Det subversive rumpehullet

Publikum på Black Box teater er plassert på puter rundt scenen, og fra taket henger det lysrør. De fire utøverne Jonathan Ibsen, Fredrik Petrov, Even Eileraas og Tormod/Tora Midtbø ligger i hvert sitt hjørne med rumpa opp som et bokstavelig bevis på at perspektivet er flyttet. Danserne er kledd i grå bodyer, og sitter man tett nok på, som i mitt tilfelle, ser man alle de små skiftene i dansernes kropper. Panser er det første arbeidet danserne og koreografene Petrov og Ibsen skaper sammen, og på teatrets nettsider leser jeg at forestillingen er en sammenkomst og en kollisjon mellom fire skeive individer, et verk som går til angrep på den heterofile, markant eksemplariske mannen og hvordan den avgrenser den skeives spillerom. I min lesning er det en hyllest til powerbottomen i samtidsdansform.

En mild konfrontasjon

Forestillingens første del er en langsom og innadvendt koreografi der hodet hele tiden roteres ned mot gulvet med rumpa opp. Det er små koreografiske skift, de løfter et bein eller vrir seg rundt og plasserer kroppen i vinkler som får dem til å ligne forvridde statuer i det dunkle lyset. Jeg er usikker på om utøverne skal speile hverandre, for de gjør verken det eller skaper en koreografi som gir plass til de ulikes evner. Uttrykket faller derfor mellom to stoler, og den odde plasseringen av utøverne i hvert sitt hjørne forsterker en følelse av distanse i meg. Det koreografiske materialet lager heller ikke, slik jeg opplever det i starten, et spillerom for den skeive kroppen og skaper det omvendte av en kollisjon mellom de fire kroppene.  Det renner spytt fra munnen til Eileraas, han legger ansiktet sitt ned mot gulvet. I bakgrunnen spilles det av en noe generisk dronemusikk. Det er noe med den innadvendte henvendelsen, som for øvrig senere skifter, og hvordan de zoomer inn på bestemte deler av kroppen som får meg til å tenke på koreografer som Margret Sara Gudjonsdottir og Ofelia Jarl Ortega, men det er også noe tidlig 2000-tall over estetikken og bildene de produserer.

Fra den første langsomme sekvensen snur de kroppene sine og smeller rumpa ned i gulvet og lager hva min gamle nabo i Berlin (en kinkmester) kalte «verdens skjønneste lyd». Lyset har skiftet, og vi ser dem tydeligere. De reiser seg én etter én, forlater jokkingen av gulvet og forsvinner til siden hvor de tar av seg skoene og på seg drikkeposer av typen joggere har på ryggen. De siste årene har jeg kanskje sett ett til to arbeid årlig som benytter seg av drikkeposer, og vann ser ut til å bli et slags klenodium i samtidsdansen. Herfra forsvinner den innadvendte henvendelsen, og det er som om drikkeposene er verktøyet de behøver for å vise kroppens monstrositet. De gurgler vann og brøler, går tett på hverandre og utveksler vann og spytt, vannet glir nedover halsen og ut på gulvet og lager våte flekker. De skaper vaklende og porøse tablåer hvor de benytter seg av publikum, og på beste slapstick-vis går de lengre og lengre for hver gang.

Reverserende bevegelse

Mens jeg sitter og ser på, krysstenker jeg, og jeg tenker på Lee Edelman og Lauren Berlants samtalebok Sex or The Unbearable hvor de skriver at sex alltid betegner et møte med annerledeshet. Det er noe som overskrider og opphever subjektets fantasmatiske suverenitet. Jeg tenker også på den australske teoretikeren Mckenzie Wark. Hun skriver at det å tenke kjønn i form av penetrasjon destabiliserer en sammenhengende følelse av selvet som kjønn. Både penetrator og den penetrerte blir ufrivillige agenter som gir rom for ulike opplevelser av kjønn. Kroppen forhandler makt og identitet gjennom å være penetrert, gjennomtrengende og gjennomtrengelig. I Panser opptrer den gjennomtrengelige kroppen i visse sekvenser som et sted for kunnskap og en søken etter kroppens språk. Analsex har kulturelt fra antikken av blitt ansett som en grunnleggende forstyrrelse for den påståtte ugjennomtrengeligheten til normativ maskulinitet, og de fire utøverne klarer gjennom små koreografiske skift og innzooming på rumpepartiet nærmest å dissekere og leke med et maskulint ideal som utfordrer det normative. Å være en powerbottom er både porøst, sterkt og tvetydig. Rumpehullet er subversivt, og en forhandler av makt og posisjon. Disse påstandene er ikke nye, det føles faktisk litt gammelt, og strengt tatt setter Panser i gang en slags reverserende bevegelse i meg hvor det historiske bakteppet trer frem og gjør at jeg leser arbeidet som litt reaksjonært. Mulig mitt hvite-cis-kvinne-blikk er naivt eller at det handler om hvor arbeidet er situert, for de som ligger på scenen foran meg er også fire, hvite privilegerte kropper. Det betyr ikke at tematikken og bakteppet ikke fortsatt er relevant, men Panser mister litt slagkraft i ikke å se sine egne blindsoner og privilegier, og det oppleves mer som et retrospekt enn et prospektivt arbeid. Som et første arbeid har koreografene her fått til mange fine ting. Det er fint hvordan de bygger opp og utvikler henvendelsen til publikum og at de tør å være konsekvente og stå i valgene sine. I visse partier har Panser både punch og kraft, men som helhet halter det, og jeg savner en større bevissthet og påkobling av dagens diskurs som jeg opplever som mer radikal og kompleks enn det kommer frem i bildene de produserer. At de selv bruker ord som kollisjon i sin programtekst blir forstyrrende for min lesning, for hvis det er noe jeg savner er det faktisk det. Gruppen fremstår homogen, og det koreografiske materialet gjør ikke noe for å bryte det opp. Som arbeidet er inne på, er kroppen en bærer, den har med seg tidligere erfaringer, eldre kunnskap som både kan gi gjenklang og skape fravær. I Petrov og Ibsens neste arbeid håper jeg at flere av erfaringene og kunnskapen de forvalter faktisk kolliderer og sier BAM!