Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for Scenekunst i 2025 om å trekke frem sine høydepunkter fra året som har gått. I dag deler vi høydepunktene til Judith Dybendal.

Agder Nye Teater bygger et finstemt scenisk landskap i iscenesettelsen av Av måneskinn gror det ingenting.

Årets Meteor er en festival som leter og famler i sitt forsøk på både å finne en ny fremtid og videreføre det som har vært.

Den utrulege historia om den kjempestore pæra klarer ikke utnytte mulighetene i musikalformatet.

Politi 2! er blitt underholdende true crime-teater som holder alvoret på trygg avstand.

Med Dikkedokken lager DeWangen-produksjoner flere overraskende rom mellom fiksjon og virkelighet, men magien drukner litt for ofte i en tekst på tomgang.

Asylet ved verdens ende er en fascinerende reise inn i en dystopisk og innelukket verden som spriker i for mange retninger.

Den Nationale Scenes oppsetning av Skammen på Christinegaard Hovedgaard gir rom for intenst ensemblespill, men helheten slår sprekker.

Den Nationale Scenes oppsetning av Antigone er en dynamisk forestilling med særpreg.

Festival DanseRom inviterer publikum inn i samtidsdansen, men bør utnytte flere av formidlingsmulighetene festivalformatet åpner for.

Med iscenesettelsen av Takk for gaven har regissør Line Paulsen virkelig blåst liv i Monica Isakstuens tekst, men hvor blir det av fortvilelsen og raseriet?

I Fuglane ser man en teft for visuelle detaljer og godt spill, men forestillingen lykkes ikke med å formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg.

På Den Nationale Scene er Ludvig Holbergs komedie Den stundesløse forsøkt piffet opp med moderne kostymer og referanser til Bergen, men helheten er tam.

På Den Nationale Scene finner de ikke balansen mellom tekst, scenografi, lyd og musikk i sin siste oppsetning av Vildanden.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2024 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2024. I dag: Judith Dybendal.

Det var få gjestespill og urpremierer på årets Oktoberdans, men festivalen inneholdt flere forestillinger det var fint å få til Bergen.

Heksejakt viser hvor langt mennesker er villige til å gå for ikke å bli utstøtt fra fellesskapet. I et scenografisk landskap der ingen er trygge, gjør store mengder tekst at spenningen forvitrer.

Selv om Enigmatic: Core Echo skaper gåtefulle øyeblikk der musikk, lys og bevegelse virker sammen, blir helheten litt for stillestående.

Iscenesettelsen av I vårt sted blitt en levende og engasjerende forestilling om vennskap og det omskiftelige i relasjoner åpner et stort rom for å tenke videre.

Nokon kjem til å kome er blitt en anonym Fosse-oppsetning som mangler indre trykk og spenning.