Den umulige familien

I løpet av våren som har gått har familiedramaer dominert repertoaret ved Den Nationale Scene. Etter nedstengingen i mars ble gjenåpningen av DNS før sommeren innledet med henholdsvis en nypremiere på Arv og Miljø basert på Vigdis Hjorths roman og på Namnet av Jon Fosse. I lys av de praktiske problemene pandemien har skapt for landets scener, er det lett å forstå at teatret har falt tilbake på slike trygghetssøkende prioriteringer av kjent materiale som allerede har vekket publikums nysgjerrighet.

Også høstens premiere på forestillingen De urolige, som er basert på Linn Ullmanns roman fra 2015 med samme tittel, borer dypt i dysfunksjonell familiedynamikk. Iscenesettelsens premieredato ble forskjøvet fra 20. april til 15. august, men fredagen før premiere tikket en SMS inn på telefonen og minnet meg på at ingen premierer lenger kan tas for gitt: To i produksjonen hadde fått forkjølelsessymptomer. Koronatester var tatt. En test var negativ, men det andre testresultatet var ikke klart og resten av ensemblet ble dermed satt i karantene. Premieren ble utsatt til torsdag 20. august. Retningslinjene vi må forholde oss til gjør tilværelsen usikker; en forkjølelse er nok til at alt settes på vent. Når jeg sitter i salen under premieren begynner en dame tre rader foran meg å hoste midt i forestillingen: I et øyeblikk får jeg ikke med meg noe av det skuespillerne sier, jeg tenker bare på hvor redd jeg er for å bli syk. Jeg jobber deltid og studerer uten studielån, alle arbeidstimene teller.

Drømmelandskap Linn Ullmanns roman De urolige skildrer det kompliserte forholdet mellom en datter og hennes to kunstnerforeldre. Selv om foreldrene forblir navnløse gjennom hele teksten, gis det nok informasjon til at leseren forstår at det er Ingmar Bergman og Liv Ullmann som portretteres. Romanen er tydelig selvbiografisk, men står like fint på egne bein uten denne koblingen til virkeligheten. Med nerve og presisjon skildres jentas oppvekst der de fraværende foreldrene er mest opptatt av sine egne liv. Romanteksten illustrerer at solid litterært håndverk ofte handler like mye om når noe fortelles, som hva som fortelles. Fortellingen gjør komplekse bevegelser i tid og rom som til sammen danner mange lag i en velkomponert helhet. Med fascinerende letthet beveger fortelleren seg fram og tilbake mellom episoder fra barndom, ungdom og tidlig voksenliv, til skildringer av nåtiden og refleksjoner over eget liv, til farens siste dager som dement mens han og datteren forsøker å skrive en bok sammen. Den fragmentariske stilen skaper tidvis en drømmeaktig, proustsk kvalitet der tider og steder flyter inn i hverandre.

Det drømmeaktige er videreført på elegant vis i sceneversjonen og Jenny Andrés scenografi i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene minner mest av alt om et drømmelandskap. Sceneveggene består av et trepanel der vertikale, smale planker er plassert tett i tett ved siden av hverandre. Scenegulvet er laget av de samme plankene, og på midten av gulvet er et stort, kvadratisk basseng fylt med vann. Overalt i vannet ligger svarte ballettsko som heises opp og ned igjen i bassenget i løpet av forestillingen. Tomme plastflasker ligger slengt i hauger langs veggene. Et gjennomtrengende, grålig landskap brer seg utover sceneveggene, først i form av videoprojeksjoner av et hav i soloppgang, senere i form av viltre maur i sort-hvitt og abstrakte lys- og skyggevirkninger. Fredrik Arsæus Nauckhoffs videoprojeksjoner glir sømløst sammen med musikken han har komponert til forestillingen. Mollstemte pianoakkorder og dyp bass er blant annet ingrediensene i det stemningsforsterkende lydbildet.

