Yes Yes Yes Yes Yes Yes!

I forkant av forestillingen The Chosen Ones leser jeg at det kun er plass til åtte personer i publikum, og jeg forestiller meg anstrengelsen, men også det spesielle i å være én av de åtte utvalgte på Black Box teaters (BBt) lille scene i fem timer. I uken før forestillingen går jeg rundt og bekymrer meg over hvorvidt det vil være mulig å tisse uten å miste sin plass, og hva hvis jeg blir tørst eller, enda verre, sulten? Jeg har med årene opparbeidet meg mye erfaring med å se arbeid som strekker seg over både 10, 15 og 24 timer med varierende grad av regler og krav, og når jeg kommer frem fredag kveld, oppdager jeg at vi ikke er åtte, men rundt 40 som får utdelt et neongrønt pass hvor det står The Chosen Ones. På hjemmesiden til BBt står det at vi som skal på The Chosen Ones vil få en sniktitt inn i et hemmelighetsfullt kollektiv som lager både operaer og utopier i en eng dypt inne i de svenske skoger. De påstår at de er en slags radikal-utopisk sekt som tidligere i år satt opp en opera i en konstruert landsby på en eng i Värmland for 12 utvalgte som fikk førstehåndserfaring i livet i det mystiske samfunnet med både utdannelse, seremonier, militær trening og operaoppsetninger, og det vi får se under Ultima er dokumentasjonen av nettopp dette. Det vil si et fem timers langt videoverk hvor lyden er den bærende bjelken og utgangspunktet for hva slags kostymer, tekster og rom vi ser på skjermen.

Kompromissløst kunstnerskap

Første gangen jeg ramlet inn i komponist Trond Reinholdtsen sitt arbeid var gjennom teaterkompaniet Vinge/Müller som han komponerer og skaper lydbilder for, og alle som har sett en av deres oppsetninger forstår hvor sentral og viktig lyden er i deres kunstnerskap og forestillinger. Siden lærte jeg meg at han hadde et eget oprahus inspirert av Richard Wagners berømte Bayreuth-opera som ble opprettet utelukkende for å fremføre Wagner-operaer. Reinholdtsen oprahus var derimot en liten leilighet i Gamlebyen ombygd til en scene hvor han fungerte som diktatorisk opradirektør, produsent, komponist og utøver. Jeg har i møte med Reinholdtsens arbeid sittet klemt inne blant publikum i Gamlebyen, vært busset og båtet ut på Hovedøya for å se synkronsvømming, sett regissør og scenekunstner Kai Johnsen som en fantastisk postmann og vandret rundt i Kulturkirken Jakob der Rødt kor sang for full hals to dager før korona stengte ned hele landet. Det som alltid har interessert meg med Reinholdtsens kunstnerskap, og som jeg vil vende tilbake til i denne teksten, er produksjonsestetikk. Det trer så tydelig frem i hans verk. I arbeidet sitt diskuterer og stiller han spørsmål om kunstproduksjon på en måte som gjør meg oppglødd og beveget. I en tid hvor jeg opplever at enkelte erfaringer nærmest fetisjeres synes jeg en praksis som nettopp Reinholdtsens både er radikal, sjelden og bør opphøyes.

De utvalgte?

Som i flere av Reinholdtsens oppsetninger svirrer det rykter i forkant. “Egentlig” hører jeg en si, “skulle vi bli busset til Sverige og gården hvor Reinholdtsen har lagd utallige episoder fra hans store prosjekt Ø, men det ble for dyrt.” En annen sier at dokumentasjon for Reinholdtsen nok er noe annet enn for andre kunstnere. Når vi kommer inn på Lille Scene, er den fylt med madrasser. Det er en stor skjerm, og på hver side av den står det mindre tv-skjermer, og på gulvet ligger det høretelefoner. På skjermen er det en nedtelling: 88, 09 sekunder til første akt skal starte hvor vi skal se fransk, russisk og tysk historie simultant. I det første klippet ser vi flere grønnkledde trær som synger “i starten var Europa bare skog, Russland bare skog, Tyskland bare skog, og noen få bønder”. Herfra blir vi introdusert for et stort persongalleri som består av blant annet Napoleon, Dostojevskij, Victor Hugo, den franske studentforening, Karl Marx, Thomas Müntzer og det tyske folket. Vi får en veldig kuratert og rask gjennomgang av Europas historie. Hovedkarakterene i den er, hvis vi skal tro Reinholdtsen, og der er ikke usant, en haug med hvite menn. Det er så mange fantastiske scener at om jeg skal ramse alle opp vil det ta hele denne teksten, men jeg vil gi dere et par høydepunkter: 1. Napoleon ikledd et slags gjennomsiktig telt på hest. 2. Unge Karl Marx sin tur til Paris. 3. Dostojevskij ikledd en lang gullparykk og skotskrutet skjortekjole. 4. Victor Hugo med kleinblå drakt og brennende tale, og nå har jeg ikke nevnt noe fra akt 2 eller 3.

