Teater for hvem?

I forkant av Fotspor, den første forestillingen i Oslo Nye Teaters satsning Borgerteateret, får jeg beskjed fra pressesjefen at de ikke vil at jeg skal anmelde forestillingen fordi utøverne er unge, og materialet er sårbart. Jeg velger likevel å gå og se forestillingen hvor kunstnerisk leder for Borgerteatret, og dramaturg på Oslo Nye Teater, Ilene Sørbøe, ønsker velkommen og legger vekt på at dette rommet skal være et refleksjonsrom. Det gjør e-posten fra pressesjefen paradoksal, for kritikken er jo også et refleksivt rom hvor man kan tenke sammen, rundt eller ved siden av verket, og om man ikke tror på det er det en fallitterklæring for både teatret og kritikken. Denne teksten kommer ikke til å handle om de som sto på scenen, men skal være et forsøk på å tenke over hva slags scene Borgerteateret ønsker å være og hvordan jeg synes den plasserer seg i et samtidig teaterlandskap. På Oslo Nye Teaters hjemmeside skriver de at hver forestilling som skal spilles på Borgerteatret har et overordnet tema. Forestillingene er gratis og har et kunstnerisk råd, og tanken har vært at teater er en demokratisk og sosial kunstform der mennesker samles for å lytte og reflektere. I Fotspor møter vi historiene til ni unge mennesker. Hver av dem presenterer en monolog på ti minutter med sin historie. Temaene kretser rundt alvorlig psykisk sykdom, surrogati, tap av forelder, strukturell kritikk av barnevern og skole, kulturforskjeller, religion, og fremtidsdrømmer. Det står en rekke med syv stoler på scenen, så én må alltid stå og fortelle sin historie. Det er en stram regi med lite rekvisitter, og selv om de unge borgerne formidler sine historier på et personlig og nært vis lurer jeg på om noe av deres ulikheter/interesser kunne vært speilet mer i regien, for monologene er formmessig og dramaturgisk likt bygd opp. Den niende borgeren drømmer om å bli Norges største forfatter, han kommer opp fra salen og blir med gjengen på scenen. I to av monologene er det et dansenummer, mens en annen bruker en vektstang. Utover i forestillingen løses det litt mer opp, stoler forsvinner, og de blir til en gjeng som sitter sammen i en trapp. Til slutt kulminerer det i et kollektivt dansenummer med Furuset Danseklubb (to av borgerne danser der til vanlig og har hatt stor betydning for dem.) Peder Varkøy har komponert musikken som binder forestillingen fint sammen, og Jainaina Mbye har hatt koreografi. Når jeg sitter i salen, opplever jeg både et rausere og mer sammensatt publikum enn det som går der til vanlig, og Sørbøe forteller i etterkant av forestillingen at hun har håndplukket de ni borgerne og at de har utviklet tekstmaterialet sammen gjennom intervjuer, transkripsjoner og redigering. Borgerteater og virkelighetsstrategier Jeg har sett Borgerteater flere ganger i ulike land, blant annet startet Århus Teater en borgerscene mens jeg studerte der, Den Nationale Scene i Bergen har holdt på med det i flere år og også i Tyskland og Storbritannia har jeg støtt på fenomenet. De fleste steder blir Borgerteater beskrevet som et teater for byens borgere (noe man kan si om nesten alle teatre), og mer spesifikt skal innholdet i teatret genereres av byborgere. Det skiller seg fra grupper som Rimini Protokoll og Fix&Foxy som også arbeider med virkelighetsaktører på scenen som sjelden blir presentert eller representert på teatre, men i de to sistnevnte kunstnerskapene ligger det en tydelig praksis i bunn som både initierer og rammer verket inn metodisk. Når jeg sitter på Oslo Nye Teater, tenker jeg på hvem det er som har ansvar for eller regi på historiene som fortelles og hva slags historie eller opplevelse som formidles. Et Borgerteater er også basert i en by og kan i større grad enn Fix & Foxy og Rimini Protokoll, som reiser rundt og turnerer, være en del av en kritisk og lokal offentlighet som kan sette agenda. Jeg går hjem, men jeg utsetter å skrive denne teksten. Jeg er usikker på hva jeg har sett og hvorvidt jeg ble berørt, irritert eller begge deler. Jeg funderer også på hva Borgerteatret vil? Hvem er autonome og hvem har medbestemmelsesrett i borgerteatret? Ville alle de unge borgerne lage en så lik monolog? Jeg tenker på Pia Maria Roll, og igjen på Rimini Protokoll, begge kunstnerskap som bruker ikke-profesjonelle/virkelighetsaktører på scenen, kunne kanskje en slik kompetanse vært interessant å bruke i etableringen av et Borgerteater Jeg leser at temaene Borgeteatret vil undersøke er fattigdom, utenforskap, psykisk helse og kriminalitet, og jeg får en følelse av at Oslo Nye Teater har absorbert en det-har-jeg-aldri-sett-før-retorikk, der marginaliserte historiefortellere blir gjort til tokens, avhistorisert og isolert av bransjens maniske og rasende besettelse av å oppdage nye stemmer og hvor det finnes et virkelighetshiearki som tildeler det verdi. Har vi akseptert at institusjoner tar ideer, historier og tanker og presenterer det som sin superkraft?  Jeg vandrer mellom min egen usikkerhet og skråsikkerhet og blar i Against Interpretation av Susan Sontag som skrev at verden ikke eksisterer for å forsterke eller illustrere vår egen eksisterende smak, verdier eller forkjærligheter, den eksisterer rett og slett. Vi trenger ikke å like alt, men det er én ting å gå til kunsten med et håp om at vi vil gjenskape en tro eller verdi vi allerede har og føler oss sinte eller straffede når den ikke gjør det, og noe annet å gå til kunsten for å se hva den gjør og behandle kunsten som et sted for de ekte og uregelmessig nyhetene om hvordan andre rundt oss tenker og føler. Jeg forsøker å lese verket med den tanken, men det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål knyttet til Borgerteateret som kverner rundt i skallen. Når Rimini Protokoll spiller sine forestillinger, finnes det et spenn i temaene og hvordan de behandler det scenisk. Det kan være utenforskap, men det kan også være noe så usensasjonelt som et tre i Tiergarten. Gjennom treet kan man kanskje også iscenesette ting man ikke visste fantes, som man blir overrumplet av, historier man kanskje har glemt/fortrengt og som trer i kraft gjennom et spørsmål om treet. Litt som da jeg for noen år siden holdt en workshop for unge dramatikere i eksil og forventet meg tekster om det, men fikk parallelle univers, monstre, og historiske figurer på speed. I etterkant av forestillingen på lørdag satt både borgerne og kunstnerisk leder seg ned for spørsmål fra salen, og jeg har tenkt at jeg i neste runde må stille spørsmål til borgerteaterets metode, så det blir tydeligere for meg hva slags virkelighetsstrategier scenen arbeider med. Slik jeg leser prosjektet i dag, virker det som en scene som vil gi stemme til utsatte mennesker som ikke er i posisjon eller har et talerør, det er viktig og fint, men om Borgerteateret ønsker å lage et teater hvor vi utelukkende skal lytte, blir spørsmålet hvordan scenen også kan fasilitetere for motstemmer så det blir et faktisk demokrati.  Jeg synes Oslo Nye Teaters Borgerscene som idé er et fint og potensielt viktig initiativ som forhåpentligvis med tid kan være et bidrag til den kritiske offentligheten og romme en mengde ulike kunstnerisk utrykk og historier. En scene for de ekte og uregelmessige nyhetene om hvordan andre rundt oss tenker og føler.