Operaen er død, leve Opraen?

Mot slutten av Narscissus, etter at alt hadde rast sammen og de gjennomsvette, utslitte aktørene subbet rundt i en grøt av champagnemarinert høy, jord, popkorn, ølbokser, masker og scenetepper i oppløsning og mye mer kom det, ut av høyttalerne, en dyp røst som erklærte: ”Nå er det bare teorien som kan redde oss”. Hvorpå mengder av krøllete, blanke A4-ark ble blåst utover publikum.

Slik ble de få det var plass til i Trond Reinholdtsens leilighet i Gamlebyen i Oslo vitne til Den Norske Opras (midlertidige?) død.

Utsikt til Bjørvika Narcissus utgjorde finalen i et treårig stipendprogram ved Musikkhøgskolen. I løpet av disse tre åra har Trond Reinholdtsen, i en liten leilighet på Oslos østkant, stablet sitt helt eget operahus på beina med seg selv som direktør, komponist, utøver, regissør, produsent, fagforeningsleder, billettselger m.m. Det hele under navnet Den Norske Opra, med strategisk utsikt til Bjørvika. Opraen er blitt godkjent som forskningsprosjekt i noe som vanskelig kan tolkes annerledes enn som et steds og tidsbestemt forsøk på å ødelegge selve operakonseptet, ved så å si å vende dets egne våpen mot seg selv, kanskje med formålet å stable det på beina igjen. Ikke bare er de tradisjonelle faggruppene som jo står så sterkt innen operaen uten videre blitt fjernet, i formålsbeskrivelsen heter det også: ”Hvilke musikkteatrale gevinster kan man få ved for eksempel å fjerne handlingen, eller sangstemmen, eller selve den sceniske forestillingen?”

Trond Reinholdtsen er utdannet komponist ved Musikkhøgskolen, kjent både som medlem i vokalgruppa Nordic Voices og som lyd og musikkansvarlig i forestillingene til Vegard Vinge og Ida Müller. Han er blitt tildelt både Arne Nordheims komponistpris og TONOs utfordrerpris. Det siste valgte han å ta som ”en utrolig fornærmelse”. – Jeg føler meg veldig etablert og mener det er alle de andre som utfordrer meg. Sånn sett var dette en vekker, sa han.

Alt for mye Mange vil hevde, deriblant jeg, at noe av det som kjennetegner opera er at det som regel er alt for mye av den. Slik var det her og. Alle disse blanke A4-arkene kunne Reinholdtsen, dersom målet var å lage et minimum av subtil kunst, ha droppet. Men takket være alle repetisjonene, de absurde overdrivelsene og det generellt proklamatoriske og svulstige var Reinholdtsen tro mot Operaens særpreg til siste slutt.

Tonen ble satt ved at publikummerne ble stuet inn i et trangt kjøkken hvor direktøren m.m. satt på toppen av et skap oppunder taket og ”redegjorde” for verket mens teaterregissør Kai Johnsen satt i et hjørne og lagde potettrykk med ”Den Norske Opra” som han forsøkte å selge for ti kroner stykket.

”Narcissus, Narcissus, dingelingeling” Deretter ble vi presset inn i den lille stua hvor det var bygd opp et lite amfi. Publikum og den kanskje halvmeter brede scenen var skilt fra hverandre av en slags vollgrav hvor en nokså nyslaktet fisk svømte omkring ved hjelp av en ståltråd på en trinse. Den fikk etter hvert selskap av levende kaniner og høns. Trond Reinholdtsen, i rollen som Narcissus, hadde en lang solo iført bleie både nedentil og på hodet, samt en flere meter lang lufterørspikk festet til bleien med gaffatape. Over et pumpende fire fjerdedelskomp ble hovedtemaet framført med en tittentei-aktig heliumsballongstemme: ”Narcissus, Narcissus, dingelingeling” igjen og igjen.

Og slik fulgte innslagene på hverandre, det ene mer vanvittig enn det andre. Aktørene var alle utstyrt med digre hjemmelagde masker bygd av lampeskjermer, pappkasser og lignende. I tråd med den ovennevnte formålsbekrivelsen var det ingen av dem som sang selv. Vollgraven gjorde innimellom tjeneste som Narscissus sitt speil som han selvfølgelig til slutt falt og druknet i.

Dadaismen Dadaismen, med sin nullstilte nihilisme og anti-estetisme er en nærliggende assosiasjon. Enkelte videoopptak av barna mine på sitt mest hemningsløse kunne passet sømløst inn i Reinholdtsens prosjekt, men bare deler av det. Det gjaldt å ikke la seg avlede av alt kaoset for her foregikk det en intern kamp mellom søppel og skjønnhet som av og til levde atskilte liv og av og til gikk opp i hverandre i total harmoni, noe det mekaniske pianoet bido sterkt til. Innimellom var det til og med mulig å hvile i det vakre en liten stund, før vanviddet overtok igjen. Til slutt ble vi alle sammen ledet forbi hovedpersonen liggende livløs på ei seng med en blomsterpotte på hodet, videre ut gjennom et vindu og ned en gardintrapp. Der ute, under fullmånens lys, kunne vi bivåne en av aktørene ri vekk på ryggen av en hvit hest.

En anmeldelse eller ”kritikk”av noe sånt fortoner seg som en umulighet. Hva skulle man skrevet? At det var synd skuespillerne ikke sang selv? At det hele burde vært bedre organisert, slik at aktørene slapp å stadig dulte borti hverandre på vei inn og ut av scenen? At Kai Johnsen egner seg bedre som regissør enn som skuespiller? Glem de tre foregående setningene. Jeg leste Narscissus som en lang hemningsløs utdriting av den mest alvors- og teoritunge delen av det miljøet som Reinholdtsen selv springer ut av og som har gitt han stipendet. Kanskje vi her er vitne til en liten palassrevolusjon i et lite miljø?

Trash-teater Trash-teater er i vinden for tiden. De siste åra har jeg sett en del forestillinger hvor gørr og snørr og slim og søl og blod og dritt er viktige ingredienser, og hvem vet; kanskje det er et uttrykk for tap av barndom eller autentisitet eller begge deler. Bortsett fra Vinge og Müller synes jeg det meste av det suger.

Men kun en som har noe å fare med kan tillate seg å være så hemningsløst infantil som Trond Reinholdtsen.