En forutsigbar jente

Når jeg kommer inn på Scene 2 på Det Norske Teatret, blir jeg sittende å se ned på scenen en stund før forestillingen starter. Det er en hvit scene i scenen som ellers er svart. På midten er det skåret ut en inngang eller utgang som nesten ligner et sort hull. Rundt meg prates det om venninner som ikke vasker opp etter seg og hvilken stor leseropplevelse boken Jente, 1983 var. Detfår meg til å tenke på første gangen jeg selv støtte på Linn Ullmanns bøker. Hun besøkte den videregående skolen jeg gikk på i Oslo sentrum, det var vinter, og i en lang periode hadde det foregått flere svært grove og ubehagelige overfallsvoldtekter i Oslo. Vi snakket om det, om å være redd, frykt og om ansvar, og jeg husker at det hun sa resonnerte med meg. Jeg gikk hjem og fant bøkene hennes. Romanen Jente, 1983 kom ut i 2021 og tok opp tråden etter De urolige. Begge har sterke biografiske trekk, og romanen ble kritikerrost og nominert til Nordisk råds litteraturpris. Hovedtrekkene i historien er en jente på 16 år som møter fotografen A som vil ta noen bilder av henne og inviterer henne til Paris. Moren nekter henne det, men kjøper likevel reiseklær og setter henne på flyet med løftet om at hun skal ringe hotellet klokken 22.00 hver kveld. I Paris går jenta seg vill om natten, møter ekte modeller som irettesetter henne og havner i A sin leilighet hvor de har sex. Det ambivalente og umulige forholdet mellom en ung pike og en eldre mann, men også mellom mor og datter, om makt, avmakt, begjær, lyst og ikke lyst, trer tydelig frem og er romanens og delvis forestillingens shaking ground. Fortellingen er fragmentert og går frem og tilbake i sin katalog av minner for både å forstå og huske hva som hendte. Det er som om hun må skrive det, og i dette ligger det en potens og sårbarhet som får meg til å tenke på hvordan vi på ulikt vis kontinuerlig må leve med historiens avfall og spøkelsene som omgir oss. Jenta og den voksne kvinnen i romanen befinner seg i en slags evig løkke. Det er slik et traume fungerer, og dette utgjør også den dramaturgiske modellen for iscenesettelsen.

Skuespillerens nærvær

Det er Gjertrud Jynge som gestalter jenta/den voksne kvinnen som ser tilbake, og hun er selvsagt kledd i en hvit silke nattkjole. Det er ikke en underdrivelse å si at Jynge er blant de beste tekstskuespillerne vi har i landet, og jeg tenker ganske tidlig ut i forestillingen at med en annen kunne dette potensielt ha vært et havari. Som i tidligere oppsetninger av Luk Perceval er teksten den bærende bjelken, og i Jente, 1983 er det mye tekst. Selv om jeg forstår behovet for at vi skal få fornemmelsen av den spiralen fortelleren er fanget i, opplever jeg at mangelen på nyanser og andre elementer gjør at jeg finner det vanskelig å koble meg på materialet, og forestillingen blir litt statisk. Jynge balanserer arbeidet stort sett fint. Hun kan kunsten å være både lavmælt, ettertenksom, kjølig, fylt opp av patos og raseri. Gina Hermine Bernhoft Gørvell er den andre skuespilleren på scenen, og hun spiller rollene som skyggesøster, A, hysterisk mor, As kompanjong Claude, og til slutt en dobling av jenta selv. Flere av scenene, rommene og følelsene jeg fant særlig ubehagelig i romanen føles mindre ladet på scenen, for eksempel opplevde jeg forholdet mellom mor og datter både ubehagelig nært og fjernt i romanen, men på scenen fremstår det litt som en sjablong uten noe særlig dybde eller lodd. Selvsagt finnes det undertekster i alt som blir sagt, men oppsetningen lander et merkelig sted hvor jeg savner en større utforskning og lek med materialet samtidig som jeg synes det tenderer mot et litt slapt melodrama når de bryter ut av det lavmælte. Selv om jeg kan sette pris på det minimalistiske og renskårede uttrykket til Perceval, er det som om jeg savner noe av det teatret kan best. Han har valgt å bruke romanens struktur som dramaturgisk modell, og utover den hvite scenen som forandrer farge, som de klatrer, faller ogramler på og forsvinner ut av, er det få elementer i rommet. Det er som om forestillingens potens skal ligge i tekst og hos Jynge, og jeg opplever at det ikke er nok. Det er absolutt sterke scener, og når tekst og rom kulminerer som i scenen hvor de farger scenen rødt, og hun snakker om en av de andre modellenes røde skjorte, er det enkelt, men virkningsfullt. Jeg setter pris på at det brukes lite lyd og musikk, for jeg lurer på om forestillingen kunne ha tippet over til den mørke siden av melodramaet om det hadde blitt brukt i stor grad. I korte glimt kjennes det ut som om det dirrer av tekst og skuespill. Når jeg går hjem, tenker jeg samtidig at det jeg så var akkurat det jeg tenkte at det skulle være, og det er litt trist at transformasjonen av romanen inn på en scene er såpass forutsigbar.

Roman på scene

Jeg er egentlig ikke en sånn rage-against-roman-på-scene-kritiker, men den siste uken har jeg sett Kvit, norsk mann på Vega scene i tillegg til Jente, 1983, og selv om dette er helt ulike arbeid, er det noe i tekstutvalget hos begge som punkterer teateropplevelsen for meg. Det er som om forestillingene lider litt under av å ikke løsrive seg nok fra boken og lander mellom to stoler fremfor å bli sitt eget verk. Noen av følelsene, forvirringene og fortvilelsene jeg opplevde da jeg leste romanen er ikke til stede på scenen. Måten teksten åpnet et rom der mine egne erfaringer også trådte frem og fikk eksistere blir ikke opprettholdt på Scene 2, og jeg lurer på hvorfor jeg føler så lite. Hvorfor kjennes det etter hvert litt som om forestillingen kjører på autopilot og nesten er for flink? Kanskje kunne de skåret ned på tekstutvalget uten å miste løkkeeffekten, kanskje kunne samspillet mellom Gynge og Gørvell fått mer plass? Noen av de sterkeste scenene er når skyggesøsteren og jenta snakker sammen, eller på slutten hvor Gørvell overtar jentas stemme. Det er som om det unge, uskyldige og det faktiske overgrepet som ligger i materialet trer frem. Det kunne fort blitt for mye, men er smakfullt balansert. Jente, 1983 er en fragmentert forestilling som på sitt beste viser hvordan traumets natur alltid er til stede, men det er også noe håpefullt i det, en rasende forsoning. Forestillingen kommer ikke helt i mål med å romme romanens kompleksitet og ambivalens som gjør at arbeidet havner et litt statisk og forutsigbart sted. Tidvis vibrerer det, og tidvis får det meg til å stirre på exit-skiltet som blinker svakt av grønt.