Konvensjonelt eksperimentelt

Lenge før Kjersti Horn tiltrådte stillingen på Det Norske Teatret ble det snakket om at det ville skje store endringer på huset, og hun gikk selv ut i intervjuer og understreket det, blant annet i Aftenposten og Vårt Land. Det er altfor tidlig å felle dom over prosjektet hennes da det på alle måter er i startfasen, men det kan være lov å være litt skuffet. Utover et par forsøk på å skape teateropplevelser av det mindre tradisjonelle slaget minner det hun gjør om det Ulfsby gjorde, og hun gjenbruker de samme regissørene og dramatikerne/forfatterne som stort sett alle de andre teaterhusene i dette smått incestuøse landet gjør. Scene 3, som er husets minste scene har på mange måter hatt et uforløst potensial hvor forestillinger med minimalt med ressurser er blitt parkert. Denne scenen har hun i 2025 “gitt” til skuespilleren og regissøren Tani Dibasey og scenekunstkompaniet Only Slime, som består av multikunstnerne Claudia Cox og Toby Pfeil. De tre kunstnerne har, slik jeg har forstått det, fått fritt spillerom innenfor et budsjett til å skape teater. De har villet stille spørsmål rundt produksjonsestetikk og modeller samt hva slags erfaringer som får lov til å ta plass på en scene som Det Norske Teatret og hvordan man iscenesetter og skaper rom og estetikk. Det er uklart hva som er veien videre for prosjektet, om tanken er at andre kunstnere skal få samme mulighet til å være Det Norske Teatrets enfant terrible, eller om det er en testpilot som krasjer etter dette. Tani Dibasey har de siste årene slått seg opp som en ung scenekunstner med skarpe meninger og slagkraft. For noen år siden så jeg forestillingen Sorte gutter gråter ikke som han lagde i galleriet Hos Arne. Den fikk panegyriske kritikker. Siden har det bare gått oppover. Han har produsert og skapt egne arbeid både i og utenfor institusjonene, spilt hovedrollen i Kjersti Horns oppsetning av Ingmar Bergmans Fanny og Alexander på Rogaland Teater, gitt fuckfinger til norsk teater samtidig som han er plommen i egget deres og fått Heddaprisen for særlig kunstnerisk innsats (en pris en hardtslående duo som Vinge&Müller aldri har fått, og det er ikke til forkleinelse for Dibaseys pris, men det tyder kanskje på en historieløs Heddajury.) I 2024 premierte samarbeidspartnerne i Only Slime dataspilloperaen Afterlife på Black Box teater til gode kritikker, og man kan si at de utforsker grensene mellom det fysiske og det virtuelle. Denne teksten vil først og fremst dreie seg om forestillingene Unlimited Void, Psychic og Fight, som er en liten del av alt innholdet som har fylt Scene 3 denne vårsesongen. Gjennom prosjektet forsøker de å bringe inn andre populærkulturelle sfærer enn det som vanligvis får plass i den norske teateroffentligheten. Det er kanskje riktig å lese prosjektet som et slags laboratorium, et forsøk på å koke frem noen gode ideer og modeller fremfor ferdige forestillinger, og kanskje burde dette vært kommunisert eller tydeliggjort enda bedre.

