I drømmenes fravær

Den første gangen jeg var på Island, reiste jeg rundt med en fisker og hobbykunstner som jeg var forelsket i. Han kjønnet alt i naturen, og jeg irriterte meg hver gang han sa, “se på henne” til et tre, og da vi sto foran geysiren hvisket han inn i øret mitt: “Han kommer snart, bare vent og se.” Jeg tenker på denne geysiren når jeg sitter på Bærum Kulturhus en slapsete fredag i januar og ser vann som sprutes ut av en munn og renner nedover kroppene til danserne Jonathan Ibsen og Bjørk-Mynte Paulse. Vannet har rent fra Ibsens munn og inn i Paulses, Paulse har sirkulert vannet rundt i kjeften sin og returnert det til Ibsen. Utveksling av vann foregår i en langsom sekvens hvor Ibsen flere ganger åpner en av de mange flaskene som står plassert rundt i rommet og drikker. Det er noe insisterende og litt vakkert over bildet av vannet som går fra munn til munn.

Bilder og tid

På nettsiden til Bærum Kulturhus kan jeg lese at kunstnerduoen Køteren og Terrieren med forestillingen Epiclogue inviterer til “en spekulativ virkelighet der vante normstrukturer er fraværende.” Gjennom sitt arbeid utforsker de mulighetene som finnes i skjæringspunktet mellom det som er og det som kunne ha vært og ideen om usårbarhet. Kunstnerduoen vil gi plass til den skeive kroppen som sterk, synlig og dominant. Scenen er dekket i et gulaktig stoff, som gjennom bruk av lys tidvis ligner et landskap fra en annen planet. Rundt omkring i rommet står det flasker, og på midten av scenen er det et stativ med en lenke i sølv på baksiden. Det står også blomster og planter rundt omkring i rommet, noe som skaper en slags blanding av natur og kunstighet. Begge danserne er nakne, men ikledd sokker og Asics-sko. Etter den lange sekvensen med vann, går de over i en slags brytekoreografi hvor de løfter hverandre og stiller seg i posisjoner som er morsomme, rare og stygge. Køteren og Terrieren er åpenbart inspirert av koreografer som arbeider i krysningspunktet mellom billedkunst og koreografi, for det beste med forestillingen er noen av tablåene de skaper og insisterer på å holde. Den stramme forestillingsdramaturgien de har plassert materialet i gjør også at Epiclogue føles litt rigid. Jeg lurer på om en installasjon, hvor man kunne beveget seg inn og ut, og selv bestemt hvor lenge eller kort man ville være i rommet, ville ha fungert bedre. Jeg forstår at de kanskje tenker at forestillingsformatet er mer konfronterende, men jeg opplever at det skaper en del problemer for materialet. Blant annet føles forestillingen veldig fragmentert, noe som kan være en kvalitet, men som her gjør at overgangene oppleves nesten klønete. Jeg har de siste årene sett mange arbeider som jobber i det samme tematiske landskapet som Ibsen og Paulses verk, hvor fantasien ikke handler om å gå inn i de normative strukturene, men om å lage sine egne kronologier, fortellinger og verdener. Jack Halberstams Queer tid eller Elizabeth Freemans Erotohistografi, som understreker hvordan kroppslig begjær og tidsmessige forstyrrelser som hukommelse og lengsel danner et motstykke til normativ historisk progresjon, har vært sentrale referanser for flere av verkene jeg har sett. Jeg sier ikke at Ibsen og Paulse ikke bygger univers eller arbeider med en diskurs som speiler det koreografiske prosjektet, men det føles som de har kommet litt til kort i sin tematiske og teoretiske undersøkelse, noe som gjør at det koreografiske prosjektet ikke lodder dypt nok og dermed snubler litt i sine egne påstander. I en scene simulerer Paulse en fødsel med en vannmelon. Scenen er komisk, men viser også sårbarhet. Fra fødselen går de bakover i rommet hvor de løsner sølvlenken og tar belter rundt livet som de fester lenken i. De klatrer opp i stativet og begynner å svinge frem og tilbake i ulike formasjoner. Sekvensen har noe barnlig og fritt over seg, men etter kort tid blir jeg litt lei. I åpningssekvensen gikk den litt generiske danseomgangen med vann fra å være noe jeg har sett før til å bli noe jeg tidvis fant litt ekkelt og vakkert på samme tid, mens i stativscenen holder de på lenge med noe som ikke er spesielt koreografisk interessant eller ser bra ut. Jeg tror at jeg hadde opplevd forestillingen annerledes om de hadde tenkt mer over hvilke deler som strekkes ut og hvilke som kortes ned, for det er mange fine anslag og ideer. Musikken, som for øvrig er komponert av Fredrik Petrov, oppleves ikke spesifikk nok, og den gir lite til forestillingens helhet.

