Hamskifte

Multiplié dansefestival arrangeres årlig av det koreografiske senteret DansiT i Trondheim, og er en festival med mål om å utvide rommet for hva dans kan være og for hvem. Oppgaven er løst gjennom et tidsriktig mangfoldsperspektiv: Årets program favner dans og performativitet med opphav i andre kulturer enn den vestlige, dansere med funksjonsnedsettelser og forestillinger som røsker i det kjønnsnormative. Med mottoet «La oss gjøre det sammen!» står det hele i fare for å bli vel pedagogisk og oppskriftsmessig samvittighetsfullt. Heldigvis viser festivalen seg å være litt bøllete også.

Internt om prosess Det er ikke alltid lett å skjønne på forhånd hva programpostene består av. Det hender også at jeg, uforvarende, blir delaktig i forestillingene. Dette blir tydelig i to arrangementer, som begge er en del av prosjektet Folded possibilities av gjestekurator Maryam Bagheri Nesami.

Om forestillingen Walk & Talk vet jeg på forhånd bare at den er basert på et samarbeid mellom dansekunstnere og fribyforfattere i Trondheim – og at disse har spasert og snakket sammen. Jeg har kledd meg godt i tilfelle dette er en vandreforestilling, men den viser seg å finne sted innendørs i et av atelierene ved Lademoen kunstnerverksteder. Forestillingen består av tre deler hvor en danser og en forfatter opptrer sammen. Det danses, vises video og spilles av lydopptak og det leses opp tekster på ulike språk. Utøverne iscenesetter samtaler man kan tenke seg at de har hatt da de ble kjent med hverandre. Fribyforfattere er forfulgte mennesker på flukt fra sitt hjemland, og undertrykkelse og det å bli separert fra sine familier er tema som kommer opp. Selv om dette er alvorlig, er det vanskelig å leve seg inn i det som fortelles. Historiene fremstår litt løsrevet uten tydelig dramaturgi og språket i de engelske tekstene som blir lest opp er ikke så godt. Det er noen interessante poenger i et lydopptak av en samtale, men den er usammenhengende og lyden har dårlig kvalitet, sånn at det er vanskelig å få med seg alt.

Forestillingen bærer preg av å handle om kunstnernes møte med hverandre. Også innslaget med mest dans vitner om dette, da mye av bevegelsesmaterialet går ut på at duoen støtter opp om hverandre. Sånn sett virker forestillingen lukket om seg selv og litt fortapt i sin egen prosess, men publikum inkluderes på andre måter: Plutselig skal vi danse og utføre tilfeldige handlinger skrevet på en lapp vi får utdelt, uten at jeg helt skjønner hva som er tanken bak.

Mot slutten skal vi samles midt i rommet for å dele tanker om det vi har sett. Det er ikke så mange som griper ordet, og selv mener jeg det er uheldig å avkreve respons fra publikum på denne måten. Kuratorens forventning om at publikum skal ytre noe deleverdig, og stillheten når ingen svarer, kan være ukomfortabel. Samtidig antar jeg at de færreste er helt ærlige i en slik situasjon. Det ender med at kunstnerne forteller om hvor betydningsfullt prosjektet har vært for dem.

Inderlighet og ironi Det andre arrangementet i Folded possibilities beskrives både som et verksted og en performativ hendelse i programmet. Vi samles i mesaninen på Rosendal teater, der det projiseres en Zoom-lignende møteplass på den ene veggen. Internasjonale dansekunstnere, blant annet fra Iran, forteller om sin praksis digitalt mens publikum bytter på å sy i et tekstil – noe som skal symbolisere samhold og vår forbindelse med hverandre. Innledningsvis understreker Nesami at dette er et åpent og fritt arrangement hvor ingen vet hva som vil skje, og at eventuelle tekniske problemer som brutt dekning kan ses på som «a gift» eller «a possibility». Til slutt oppfordrer Nesami oss også her til å respondere på innleggene til scenekunstnerne, som en takknemlighetsgest. Igjen blir jeg litt overrumplet av denne plutselige anmodningen, som attpåtil er formulert som om vi skylder kunstnerne å engasjere oss. Det gir en bismak til opplevelsen av arrangementet.

