Scene, sal og alt det i mellom

Jeg innrømmer gjerne at jeg er litt småskeptisk til forestillinger for målgruppen null til tre år. For det første er det stor forskjell på nyfødte og treåringer, og det vil være stor forskjell på hvilket utbytte de vil ha. Siden de minste barna sjeldent intuitivt forstår at det er et skille mellom scene og sal må forestillingen ta hensyn til dette. Samtidig har de fleste treåringer forstått ideen om en fiksjonskontrakt eller sosiale konvensjoner knyttet til den, og forestillingen må derfor også fungere innenfor en klassisk ramme. I tillegg skal det på et eller annet plan treffe de voksne ledsagerne. Ofte har jeg tenkt at det ville vært lettere å se bort fra scenekunstrammen når det er snakk om kunst for de aller minste og heller skape installasjoner og romkunst der utforskningen kan skje på de premissene barna og foreldrene ønsker der og da, og der tidsavgrensning og kommunikative rammer ikke skapes av noen andre.

Scene og sal Når vi ankommer Dansens hus for premiere mangler det ikke på beskjeder. Først er det praktiske beskjeder om hvor barnevognen kan stå og hvor klærne og skoene våre kan settes. Etterpå kommer aktørene fra forestillingen ut og ønsker velkommen og gir enda flere beskjeder. Det skal ikke stå på velkomsten i hvert fall. Vi får beskjed om at vi skal følge etter aktørene inn, at de kommer til å flytte på oss i løpet av forestillingen, og hvis barna har lyst til å utforske rommet skal ikke vi voksne holde dem tilbake. Dette siste blir jeg litt lettet over. Jeg har tidligere sett småbarnsforestillinger der barna er blitt plassert ett sted uten mulighet til bevegelse. I forestillingen Stjernestøv av Inclusive Dance Company som hadde premiere på Dansens hus i 2015 skulle for eksempel barna sitte stille i barnestoler, noe som gjør at det eneste jeg husker fra den forestillingen i dag er et urolig barn som ikke ville sitte i stolen.

Studioscenen på Dansens hus fremstår som et stort, nesten nakent rom. På den ene siden henger det sølvfarget stoff ned fra taket som ligger klar til å bli rullet ut. Publikum blir plassert på gulvet langs den ene veggen og vi blir bedt om å sette oss ned. Når danserne, Fredrik Petrov og Ida Haugen, begynner å danse i et ganske tradisjonelt parsamspill er rammen ganske tydelig og vanlig. Vi sitter langs veggen og ser på to dansere danse. Det er ikke noe spørsmål om skillet mellom scene og sal, men min baby ser ikke den fjerde veggen. Hun kryper i sitt raskeste tempo ut på scenen. Jeg er blitt bedt om ikke å holde henne tilbake, tenker jeg, og lar henne krype. Jeg mister fokus på danserne, og blir veldig opptatt av om det er ok med den kravlende babyen der noen faktisk prøver å jobbe. Scenen og salen smelter sammen, innimellom føler jeg at babyen blir en del av sceneuttrykket, noen ganger står hun utenfor. De andre barna holder seg mye i ro langs veggen, og jeg lurer på om vi som ikke får dette til ødelegger eller skaper.

Når jeg ser at scenografi skal senkes ned fra taket, løper jeg ut på gulvet og henter henne. Hun kan jo ikke få scenografien, som består av mange store baderinger som skifter farge med lyset, i hodet heller. (Det er aldri reell fare for det.) Men da er jo plutselig jeg selv midt på scenen, og jeg tenker at hvis ikke hun bryter ned den fjerde veggen, så gjør jo i hvert fall jeg det.

Dramaturgi og formidling Dramaturgisk sett består We are symphony av flere deler som er klart inndelt ved at publikum blir flyttet rundt. Det er åpenbart at kompaniet, Oslo Koreografiske, har jobbet mye med rommet. Evelina Dembacke har med sitt lysdesign klart å skape et rom der lyset er vakkert, skapende og utviklende uten at det gjør så mye ut av seg, og scenografien til Colin Eccleston er spennende samtidig som den er diskré. Det gode rommet gjør at alle de ulike sceneelementene fremstår som likestilte deler. Når koreografien allikevel innimellom trer frem som et overordnet bærende element, synes jeg det er litt forstyrrende. I en sekvens tar Haugen og Petrov på seg noen hatter som, bortsett fra at de er helt hvite, kan minne om asiatisk tradisjonelt teater med lange strimler som rekker ned til gulvet. Petrov, som rett før har spist en halv banan, legger bananskallet på gulvet, og begge to begynner å løpe rundt publikum som sitter i en ring. Det antydes selvfølgelig at han kan komme til å skli og falle på dette bananskallet, men jeg skjønner ikke hvorfor denne antydningen er der. Ingen under tre har den referansen, og for meg som voksen er det et slapstickelement som ikke bidrar til den romskapingen som hittil har vært hovedfokus. Jeg forstår at det er bragt inn for å skape kontrast i scenespråket, men jeg forstår ikke helt hvem som skal være mottakeren av denne kontrasten for at den skal fungere godt, og jeg opplever det som et dramaturgisk blindspor. Når jeg henger meg opp i dette dramaturgiske blindsporet er det ikke fordi det er så viktig for forestillingens helhet, men fordi løpingen rundt bananskallet tydeliggjør for meg hvordan det er tenkt dramaturgisk i et landskap der dramaturgien med fordel kunne hatt en mindre eksplisitt funksjon.

Sølv og speilbilder Det store glinsende, sølvfargede stoffet blir etter hvert rullet ut, og min baby lar seg ikke be to ganger for igjen å krype i rask militærstil ut på scenegulvet for å undersøke det. I det blanke stoffet ser hun seg selv. Det kunne vært hundre dansere på scenen rett fremfor henne, men de kan ikke konkurrere med eget speilbilde. Hun snur seg og ser tilbake på meg, synger litt og øver seg på å reise seg. Hele tiden sitter resten av publikum, inkludert flere små barn, stille og ser på. Hun er blitt en del av forestillingen, og plutselig fremstår forestillingen dynamisk og kjærlig. De to danserne og scenografen synger om kjærlighet, og jeg ser på barnet som ikke skjønner noen ting, men bare koser seg med sitt eget speilbilde og alt som skjer rundt henne, og det blir helt åpenbart at det er i samhandlingen med publikum at denne forestillingen blir god. Jeg tror også derfor at den vil vokse seg bedre. Når det kommer flere barn som vil utfordre fiksjonskontraktene og når aktørene blir tryggere på hvordan de skal agere i møte med utforskningen. For det er i dette møtet mellom verdener det blir vakkert, og det er også her teatret kan ha mer å fare med enn en installasjon.