Normativt punktum

Etter stativsekvensen forsvinner Paulse og Ibsen fra scenen, men dukker opp på baksiden i en rekke filmklipp. Først klatrer de nakne i et nasjonalromantisk fjelllandskap, deretter løper de solbrune over en åker. Landskapene er nesten parodisk vakre, men også denne sekvensen er for lang og punkteres av den mest normative og opplagte fantasien av alle. Paulse står med gravidmage i åkeren med Ibsen ved siden av seg så de ser ut som et par. Det forundrer meg at de velger å avslutte forestillingen med akkurat det bildet når tema skal være spekulative virkeligheter og fraværende normstrukturer. Jeg opplever det ikke som særlig radikalt at de som skeive kropper leker med vår mest heteronormative forestilling om familien, og selv om jeg forstår at det kan leses som ironi, sårbarhet eller sorg, fremstår bildet reduserende for hvordan jeg oppfatter Epiclogue. Noe av det som er felles for berettelsene jeg har sett de siste årene der normstrukturer blir utfordret er at de arbeider med å forestille seg hvilke verdener som er mulig, og det kan man godt si at Paulse og Ibsen også gjør med bildet, men jeg opplever likevel at det litt potente mulighetsrommet blir revet ned med dette. Kanskje legger jeg for mye i bildet, men jeg savner et større, fabulerende rom. Jeg tenker på Sophie Lewis’ fantastiske tekster hvor hun skriver om surrogati for alle som en idé om at alle kan og må bli mor. Hun snur familien opp ned og vrenger den samtidig som hun påpeker at hennes ideer på ingen måter er nye. 1960- og -70-tallet var fylt av frigjøringsbevegelser som ville demontere normative ideer og modeller. På den tiden var den revolusjonerende fantasien rettet mot kjønn, og de radikale utopist-feministene ønsket å bygge byer og samfunn designet for venner da de mente at ekteskap og familie vender folk bort fra oppgaven det er å bygge universell overflod, og tillater oss kun å gi og forvente omsorg fra våre egne. Det er ikke noe galt med Paulse og Ibsens normative babyfantasi, men jeg opplever ikke at de gjør det de påstår de gjør. Verdenen de bygger virker ikke så spekulativ eller normkritisk, snarere er den ganske forutsigbar. Selv om jeg synes det er potensial i materialet, og de fremstår som autonome, sårbare og modige utøvere, faller helheten litt sammen. I et samfunn hvor marginaliserte kropper ikke har hatt rett til å være motstridende, uskarpe og abstrakte, men forseglede stereotypier, kan rom som nettopp dette være verdt å utforske. Man kan være flertydig og ekspansiv og utfordre den flate lesningen av andre kropper og forme ikke bare representasjonen, men som forfatteren Robert Glück nylig sa i et intervju, også den sosio-intellektuelle bestemmelsen av representasjonens struktur.

Samtidig med Metas nye retningslinjer og Trumps tale friskt i minne, i en verden hvor hatet mot skeive kropper og transpersoner vokser, er kunstnerskap som Paulse og Ibsens veldig viktige. Deres insisterende forsøk har mange kvaliteter, og i flere sekvenser opplever jeg at noe står på spill. Neste gang håper jeg de bygger flettverket til forestillingen litt større så man kan spekulere frem en forestilling og en verden som er litt mindre forutsigbar enn den jeg så på Bærum Kulturhus.