Et gjennomsnittlig publikumsfrieri

Når Ludvig Holbergs komedie Den stundesløse har premiere på Den Nationale Scene, er det ikke lenge til dørene til teaterbygningen på Engen skal stenges for rehabilitering i over ett år. Fra påsken 2025 og helt frem til høsten 2026 vil teatret isteden spille forestillinger på forskjellige scener rundt omkring i Bergen. Den stundesløse er sammen med eventyrmusikalen Jakten på Prinsessa, som allerede har turnert med Riksteatret, de siste produksjonene byens teaterpublikum får se på Store Scene på en stund. Med Holberg-klassikeren Den stundesløse, som hadde urpremiere i 1725, virker det som teatret og regissør Kim Bjarke har ønsket å slå på stortrommen med et publikumsfrieri i form av en overdådig, storslått og fargesprakende oppsetning.

Forviklingskomedie i luftig scenerom

Den dansk-norske forfatteren Ludvig Holbergs komedie om den travle Herr Vielgeschrey er først og fremst kjennetegnet av underholdende forviklinger og komiske opptrinn. Hovedpersonen er en mann som vier all sin tid til å stresse over forretningene sine og som får gjort veldig lite fordi han lett blir distrahert. Det er et komisk paradoks at han aldri klarer å forklare hva forretningene egentlig består i og hva han bruker tiden på. Han vil at datteren Leonoras ekteskap skal komme ham til nytte i forretningslivet, og derfor har han lovet henne bort til bokholder Peder Erichsen. Leonora på sin side er forelsket i Leander. Den trofaste og listige stuepiken Pernille, som jobber for herr Vielgeschrey, kommer de unge elskende til unnsetning og stikker kjepper i hjulene for Vielgeschreys planer, med god hjelp av eventyreren Oldfux. Ved stykkets slutt sitter sitter den gamle, sevopptatte patriarken tilbake og er lurt trill rundt – og det attpåtil av en kvinne! Scenograf- og kostymedesigner Katja Ebbel har gjort hva hun kan for å lage et visuelt oppslukende univers. Når det gjennomskinnelige, lyseblå sceneteppet med geometriske figurer trekkes til siden, har scenen som kommer til syne en utforming som minner om den type storslåtte scenografier man ser i operaforestillinger: Det henger draperte gardiner i blågrått fra taket, og interiøret ser ut som innsiden av et herskapelig hus i stilisert form i gråblå toner. Det er et stort platå med trapper ned til scenen fra hver side, og deler av scenens bakvegg har vinduer med farget, rutete glass. Scenegulvet er sparsommelig møblert med en skrivepult og noen stoler. Scenografien og kostymene blander det gammeldagse med det moderne: Kostymene er barokk- og rokokkoinspirerte, og skuespillerne har store skjørt, korsetter, frakker, vester, knebukser og parykker, men mønstrene og fargene er moderne. Sammen med kraftig teatersminke og tilbehør som moderne briller, slips og skjerf, skapes en egen visuell verden mellom tider og rom.

Store gester og masse krefter

Regissør Kim Bjarke lar skuespillerne gjøre klassisk komedie med konsekvent bruk av fysiske overdrivelser og store gester, og Alf Lund Godbolts lyddesign og musikk ligger i bakgrunnen i akkurat passe mengder i form av små cembalotoner og motiver som spilles når karakterene gjør sin entré. Ebbels kostymer er ofte karakterforsterkende på en måte som er frydefull å se på. Når Jon Ketil Johnsen spiller gammeljomfruen Magdelone som drømmer om å gifte seg – og den høye kvinnen liksom spretter bortover med armene i bue foran brystet kledd i en nusselig rosa drakt med store puffermer og voldsomme draperinger, er bekledningen så uelegant at det forsterker det latterlige med karakteren helt av seg selv før Johnsen en gang har begynt å snakke.  De to kreftene som imidlertid bærer mye av forestillingen på sine skuldre, er Kjersti Elvik i rollen som tjenestepiken Pernille og Eirik del Barco Soleglad i rollen som herr Vielgeschrey. Castingen av de to til rollene er sjeldent vellykket, og det er mye dynamikk og gnist i spillet deres. Fra starten etableres en spøkefull og fortrolig tone når Pernille ønsker publikum velkommen foran sceneteppet og får hjelp fra en publikummer til å dra opp glidelåsen på kjolen mens hun spøker om at «du er vel mest vant til å dra glidelåsen ned». Pernille-rollen er i Elviks skikkelse både flørtende og sjarmerende og spilles med passe mengder vidd og brodd. Når Pernille snakker til publikum underveis, legger hun aldri skjul på sine hensikter og hva hun egentlig synes om arbeidsgiveren sin. Hun viser en herlig, grell skadefryd når hun liksom-gråter voldsomt for å få viljen sin eller jatter med mens Vielgeschrey ligger på fanget hennes for å få trøst. Soleglad spiller Vielgeschrey med mange nyanser og skifter uanstrengt mellom å være et hjelpeløst mannebarn som okker seg over banale ting, å hoppe rundt i entusiasme og å kjefte på tjenerne og datteren.