Produksjonspolitikk

Noe av det som sjelden diskuteres når man snakker om mangfold eller mangel på det i norsk scenekunst er behovet for ulike produksjonsmodeller og hvordan det kan spille inn i hva slags kunstuttrykk vi får se. Ideen om hva som er ferdig og hvordan man skal produsere og skape teater kan også blokkere for erfaringer og estetikker som kanskje ikke trenger åtte uker, en lysdesigner eller dramaturg. Reinholdtsen sitt arbeid er enormt på så mange måter, og det er ingen som er kreditert som noe spesifikt utover han selv på komposisjon og som operadirektør. Arbeidet spenner seg fra scener som virker svært gjennomtenkte til skisser og spontane innfall, og han stiller implisitte og eksplisitte spørsmål ved kvalitetsbegrep og produksjonsvilkår i forestillingene. I en sang i akt 3 synger en av karakterene“hva er kvalitet og hva er kvantitet? "Hva er kvalitet og hva er kvantitet?” Og jeg tenker at det er et ganske berettiget spørsmål å stille.  Utover komposisjon og lyd, som jeg opplever er utgangspunktet for alle andre elementer i verket, vil jeg trekke frem tekst og kostymearbeidet. Det er både særegent og annerledes, kostymene er det mange av, og de fremstår både ferdige og uferdige. Noen ser ut til å ha blitt brukt mye tid på, mens andre ser ut som om de fant et stoff og noe gaffateip der og da og surret det rundt seg. Tekstene er tettpakket med filosofiske, teoretiske og litterære referanser, og det er både historieopplysning og -forfalskning. Tekstene kan kanskje best beskrives som poppete librettoer som selvsagt er skapt for å synges uansett hvor komplekst innholdet som formidles er. Mens jeg skriver denne teksten, tenker jeg på hvor ulike kontekster Reinholdtsen har plassert arbeidet sitt i og hva det betyr, hvilke vilkår han gir seg selv, og hvordan han bruker det til å redefinere og tenke rundt sin egen kunstneriske praksis. Han har gjort alt fra gigantiske verk med 20-30 utøvere til å invitere 12 stykker ut til det som må ha vært en hel dag med mer i Värmland og videre til Lille Scene på BBt hvor jeg sitter klemt inne blant andre og stirrer opp på skjermene som omgir meg. De ulike rammene og kontekstene sier noe om hvilke økonomiske betingelser som finnes, og det kommer frem gjennom sted, materialer og produksjonsmetoder. På den måten er Reinholdtsen sitt prosjekt politisk på så mange plan, både tematisk og strukturelt.

Utopiens evige kraft

Etter et lite energitap blir jeg hentet inn av en pølsevogn som trilles inn på scenen av en utøver kledd i svart kappe og maske. Her serveres det både kjøtt og vegetar, sprøstekt løk, sennep, majones og ketchup. Vi hopper over akt 2 og går rett til 3 hvor vi blir introdusert til et gå-lydspor, og hver gang det spilles, beveger vi oss til neste stasjon i opraen. Det er et rør man kryper inn i for å komme til en hellig stein, det er ritualer hvor det skal bygges en sjel, de slakter en kugris som de deler, og vi besøker en slags bar. Universet er denne gangen befolket av Ø'erne, og for oss som har fulgt prosjektet tidligere er det et gjensyn med flere hits, karakterer og situasjoner som for eksempel den postmodernistiske hengemyra. Utøverne består av alt fra forfatter Sara Li Stensrud, regissør og professor Kai Johnsen og skuespiller Harald Kolaas. Spillestilen er teatral, bombastisk, full av gester, leken og kjennes beslektet med Vinge/Müller samtidig som den har sin helt egne karakter.

Mange scenekunstnere har arbeidet med utopiske ideer og samfunn blant annet den hypede polske regissør Lukarsz Twarkowski sin Respublica som jeg så tidligere i år hvor publikum besøkte og ble med i hva han tenkte som et ideelt samfunn. I Twarkowskis tilfelle var det klubben som var utopien, i Reinholdtsens virker utopien som en verden hvor teori, ideer og praksis smelter sammen. Noe annet som skiller Reinholdtsens prosjekter fra majoriteten av norsk teater er hans politiske overbevisninger som noen ganger blir parodiske og andre ganger fremstår lysende og krispe som en klar høstdag. Denne leken mellom høy og lavkultur, ikke nødvendigvis bare i referanser, men i måten han skaper og arbeider på, minner meg om forfattere fra New Narrative-bevegelsen og Stuart Halls begrep low theory. Hall og Jack Halberstam foreslår low theory som en måte å tenke og skrive på, som opererer på mange forskjellige nivåer samtidig. Low theory er avledet fra eksentriske arkiver og risikerer å ikke bli tatt på alvor. Reinholdtsen spiller dette spillet, stykkene hans innebærer en vilje til å gå seg vill, mislykkes, forfølge vanskelige spørsmål og finne kontraintuitive former for motstand. Han leter etter det uventede og subversive i vår kultur og historie og dekonstruerer etablerte definisjoner for suksess og fiasko. På denne måten åpner han opp for måter å tenke, skape og produsere på som oppleves vitalt, morsomt, dypt seriøst og alvorlig. Når jeg trasker hjem, knytter jeg neven som en av hans karakter og sier lavt "yes yes yes yes!”