Virtuell <3

Det er kaldt når jeg tar heisen opp til Scene 3 sammen med pikkolen Tani og blir vist inn på scenen. Her får jeg tildelt en glowstick som jeg skal tenne når det er party i forestillingen. Allerede her steiler min litt vinterbleke personlighet, og det blir ikke bedre av at det er litt glissent i salen denne dagen. Programmet til Scene 3 består av både nye og eldre forestillinger av Dibasey og Only Slime. Unlimited Void hadde premiere allerede i 2021 og har muligens blitt oppdatert litt til den versjonen jeg ser på Det Norske Teatret. Forestillingen handler om mange ting, men er først og fremst en kjærlighetshistorie mellom Tobi, som befinner seg ute i den virkelige verden, og den kunstige intelligensen/3d-animerte Omaru som befinner seg projisert på en stor skjerm. Andre temaer som blir skissert opp i den drøye timen forestillingen varer er spørsmål som hva virkelighet er, konspirasjonsteorier og hverdagsrasisme eller utenforskap. Forestillingen har lange semifilosofiske samtaler mellom de ulike karakterene. Det virkelige og det virtuelle blir diskutert og avbrutt av hyperpopen til Pheil og Cox. Jeg er kanskje litt streng, men for meg er noe av lydbildet til duoen litt utdatert, første gangen jeg hørte om sjangeren var i 2013 da AG Cook startet PC Music, og i 2023 la han like godt ned plateselskapet selv om sjangeren lever videre og har tatt formen til et mangehodet monster. Utover Tobi og Omaru (som får stemme av Claudia Cox,) møter vi Tord Kinge som spiller en gutt som oppholder seg på et gutterom rotet inn i konspirasjonsteorier og med en relativ konvensjonell forståelse av kjærlighet. Mona Huang prøver å forstå hva det autentiske og ekte jeget er i et blendahvitt samfunn, og Tobis ekskjæreste Mohammed blir dumpet for den virtuelle Omaru. Etter en krangel mellom Tobi og Omaru, hvor hun forsvinner fra skjermen, gjenforenes de, og denne gangen vil Tobi gifte seg med henne og velge fantasien til tross for vennenes mange innvendinger om kjærlighet i en annen dimensjon. Selv om de har gode argumenter, velger Tobi kjærligheten og forsvinner inn i det virtuelle. På skjermen blir vi vitner til et strandbryllup i spektakulære omgivelser med en veldig kåt undertone. Samtidig som alt dette foregår har Tani et eget spor hvor han diskuterer med sin KI. Svarene den gir underbygger hans virkelighetsforståelse, og poenget med sekvensen er vel show, don't tell at vi alle lever i et ekkokammer. Rastløs som jeg er, forstår jeg at forestillingen ikke er over selv om den later som den er det. Kanskje er det et siste støt, en slags fuck you-finger til den klamme virkeligheten eller hva vi skal kalle det, som for øvrig kjennes forutsigbar, men etter det kommer alle rollefigurene ut på scenen og blir drept av Tobi, også hans store kjærlighet.

Alienenes ankomst

I Psychic møter vi Taume, spilt av Taume P Dery, og hans biologiske mor på kjøkkenet, som består av et lite bord og noen stoler. Hun syns ikke han er ambisiøs nok, at han burde få seg kjæreste og gjøre mer. Herfra blir Taume hentet av aliens og ført ut i verdensrommet hvor han møter Psychic, spilt av Claudia Cox. Til tross for at hun tilhører auge-klanen som er styrt av fornuft, har hun en sensibilitet, og navnet henspiller på en som kanskje kan avlese og forstå mer enn det hun kan se med det blotte øyet. Han blir forelsket i henne, og Taume går gjennom ulike tester fra de forskjellige klanene i verdensrommet som har kriget i mange år, og han fungerer som en slags mekler mellom de ulike klanene. Vi får servert stand-up og alien-sex, og brått returnerer han til jorden og havner tilbake på kjøkkenet hvor alt startet sammen med moren som ikke forstår hva han snakker om. Alle forestillingene eksperimenterer mye med form og virkemidler, og jeg skal gi dem for deres vilje til å teste ut et hav av ulike iscenesettelsestrategier. I Psychic er følelsen min at de hadde trengt litt hjelp til å se komposisjonens mange mulige umuligheter. Blant annet får vi servert en lang, nesten Kjersti Horn-aktig gimmick på en skjerm der Taume vandrer rundt i gangene på huset. Sekvensen gir ingen ting til materialet, og kanskje hadde det vært bedre å holde på de litt brå overgangene og bruddene. Romvesnene sitter også i salen og snakker, og sånn sett brytes skillet mellom scene og sal ned. Kanskje kan man lese dette grepet som et bilde på utenfor- og innenforskap, men det er som om balanseringen mellom det eksplisitte og det implisitte i arbeidet lander litt feil, og jeg tror prosjektet noen ganger hadde tjent på å ta tydeligere valg. Det finnes spor av et helhetlig prosjekt i de to forestillingene jeg har skrevet om til nå, noen interesser og spørsmål som går igjen. Det stilles spørsmål som berører utenforskap, fantasi, virkelighet og flukten fra den, og det finnes en estetikk som jeg både kan se kvaliteter i og være kritisk til. For noen uker siden så jeg Sakura Itchicharas Kitty på Kunstenfestivaldesartes i Brussel, og jeg ble så imponert over hvordan hun brukte noen av de samme virkemidlene, som datasimulert scenografi og en reise til en ny planet, til å bygge et komplekst og voldelig stykke hvor det visuelle og tematiske gikk opp i en høyere enhet. Hver scene var en detonasjon, og hun klarte å koble en overflod av estetikk med eksistensiell svimmelhet. På Scene 3 har jeg for det meste sett forestillinger hvor man kan se vilje og en skisse til noe, men jeg opplever at det er noe prematurt over teatret de skaper som får meg til å stille spørsmål ved Tanis fuckfinger. For all del, jeg tror alle kunstnere må gjennom det premature for å finne en form som tjener ens prosjekt, og på mange måter er det noe fint over at man som publikummer får lov til å være med på den reisen. Samtidig er jeg bekymret over hvordan institusjonene har kastet et nett over kunstnerne som potensielt ikke gir rom for vekst. Kanskje burde de hatt lov til å teste litt flere ting utenfor før de ble trukket inn i det gode selskap, kanskje burde institusjonen gitt dem lov til å ikke legge en hel sesong, men finne ut av hvordan man kan arbeide sammen og finne bærekraftige modeller før de forpliktet seg til å produsere ferdige arbeid i høyt tempo. Der Itchicharas refleksjonsrom er gigantisk og tydelig påvirket av teoretiske strømninger og populærkulturelle referanser som hun tør å forfølge helt ut og skape et verk man kan bli med på fra a til b og ut i det abstraherte, er det som om denne rikdommen mangler i Scene 3s oppsetninger, og det blir overfladisk. Jeg sier ikke at man ikke skal være kritisk eller ønske å skape teater ut ifra andre referanser og estetikker, men evnen til å bygge en verden krever mer enn litt neonlys og datasimulasjon.