For tamt?

Alt svinger derimot ikke like godt i denne oppsetningen. I første del holder ensemblet, som i alt teller 13 skuespillere, igjen mer enn de trenger, og de slipper seg ikke riktig løs. Det frontale spillet og den store avstanden mellom skuespillerne bidrar til at fellesscenene blir stivere enn de hadde trengt å være. Innledningsvis er flere av overgangene litt stakkato, og regien utnytter ikke mulighetene som finnes i scenografien når platået, de to trappene og flere av dørene fungerer mer som pynt enn som elementer som har en dramaturgisk funksjon. Holbergs skuespill er fullt av scener der karakterene går inn og ut og dukker opp som fra intet, og i lys av det er det merkelig at produksjonen ikke har forsøkt å gjøre mer ut av dette visuelt. Videre er det også som man i denne versjonen har forsøkt å piffe opp en del av de rare opptrinnene Holbergs komedie består av uten at det er gjennomarbeidet nok. Både scenen der bokholdersønnen frir til Magdelone og scenen der Oldfux utkledd som en tysk pseudointellektuell dukker opp hjemme hos Vielgeschrey er for tamme og milde i helheten. I Bjarkes regi kommer den tyske pseudointellektuelle plutselig opp av en luke i gulvet mens scenerøyk sprer seg. Han er kledd i rosa dress og glitrende briller og snakkesynger på tysk til musikk mens Vielgeschrey danser mot egen vilje. Dette er mitt absolutt favoritt-øyeblikk i forestillingen fordi det kommer ut av ingenting. Men jeg lurer på hvorfor det ikke er drøyere, lengre og mer overdrevent.

«Jeg er kulturbyråd Reidar Digranes og jeg skal ødelegge kulturlivet!»

Samtidig er det tydelig at regissør Bjarke i sin bearbeidelse av skuespillet har forsøkt å krydre det hele. I programbladet til forestillingen uttaler han at «vi vil at publikum skal merke at dette er en forestilling med en fot i hver tidsepoke». Foruten de moderne elementene i kostymene, er det lagt inn flere referanser til Norge, Bergen og nåtiden i replikkene. Pernille forteller publikum innledningsvis hva en stundesløs er og at vi «bruker cirka åtte og et halvt år av livet vårt på mobiltelefonen». Når Magdelone kommer på scenen, snakker de om at Holbergs skuespill fant sted for over 300 år siden da menn som var familieoverhoder kunne bestemme alt, og at sånt i dag bare skjer i «parallellsamfunn», men det «snakker vi ikke mer om». Når Leander (Filip Kremner) skal øve seg på å spille bokholder og blir korrigert av Oldfux (Pål Rønning), bryter Leander ut i en Jan Eggum-sang, og Oldfux kommenterer at «dette er noe av det dårligste jeg har sett på en norsk scene». Magdelone nevner drømmemenn som «den nye Nicolai Tangen» og «Bjarte Hjelmeland», mens Vielgeschrey utbryter «Jeg er kulturbyråd Reidar Digranes og jeg skal ødelegge kulturlivet!» når han skjønner at han er blitt lurt. Alt dette er halvmorsomt og tamt. Jeg leser derfor Bjarkes bearbeidelse som et publikumsfrieri, et forsøk på å hylle bergenserne og byen som tross alt er Holbergs fødeby, og kanskje er det også et halvhjertet forsøk på å gjøre stykket relevant og aktuelt for publikum i dag. Denne typen omarbeidinger har jeg sett og hørt så mange ganger før på norske institusjonsteatre at grepet i seg selv kan kalles gammeldags, i alle fall når det ligger klistret utenpå helheten. Etter pause tar forestillingen seg opp, og ensemblet spiller med en annen komisk flyt enn i begynnelsen. Det er noe med det ordløse som med ett gjør seg gjeldende i skuespillerhåndverket – en energi, en stemning - noe som oppstår i møtet mellom publikum og ensemble, men som er vanskelig å beskrive. Komedie handler om timing, om tempo og ikke minst om pausene mellom ordene. I flere øyeblikk oppstår det rom for spontanitet, enten det er Pernille-karakteren som et sekund hopper ut av rollen og snakker til seg selv som Kjersti Elvik, eller det er Soleglad som sier feil navn på bokholderens sønn og gjentar det igjen og igjen til medspilleren sliter med ikke å begynne å le. Når slikt skjer begynner forestillingen å leve, og vi får se hvilken betydning solid skuespillerhåndverk har i praksis. Dessverre får skuespillerne for lite rom til å utfolde seg i denne oppsetningen, og helheten er for slapp og tam til at Bjarkes versjon av Holberg-klassikeren blir noe mer enn et gjennomsnittlig publikumsfrieri.