Megaloman shoppingtur til Valhalla Taverna

I forkant av forestillingen Dragonblood har jeg fått en sms om at jeg kan kle meg ut, og når jeg går inn på Scene 3, spotter jeg både alve​​eører og korsettkjoler.Publikummet er også betraktelig yngre enn det som er normalen på Det Norske Teatret. Salen består av mange små bord og noen få rekker med stoler hvor jeg setter meg. Siden premieren under Fossefestivalen og i samarbeid med Ultimafestivalen har forestillingen stort sett vært utsolgt. Baksiden av scenen er dekket av en stor skjerm, det er en catwalk-lignende tarm som strekker seg ut i rommet, og det står en kiste i gull på scenen. Hele scenerommet, inkludert baren, er kalt Valhalla Taverna, og det er stedet forestillingens handling starter og til slutt vender tilbake til, som i en loop.

Sjangermix

På hjemmesiden til Det Norske Teatret har jeg lest at Dragonblood er en miks av klubbkultur, opera, popkonsert og historiefortelling. Kompaniet Only Slime, som består av Claudia Cox og Toby Pfeil, har bebodd Scene 3 det siste året sammen med Tani Dibasey. Denne gangen står de alene som avsender. I Dragonblood møter vi Julie som får vite at en drage har slukt moren hennes, hun mener at det har frarøvet henne barndommen, og det gjør at hennes eneste mål i livet er å drepe dragen. Hun får advarsler fra Døden om sin egen hevnlyst, men trosser dem og legger ut på reise. På vei til sitt store oppdrag møter hun en mann med gigantisk penis og frekke moves som spiller fløyte, to svært blonde, tysktalende og kjærlighetshungrige vikinger som synger kjærlighetsduett, et bdsm-par som er onde og torturerer Tord som er halvt drage og halvt menneske. I en hjemmesnekret video ser vi et nærbilde av ansiktet hans som får ting stukket opp i nesen og øynene samtidig som han fremfører en monolog som får publikum til å le. Døden selv spiller elgitar, og en alveaktig skikkelse lusker rundt og spiller fiolin. På reisen får Julie venner, slappe innsikter og en sexy rustning, men for meg er det vanskelig å forstå hvordan jeg skal lese forestillingen. Skal det leses som ironi, som harselas eller som alvor? Lydbildet, som utgjør en stor del av universet, varierer fra at Only Slime viser sine åpenbare musikalske talenter til russelåter fra Valhalla. Vi får blant annet servert et kollektivt sangnummer hvor alle synger om å drikke til man spyr. Det er som om det finnes en form for hierarki hvor noe virker gjennomarbeidet og andre ting bare er slengt sammen. Dette kan ha en kvalitet i seg selv, men kanskje fordi historien er så tynn og virkemidlene så lite fundert i praksis, virker det ikke konsekvent, og musikalnumrene til skuespillerne blir en gimmick. Forestillingen ender med at Julie ikke klarer å ta livet av dragen fordi det er morens elsker, og hun bor i den. Dragen kommer ned fra taket og avslører pikante opplysninger som forvandler Dragonblood til et slags barnevernsdrama hvor vi får vite at moren var en suicidal pillemisbruker som ikke klarte å ta vare på sitt eget barn og at historien om dragen som slukte henne ikke stemmer. Julie, som for øvrig har blitt forelsket i Tord etter at han slikket henne til multiplisert orgasme, blir så knust av opplysningen at hun slenger i seg en dose gift og synker sammen på scenen som en annen Julie vi kjenner. Heldigvis er vi i spillverden, og sammen med publikum vekker skuespillerne henne til live.

Spillverdens potensial

For noen år siden datet jeg en person som skrev en ph.d. om dataspill, og når jeg ser Dragonblood, tenker jeg på hvordan han snakket om gaming som det beste mediet for å utføre filosofiske tankeeksperimenter. Gaming egner seg for filosofisk diskurs fordi du ikke trenger å sette deg inn i de teoretiske situasjonene, du spiller dem, du ser dem, og du trenger ikke å krangle med folk som sier at det ikke går an å reise tilbake i tid og drepe Hitler som baby eller stoppe atombomben. Dagens spill bygger altoppslukende og høylitterære univers hvor det finnes et rom for å teste både tankeeksperimenter og moral, og som rommer alvor, glede, sorg og raseri. I Dragonblood finnes det mange forsøk og anslag, men jeg savner at de tar de ulike sjangrene de sier de jobber med på alvor. Det er litt som om de har glemt hva tid og dramaturgi kan. Nesten alle scenene i forestillingen har samme varighet. Hvis de vil at jeg skal oppleve det at Julie mister moren som trist eller at hun føler seg ensom og alene i verden, må det bli etablert som en mulighet og en følelse jeg kan tre inn i og ikke bare ta inn som en opplysning som går over i en annen opplysning. I motsetning til spillene er det som om ingen ting får lov til å stå på spill eller være sårt. Det blir uklart og ullent hvilken verden de forsøker å bygge, og det gjør at jeg ganske raskt begynner å kjede meg i den.

Estetiske utfordrere?

Jeg ser at Only Slime tilfører noe annet både i kraft av estetikk, sine egne evner og interessert enn det majoriteten av andre regissører som arbeider på huset gjør. Blant annet legger de opp til en slags fandom-kultur når man i pausen kan ta bilder med skuespillerne og henge rundt og småprate. Publikum responderer på dette, og jeg ser bekjente ta selfies og henge med de elskovssyke vikingene. Likevel føles det ikke særlig nytt eller spesielt utfordrende, og jeg lurer på hvorfor. Prosjektet kan ha slektskap med en regissør som Simen Form Hay som lager lett populistisk teater folk blir glade av å se. Jeg savner en større vilje til eksperimentering og et litt friskere blikk, det føles kjedelig å sammenligne med Europa, men jeg ble faktisk immun mot sexbutikkostymer med bdsm-referanser da jeg bodde i Berlin på 2000-tallet og alle teaterforestillinger hadde minst én karakter i lakk og skinn. Kanskje er tiden for dette kostymet forbi på alle teatre? Jeg lurer i alle fall på hva som kunne ha erstattet det. Skjermen som har dekket baksiden har både informert oss om handling gjennom tekst og tatt oss med inn i dragens slott hvor Julie bekjemper orker sammen med sin nye vennegjeng. Det visuelle kunne fungert om storyen hadde hatt flere lag og var mer kompleks, men siden teksten er relativt enkel og virker mer som den ironiserer over en «spillstemme» enn å faktisk være den, fremstår det også litt likegyldig. Only Slime har skrevet tekst, lagd musikk, kostymer og hatt regi. Det er i seg selv imponerende og viser at de har en enorm skapervilje, men etter å ha sett forestillingen ønsker jeg at de hadde trukket noen andre inn på tekst eller kostyme så arbeidet kunne fått noe mer materialitet og taktilitet. De ulike spillestilene har noe interessant over seg, og selv om skuespillerne er gode, finner jeg Only Slime mest interessante å se på. Som om deres fysikalitet og teatralitet snakker mer med det estetiske uttrykket og som om de virkelig bryr seg om det. Jeg blir sittende igjen med en følelse av å ikke helt forstå hva prosjektet til Only Slime er med Dragonblood, og jeg blir litt skuffet over at det endte der når forestillingen kunne ha vært en mulighet til å bygge en altoppslukende og kompleks fiksjon. Det føles som jeg har sett en estetikk som remixer en haug med elementer fra andre, men istedenfor å ende opp som noe autonomt og eget, blir det tamt og blottet for verdensbygning og utopisk potensial.