Slåsskjemper

Den siste forestillingen jeg rekker å se er Fight! Selv var jeg kjent i nabolaget jeg vokste opp i for å være rå i Tekken og lignende. Spillkonseptet er relativt enkelt. Man har spillere med ulike ferdigheter, og de kan få flere egenskaper hvis de vinner kampene de slåss i. På den måten kan en spiller bli stor, sterk og uovervinnelig. I forkant av forestillingen blir vi oppfordret til å lære mer om karakterene, og man kan sitte og se på en skjerm. Rykter fra en bekjent kunne fortelle meg at flere av de unge hun hadde sett forestillingene med, syntes det var digg at de kunne henge rundt både i forkant og etterkant. På scenen skal man velge en hovedkarakter, og den kvelden jeg ser er det en teknisk feil (kanskje det skjer hver kveld) som gjør at Tani spør tilfeldige i publikum. På sett og vis er det dermed han som bestemmer hovedpersonen den kvelden. Kanskje kan det leses som en kritikk av demokratiet og deltagelsen i det, kanskje er det bestemt på forhånd hver kveld og publikumsavstemningen bare er en gimmick, jeg vet ikke. De ulike spillerne slåss mot hverandre, og jeg blir nesten litt overveldet av tempo. Samtidig opplever jeg det ganske realistisk, det er som å sitte og trykke på ​en controller hjemme i sofaen mens man bøtter ned sjokomelk. Spillerne er kledd i kostymer som kan minne om alt fra Kill Bill til et dårlig raid på Festmagasinet Standard eller en mislykket tie dy​​e i leiligheten på Løkka. Alle figurene har bakgrunnshistorier som er så overfladiske at de reduserer sitt eget innhold. Det er som om de prøver å ironisere over en blanding av jungianske arketyper, greske tragedier og sosiale media-skapte karakterer, men ender opp med å fremstå overfladisk, tømt og spist opp av tik tok-filosofi. Vi møter hun med alvorlige daddy issues, han som aldri passet inn, en slags Don Juan som er fiksert av kvinnen som avviste ham, en som er besatt av et eldgammelt monster hun har arvet fra slekten og en som hater generasjon Z. Vi får et dypere dykk ned i hovedpersonens historie og kamper, veien mot toppen og dens eventuelle fall i en veldig show and tell-aktig stil. Jeg liker egentlig ideen om å finne en hovedkarakter og bruke spillets dramaturgi og mange virkemidler, og tenker at gjengen bak Fight har gode forutsetninger for å få det til, men det er som teaterspråket de benytter seg av er for stort for dem. Som om de har en gigantisk verktøykasse, men mestrer ikke verktøyene i den, og det at de har tilgang på så mange gjør ikke dramaturgien og forestillingen en tjeneste, snarere mer rotete.

