Det var få gjestespill og urpremierer på årets Oktoberdans, men festivalen inneholdt flere forestillinger det var fint å få til Bergen.

Heksejakt viser hvor langt mennesker er villige til å gå for ikke å bli utstøtt fra fellesskapet. I et scenografisk landskap der ingen er trygge, gjør store mengder tekst at spenningen forvitrer.

Selv om Enigmatic: Core Echo skaper gåtefulle øyeblikk der musikk, lys og bevegelse virker sammen, blir helheten litt for stillestående.

Iscenesettelsen av I vårt sted blitt en levende og engasjerende forestilling om vennskap og det omskiftelige i relasjoner åpner et stort rom for å tenke videre.

Nokon kjem til å kome er blitt en anonym Fosse-oppsetning som mangler indre trykk og spenning.

Mesteren og Margarita satser tidvis for tungt på pen innpakning, men er en stor opptur etter en svak vårsesong ved Den Nationale Scene.

E16 Dødsvegen er en revy med mye scenisk overskudd, men de store overraskelsene uteblir

Noe går tapt på veien når Dødsdansen ved Den Nationale Scene maksimerer stykkets komiske potensial.

Når regissør Maria Drangeid lager teater av Lars von Triers Melancholia, går hun langt i forsøket på å frigjøre seg fra originalmaterialet, men det er uklart hva hun vil med prosjektet.

Forestillingen Menn som ingen treng er en statisk opplevelse som sier lite vi ikke allerede vet om menn og utenforskap.

Årets DanseRom gjør mye for å åpne opp feltet for publikum, men programmet kunne vært modigere og mer lokalt orientert.

Den Nationale Scenes oppsetning av Av måneskinn gror det ingenting er velgjort, men tilbakeholdt.

Agder Nye Teater skaper motstand og friksjon i materialet når de tar boken Hvem drepte faren min til teaterscenen. Likevel spriker det i så mange retninger at forestillingen aldri helt lander.

Med første forestilling i trilogien POLITI! lager regissør Aslak Moe tilgjengelig teater av komplisert materiale, men det er uklart hvilke historier han egentlig vil fortelle publikum og hvorfor

På tross av mange fine innsatser kunne Den Nationale Scene strukket seg litt lenger og vist større kreativitet enn å sette opp en gammel musikal som på ingen måte slår like hardt som i 2005.

På årets nestsiste dag presenterer Judith Dybendal sine scenekunsthøydepunkter fra 2023.

Jon Fosse ord for ord på Det Vestnorske Teateret var en mislykket folkefest fylt med vellykket formidling av Fosses dramatikk.

Musikalen Shockheaded Peter byr på et ellevilt show, men er tidvis så full av sprell at musikken drukner

Chaplin: Diktatoren er en vellykket storsatsning, men maktkritikken som kunne løftet komedien uteblir.

Festspillene slo til med en uvanlig åpningsforestilling, men teaterprogrammet var av det beskjedne slaget.