Sprikende form Dessverre strever iscenesettelsen med å fylle det iøynefallende visuelle og lydlige landskapet. Regissør Annika Silkebergs manus er fritt basert på en dramatisering av den danske dramaturgen Karen-Maria Bille, og kan best beskrives som en komprimert og destillert versjon av romanteksten. Det er på mange måter imponerende hvordan tider og steder etableres raskt og hvordan de tre skuespillerne i ensemblet stort sett behersker vekslingen mellom å fortelle og å spille ut dialoger og scener seg imellom. At tempoet er hurtig og tidsspennene store byr imidlertid på flere utfordringer.

For det første brukes det ikke nok tid i begynnelsen på å etablere relasjonen mellom far, mor og datter. Dermed forblir det uklart hva som egentlig er motivasjonen bak at nettopp denne historien skal fortelles. I romanen er prosjektet langt tydeligere fordi utgangspunktet som driver fortellingen fremover er jeg-personens søken etter å forstå foreldrene og å huske sin egen historie, og fortelleren vender stadig tilbake til refleksjoner omkring dette. Teaterversjonen har på sin side en dramaturgi der den episodiske strukturen fremstår i overkant tilfeldig, sammenrasket og formløs. For det andre får ordene ikke nok tid til å virkelig feste seg fordi det hele tiden hastes videre til neste situasjon. Det tidvis poetiske språket mister den virkningen og det rommet det fortjener i oppsetningen.

Solid skuespillerarbeid Heller ikke scenografien blir tilstrekkelig utnyttet. Det store bassenget som opptar mesteparten av scenen integreres for dårlig både i det fysiske spillet mellom aktørene og i selve handlingen. Riktignok sitter skuespillerne flere ganger på bassengkanten, og moren, spilt av Marianne Nielsen, kaster seg ut i vannet i et raserianfall. I tillegg foregår store deler av datterens intervjuer av faren på stoler i vannet, inntil forestillingen ender med at både far og datter ligger i vannet. Selv om det åpenbart skal representere Hammars, sommerstedet til faren på Fårö, forblir bassenget likevel et forholdsvis tomt symbol. Problemet er at det som symbol ikke tilfører noe ekstra til fortellingen og at det ofte får et uheldig, staffasjeaktig preg når skuespillerne tar det i bruk. Potensialet som finnes i forestillingens visualitet er derfor i liten grad forløst.

Det som bærer denne forestillingen og løfter den er skuespillerarbeidet. Marianne Nielsen i rollen som moren, Gerald Pettersen i rollen som faren og Susann Bugge Kambestad i rollen som datteren er alle habile skuespillere som gjør solide rolletolkninger. Til forskjell fra begynnelsen får scenene mellom mor og datter i forestillingens midtre mer tid til å utfolde seg, og her får både Kambestad og Nielsen vist mye av registeret sitt. Nielsen er troverdig i rollen som delvis manisk og stormannsgal skuespiller, delvis fortvilet og sliten alenemamma. Det er både vondt og veldig morsomt når hun, alkoholisert og nærmest konstant på sammenbruddets rand, i det ene øyeblikket jubler over tilbud fra Broadway, selv om hun ikke kan synge og danse, og i det neste gråtende beklager seg over at hun ikke orker mer av den uregjerlige datteren. Nielsen balanserer elegant mellom å være en forsmådd, grenseløs, omsorgsfull og rasende mor, og det gjør dialogene mellom henne og Kambestad ekstra ubehagelige. Kambestad på sin side portretterer den grenseløse lengselen og kjærligheten til moren med intensitet og sårbarhet. Spesielt en scene der moren ikke ringer og datteren blir overbevist om at hun er død, er glitrende spilt. Ikke minst gjør Gerald Pettersen en sterk tolkning av farens fortvilelse og redsel idet identiteten hans langsomt er i ferd med å oppløse seg og forsvinne i takt med at han blir mer og mer dement.

Godt skuespillerhåndverk er ikke nok til å jevne ut en oppsetning som spriker litt for mye, men i det minste er forestillingen en oppløftende påminnelse om hvordan både litteraturen og teatret gir rom for samtaler mellom mennesker som kanskje ikke er mulige ellers i verden.