Nyhetsverdi og kunstnerskap

For ikke å dykke helt ned i den negative spiralen jeg er på vei inn i, er jeg positiv til det strukturelle valget om å gi kunstnere en scene i ett år. Jeg synes at årets gjeng har overskudd og vilje, og de har trukket inn en utøvergruppe bestående av folk som man vanligvis ikke ser på den scenen. Men om det skal være to ulike grupperinger, er det kanskje mer interessant om synergien er annerledes enn i Scene 3-prosjektet 2025. Jeg opplever at det ene kompaniet har et prosjekt fundert i en veldig spesifikk og nisjete estetikk med noen særs spesifikke skills, mens den andre er mer opptatt av det strukturelle og politiske og å være i opposisjon til blant annet teatret han selv jobber på. Dette prosjektet mister også litt av sin kraft fordi det er umulig å være fullt ut kritisk til noe man selv er del av. Det er litt som å selge sjelen sin til djevelen i håp om evig liv og skjønnhet (vi vet jo alle hvordan det gikk). Kanskje er det også noe i de institusjonelle rammene som ikke tjener disse kunstnerskapene eller har forutsetningene for å gi dem det de trenger for å lage den scenekunsten de gjør. Det er mulig at det er apparatet rundt som må drive sjelesøking og finne ut av om de kan fasilitere for arbeid som disse. Noe annet jeg har fundert over er hvorvidt publikummet teatret ønsket seg oppsøker scenen. Det kan hende at jeg har hatt uflaks og vært der på dager hvor det har vært et litt eldre publikum enn jeg har sett på oppsetningene alle disse kunstnerne har gjort utenfor dette huset. Litt som med Alt er gratis-prosjektet til den forrige teatersjefen, Erik Ulfsby, tror jeg at om man ønsker seg ​​et nytt publikum, må teatret gå dypere enn å bare sminke liket og sette prisene litt ned, men her skal jeg ikke være for skråsikker. Jeg har som alltid om våren vært i Brussel, og jeg setter meg straks på flyet til Wien hvor alt er utsolgt mange uker før start, og det er ikke nødvendigvis de trygge hovedsceneproduksjonene som selger best. Blant annet var Carolina Bianchi utsolgt lenge før premieren, det samme var Signas seks timer lange forestilling. Jeg nevner det fordi jeg tror at det i en tid som denne er det lett å blande sammen nyhetsverdi med kvalitet eller være redd for å fasilitere for kunstnere som tar høy kunstnerisk risiko. Siden ingen av de norske institusjonene gjør det, står disse kunstnerne også alene igjen med å ta sjansen og eventuelt regningen for det. Med kutt i kulturstøtten over store deler av Europa er det kanskje viktigere å legge til rette for disse kunstnerne enn noen gang før. Jeg er for at unge kunstnere skal få ressurser og mulighet til å teste ut sine kunstneriske interessefelter. På den måten legger man jo grunnlaget for at det på sikt kan bli en tydelighet i prosjektet, og uten penger og rom kommer man få steder i denne kapitalpulte verden, men flere av oppsetningene jeg har sett på Scene 3 er både overtydelige og forklarende samtidig som de har noe uforløst over seg. Jeg kan sette pris på en skissete estetikk, men jeg savner en refleksjonsflate som lodder dypere enn hva den gjør i de tre arbeidene. Bare fordi man kler keiseren opp i nye klær og utfordrer referanserammen, betyr det ikke at Scene 3 har skapt en ny sjanger eller et uttrykk. Snarere opplever jeg at det på mange måter minner om relativt konvensjonelt teater, bare mer preikete, med litt mer kollaps og glowsticks.