Teatrale machofantasier og koreografisk lurskap

De seneste ukene har Coda – Oslo International Dance Festival funnet sted i Oslo og omegn. Anerkjente og nye navn, som Sonya Lindfors, Claire Cunningham, Ingri Fiksdal, Tendai og Fredrik Petrov, har vist arbeid om hverandre på scener som Dansens Hus, Black Box og Bærum Kulturhus. Jeg har sett Fiksdal og Floens endofgorpcore-kledde dansere på operataket, Tendais personlige verk om å forsøke finne sin egen stemme og sang som gikk tapt lenge før han ble født, som en nedarvet effekt av kolonialismen, Fredrik Petrovs macho-tripp og Ingrid Berger Myhres fikse verk. I denne teksten fokuserer jeg på arbeidene til Ingrid Berger Myhre, Fredrik Petrov og Tendai.

Porøs sang

Da jeg så Tendais solo My Song på Black Box teater visste jeg ikke at jeg skulle skrive, og hadde jeg visst det, ville jeg kanskje tenkt og skrevet annerledes rundt forestillingen. Samtidig vil jeg gjerne løfte arbeidet frem. Gjennom koreografisk praksis arbeider Tendai med å løfte marginaliserte stemmer og estetikk på en måte få andre i Norge gjør. Tendai var ferdig på koreografistudiet på KHIO i 2021. I dag er han bosatt i Kristiansund hvor han blant annet arrangerer dansefestivalen in2it. Bortsett fra et studentarbeid for noen år siden har jeg ikke sett noe av ham, men jeg er nysgjerrig på arbeidet han gjør lokalt og hans undersøkelser av hvordan kolonisering og modernisering påvirker identitet. Før forestillingen har jeg lest at bakteppet for My Song blant annet tar utgangspunkt i Himbaene i Namibia, som er en av få stammer som beregner fødselsdatoen til et barn ikke fra den dagen barnet blir født eller unnfanget, men fra dagen barnet blir tenkt på i morens ånd. Når en Himba-kvinne bestemmer seg for å få et barn, setter hun seg under tre hvorpå hun forsøker å høre sangen til barnet som ønsker å bli født. Etter at hun har hørt sangen, lærer hun bort sangen til mannen som skal bli barnets far. Sangen synges også gjennom barnets oppvekst, som en påminnelse om hvem man er og hvor man kommer fra.

Scenografien er laget av Peny Spanou og består av tekstilstykker i rødt som henger fra taket, steiner og en maske som både fungerer som et objekt i rommet og som Tendai tar på seg. I løpet av forestillingen kryper han bortover gulvet og gjør bølgeaktige bevegelser kledd i en mørkebrun topp, en shorts med skjørt over og maske. Han snurrer rundt og over scenen med hendene holdt i en oval sirkel. Tempoet veksler mellom eksplosivt og mer langsomt. Det er to trommeslagere på scenen, og det koreografiske materialet er energisk, teatralt og porøst. Det blander ulike tradisjoner, og performativeten skaper en stemning som er både håpefull og litt hellig.

Maskuline undersøkelser

Fra Tendais søken etter en sang er jeg noen dager senere på samme teater for å se Fredrik PetrovsPardon, Petals som undersøker machofiguren. Inne på Black Box teaters lille scene har de fjernet amfiet, og stolene står langs veggene, så vi kan sitte og se på hverandre. I enden av rommet er det haug med billige plastblomster i rødt og rosa og en lysrigg. Det er plassert ut fire krakker med blomstrete stoff. Danseren Fredrik Petrov kommer inn i det min kompanjong for anledningen kaller det mest heterofile plagget i verden: en grønn cargobukse og hvit skjorte. Han har en gigantisk pung/pikk som del av kostymet, og han legger hånden sin på den, går tett på publikum og åpner smekken før det spruter tøyblomster ut av pungen. Han tar av seg buksene og løfter opp et av de blomstrende tøystykkene som han knyter rundt hodet som et skaut. Han runker, og når han kommer, sprutes blomstene bak ham ut. Siden fingerknuller han en agurk som han kaster ut mot publikum. Denne første delen av arbeidet er den absolutt mest interessante i det som virker som et litt uferdig verk. Petrovs undersøkelse av den internaliserte machokulturen på Balkan og hvordan typiske mannlige attributter gir seg til kjenne, skaper både komiske situasjoner og ubehag. Publikum flakker med blikket og ler, og karakteren får meg til å tenke på videoer jeg så på onlyfans en periode jeg var trøtt av å scrolle på Instagram, Vestiaire og datingapper og falt ned i et kaninhull av semiseksuelle, hjemmesnekrede videoer med ymse karakterer. Materialet i den første delen har en merkelig kvalitet, den virker både nær og fremmedgjort, og jeg blir interessert i de to polene og hvordan noen bestemte maskuline idealer også er gjenkjennelige fra en hyperseksualisert og homoerotisk kultur, noe Petrov godt kunne dykket enda lengre ned i og utforsket mer.