Nede i Rosendal kafé handler neste forestilling også om fellesskap og generøsitet, men her er inderligheten byttet ut med befriende selvironi. Reality and the Real er et brautende show levert av dragking-gruppa Gutta. Det meste er seksualisert, for det er jo ingen vei utenom: Dans handler om kropp. Gutta (Lærke Grøntved, Ann-Christin Kongsness, Josephine Kylèn Collins) byr på sine kjønnsorgan; glitrende tøyskrotum tyter ut av underbuksene deres, mens de forklarer hva dans betyr for dem. Humoren kan med rette kalles platt og forutsigbar, men utøverne har en sjarm og en tilstedeværelse som gjør at de kommer unna med det. I tillegg er det tydelig at forestillingen er nøye gjennomtenkt: Alt fra kostymene, som varierer fra gubbete dresskledd til slibrig rocka, til spørsmålene i guttas danse-quiz, ser ut til å kapre publikums oppmerksomhet. Gutta har stålkontroll. Også denne forestillingen er interaktiv, med mye direkte kommunikasjon mellom utøvere og publikum, men her er det ikke tvil om at utøverne vet hva som skal skje. Rammene de bygger opp rundt publikumsdeltagelsen, gjør at jeg får lyst til å bli med på showet.

Fri oss fra normativiteten Det er ikke bare Gutta som leker med kjønnsstereotypier under festivalen. Panser av Jonathan Ibsen & Fredrik Petrov beskrives i programteksten som en nokså hissig danseforestilling som «går til angrep på den heterofile mannen som markant eksemplarisk og hvordan han avgrenser og dikterer våre spillerom som skeive individer». Forestillingen skal heldigvis vise seg å handle mer om sitt eget univers enn om å angripe noen andres. Visuelt er den nærmest skulpturell: De fire danserne har på seg tettsittende drakter på overkroppen, med svært tynt stoff som fremhever kantene i kroppene deres. De utfører sakte og statiske bevegelser, og en god stund er de posisjonert opp-ned med den nesten helt bare rumpa struttende til værs. Innimellom kan man se at det rykker i lårmusklene deres. De minner om nakne fugleunger. Gjennom dansernes sårbarhet blir forestillingen poetisk samtidig som de erotiske assosiasjonene er åpenbare. Det er godt gjort å balansere sømløst mellom kontrasterende uttrykk på denne måten. Til slutt stavrer danserne ut av scenerommet mens de balanserer på hverandres kropper, som en umedgjørlig variant av Vigelands monolitt.

Kvinnenes festivalfrigjøring tar form av en heksesabbat med forestillingen Granddaughters av Bøler samvirkelag med Eliisa Erävalo og Halla Ólafsdóttir sin koreografi. Rommet er dunkelt og publikum sitter på pledd rundt flakkende lys på gulvet. Sju pelskledde dansere smyger, tramper og kravler rundt publikum mens de hikster, fniser og grynter. Lydene de lager og måten de beveger seg rundt i lokalet på, blant annet bak ryggen til publikum, gjør forestillingen sanselig og romlig. Også her er det mye snakk om kropp, utøverne leser opp tekster om kroppsvæsker, menstruser og utrevne tenner som oppbevares i lomma. Det er noen svært fine og billedskapende verselinjer her, som for eksempel det at «vinden suser gjennom skjelettet». Vi er alle født av hekser som ikke ble brent, sier de, og refererer til formødre som Lilith. Hun skal ha vært den bibelske Adams første kone, som nektet å underkaste seg ham. Servile er heller ikke utøverne, i tillegg til å være tøffe og mystiske tillater de seg å fremstå maniske og fjollete. Det topper seg med alle sju posisjonert over hverandre på et stillas med rytmiske og voldsomme bevegelser mens teaterblod siver ut av munnen deres. Det er hypnotiserende, og kombinasjonen av det myke (puter, lys, nynning) og groteske (brøl, blod, mørke) gir et besnærende rom å være i. Jeg tror imidlertid inntrykket ville vært enda sterkere om black box-en var mindre eller innkapslet med for eksempel scenetepper for å skape en tettere atmosfære. Sanseopplevelsene kunne også ha blitt forsterket med eksempelvis lukter.

Risiko med rammer Både gjengen bak Granddaughters og Gutta gjør publikum til en del av forestillingene sine. Uttrykket blir konfronterende, til og med, når heksene bryter seg vei mellom publikum eller legger seg i fangene deres. Gutta er avhengig av publikums deltakelse for at showet skal kunne gjennomføres. Det de har til felles, er at interaktiviteten er bygget på et solid teatralt grunnlag hvor premissene for deltakelsen er satt. Det gir meg som publikummer forståelse for prosjektet og inspirasjon til å bli en del av det. For at vi skal kunne «gjøre det sammen», slik festivalen oppfordrer til, må scenekunstnerne ha regi på samarbeidet. Det er nødvendig for at mitt bidrag skal oppleves meningsfullt, og ikke fremtvunget, slik som i tilfellet med Folded possibilities. Hvis scenekunstnerne mestrer dette, kan de også tillate seg å være utfordrende. Det er nettopp i de øyeblikkene, når festivalen blir dristig, at den er mest givende.