Opphav, arv og forbrytelse

Man kan kanskje si at Kate Pendry er litt "late 2 the party", men siden hun virker å være klar over det, lar jeg det fare. True Crime-sjangeren har de siste 10-15 årene vært over alt: i podcastformat, diverse tv-dokumentarer og i teatret. I fjor så jeg Nordic Crime på Dramaten i Stockholm, som også benyttet seg av sjangerens mange forutsigbare grep og både hyllet og harselerte med den, og Thomas Bye lagde for noen år siden blant annet forestillingen 0+0=4 om Torgersen-saken, Fritz Moen-saken og Liland-saken og har også i andre forestillinger jobbet med true crime. Selv hadde jeg en kort og intens affære med true crime-sjangeren da podcastformatet var nytt, og jeg strekklyttet til Serial og p3 Dokumentär, men etter hvert ble både dramaturgien og historiene underlige like, og jeg kjedet meg.

Pendrys true crime

Lille Scene på Black Box teater er stappet den dagen jeg ser Kate Pendry og Mads Sjøgård Pettersens forestilling 1969 – True. Crime. Theatre. Alle stolene er plassert langs langveggen, så scenen er avlang og virker mindre enn den pleier. Pendry kommer inn gjennom en dør og begynner å fortelle om London i 1969, og særlig om bydelen Notting Hill. Området som i dag er kjent for å være svært eksklusivt, var på den tiden preget av fattigdom, rusmisbruk, og traumer. Pendry maler bredt før hun zoomer inn på sin egen familie, hun setter seg på en stol og spiller av et opptak hvor det kommer frem at hun vinteren 2024 anmeldte en alvorlig forbrytelse som fant sted i hennes egen familie sommeren 1969 til politiet i London. I et brev Pendry har lest ved et uhell anklager moren faren hennes for å ha tatt livet av hennes bror, onkel Karl, som forsvant en varm julidag i 1969 etter å ha besøkt Pendrys far John. Herfra spinner Pendry ut i kjent true crime-stil, en stil hun for øvrig tuller mye med. Hun spekulerer i ulike scenarier samtidig som hun maler frem et familieportrett. Hun forteller om en far som åpenbart var en talentfull maler, men som på et eller annet tidspunkt under sin utdannelse på Slade School of Art fikk et sammenbrudd og endte opp i misbruk og småkriminalitet. Vi får vite at Onkel Karl og John var gode venner, og hun spekulerer i en romanse mellom dem siden «alle var biseksuelle på den tiden». Opplysningene er mange og både subtile og direkte. Forestillingen er kanskje mer en undersøkelse av eget opphav og arv enn selve forbrytelsen, og Pendry har et dobbelt motiv. Hun prøver å forstå hva som hendte med Karl den dagen. Ble han drept, tok han sitt eget liv eller bare forsvant han, og hun prøver å forstå sin egen far, og implisitt også seg selv. Hva hendte med ham? Når begynte det å gå nedover og hvorfor? Dette materialet kunne lett blitt for sentimentalt, men på merkverdig vis klarer Pendry å balansere det, og det er både sårt, sint, morsomt og håpefullt. 

Katarsis eller forsoning

Mens jeg sitter i salen tenker jeg på hvorfor true crime-sjangeren er blitt så populær. Det er flest kvinner som ser og hører på sjangeren, og det har vært mange teorier om hvorfor “vi” er så tiltrukket av historier om drap og voldtekt. En av de hyppigste teoriene er at man som kvinne identifiserer seg med ofrene for de voldelige forbrytelsene, og gjennom å konsumere såkalt true crime opplever man en slags katarsis. I Pendrys tilfelle er det ikke mye katarsis, det er mer en forsoning med at man ikke kan få svar og at svarene kanskje heller ikke ville vært tilfredsstillende eller gitt henne ro. Hun tuller med at hvis faren hennes først skulle være ansvarlig for et mord, kunne det ha vært et spektakulært et, noe som kunne gitt henne en form for berømmelse og kapital. Regi er av Pendrys mangeårige samarbeidspartner Mads Sjøgård Pettersen som ofte arbeider med video både for Pendry og Kjersti Horn, og jeg er lykkelig over at det ikke er video i denne. Istedenfor får vi et ganske minimalistisk rom hvor fortellingen får tre frem. Musikken og lyset er også viktige komponenter i det ellers strippede rommet. Lyddesignet, som er signert Audun Aschim, er stort sett satt sammen av Londons mange band fra slutten av 1960-tallet og gir materialet en nesten taktil kvalitet. Lyset, som Oscar Udbye har designet, er tidvis både teatralt, dramatisk og en viktig medspiller i rommet. I deler av forestillingen kommer mange av Pendrys kvaliteter som både utøver og dramatiker frem. Hun borer seg inn i mørke sider hos seg selv og andre og speiler dem så det aldri virker sensasjonelt, men snarere er et potensielt iboende mørke i oss alle. Selv om jeg har stor respekt for Pendrys arbeid og tydelige håndverk, får jeg det etter hvert litt som med sjangeren selv. Jeg kjeder meg og skjønner ganske raskt hvordan forestillingen vil utvikle seg. Jeg lurer på om den hadde tjent på å bli litt kortere og uten pause. Likevel tenker jeg at true crime på teater har fordelen av ikke bare å være en stemme, men en kropp. I noen øyeblikk av Pendrys familieportrett blir det sårt i kraft av at hun er av kjøtt, celler, sener og blod. Hun bærer disse erfaringene i kroppen, og det er tydelig. Distansen, og kanskje også underholdningseffekten både podcast og tv gir, lodder mye dypere i en teateroppsetning som denne, og på den måten kan man si at Pendry har lyktes i sin harselering, omfavnelse, undersøkelse og utvidelse av sjangeren.