Petrov knepper opp skjorten og setter seg på de ulike krakkene som er plassert rundt i rommet. Han danser en slags gjentagende koreografi som bygges ut med skuldre og hender før han legger seg over krakkene eller står på knærne så hele kroppen vibrerer. Denne sekvensen er litt lang og kjennes litt frakoblet materialet han allerede har introdusert oss for. Som koreografi er det litt generisk, og det kjennes ikke som et forsøk på å veve resten av det han har satt seg fore å utforske inn. Jeg savner den merkelige og intense stemningen som fantes i den første delen,  og jeg skulle ønske Petrov hadde turt å holde på den innledende karakteren.

Det kan være kjedelig å dra skarpe linjer mellom koreografi og teater, men det er som om det mest interessante materialet i Petrovs solo ligger i det teatrale, og når det blir interessant, er det fordi det finnes et ubehag i både form og innhold. Mot slutten dras rosene utover, og han legger seg ned mens det spilles en balkansk folkevise over høyttalere. I lys, rom og lyd ligger det et potensial til å være mer spesifikk, og jeg synes ikke det blir utnyttet godt nok. Særlig lyd og lys kunne vært med på å bygge opp under karakteren og fiksjonen, men de blir ikke tydelige nok i sitt forslag. I etterkant har jeg tenkt mye på maskulinitet og hva Judith Butler skrev for mange år siden om at maskulinitet er for samfunnet det staten er for nasjonen; innehaveren og den legitime brukeren av vold. Petrov bygger opp og undersøker de stereotype maskuline idealene, men kanskje hadde forestillingen tjent på at han underveis dyttet til eller brøt ut av epistemologien som fastsetter de respektive definisjonene og normative forståelsene av kjønn.

Kalkulert improvisasjon

Noen timer senere går jeg ned til Dansens Hus for Ingrid Berger Myhres nyeste arbeid Spelling Spectacle. Berger Myhre bor i Brussel, og hun har spilt og turnert arbeidene sine over hele Europa de seneste årene.

De tre utøverne kommer inn på studioscenen. Alle er kledd i svart shorts, blå topp, svarte tights med hvit skrift, lilla silkeskjorte, mønstrete genser og lyse jeans. Scenen er ganske tom, og bortsett fra et mørkt tekstil som henger på baksiden av scenen og ned fra taket, henger det noe som fører tankene mine mot et dekonstruert dusjforheng og tekstilkunst; oppklipte plaststrimler og frynser som aktørene flere ganger går gjennom. Utøverne forteller oss at vi skal tenke på et nummer, plusse på tre, trekke fra fire og så videre. Det er en slags lek som skal sette oss i gang siden kunstnerne blant annet har vært interessert i å undersøke spill og spillets logikk. Forestillingen kretser rundt hvordan en koreografisk tankerekke kan være eller se ut, og aktørene demonstrerer det gjennom en improvisasjon. De mimer hele tiden hverandres bevegelser og posisjoner og legger stadig til nye ting, som en grimase, lyd eller en helt ny stilling i et forsøk på å overgå eller spolere for hverandre. Denne formen kunne kanskje ha vært med på å holde det koreografiske arbeidet levende og vitalt, men for meg er det omvendt. Det virker utstudert og fikst. De beveger seg lenge i stillhet, og lydbildet, som er komponert av Lasse Passage, består av alt fra effekter og popmusikk til knitring.

Mens jeg ser på at de beveger seg på kryss og tvers av scenen, tenker jeg på spillets logikk og hvordan spill har evnen til å skape sitt eget univers med en mer eller mindre sammenhengende utenomjordisk logikk. Kanskje ligger noe av det jeg synes er vanskelig med forestillingen her, at ja, jeg ser koreografiske prinsipper som fører materialet fremover til et spesifikt sted, men universet uteblir. Lysten til å kaste meg ut i fantasien er ikke-tilstedeværende selv om materialet på mange måter oppfordrer meg til det. Forestillingen krydres av en liten sang, de åpner en imaginær dør hvor det spilles høy musikk, og de later som de arbeider på en bar til et koreografert dansenummer. Jeg kjenner meg frakoblet og lurer på hvorfor det er så lite kunstnerisk risiko og vilje. Det finnes kanskje et potensial i det litt sukkersøte og goofy fellesskapet og hvordan de iscenesetter klisjeer, men jeg ser ikke motivasjonen i arbeidet. Spelling Spectacle blir for meg en litt for tam og umotivert forestilling hvor de koreografiske prinsippene spenner bein på seg selv.  Når jeg går hjem, tenker jeg på hvorvidt forestillingene jeg har sett under Coda har vært kuratorisk gjennomtenkt eller om målet har vært å introdusere flest mulige, ulike og varierte danse- og koreografiske praksiser som på ulikt vis berører og belyser hva slags tematikker, erfaringer og metoder man kan arbeide med. Jeg blir ikke helt klok på det, men tenker at det finnes en omsorg i festivalen som også kan bli dens problem. For utover å male bredt blir det vanskelig å forstå hva festivalens mandat er.