En grusom komedie

Ludvig Holberg var en oppkomling fra Bergen. Det var en dobbel klassereise: Hans far kom fra enkle forhold og ble oberstløytnant. Sønnen Ludvig ble overmåte lærd, professor og havnet til sist i baronens seng – adlet av kongen for sitt virke, sitt gods og sine gaver.

Så ble Ludvig også 1700-tallets kronikør av klassereisens farer, enten det var Jeppe som ble baron – eller Rasmus Berg som fikk studere og vendte hjem som Erasmus Montanus, en selvfornøyd seriemisbruker av syllogismer, der «Ergo er mor Nille en sten» er blitt den mest kjente. Men de færreste blir profet på sitt eget bondeland.

Himmelsendte kjempejur I Henrik Rafaelsens regi og Kaja Havens blidt absurde scenografi er bygda blitt en postmoderne lek med representasjon. Her er kyr, men de er to-dimensjonale og gir assosiasjoner til Gary Larsons tegninger, der de dukker opp rettvendt eller opp-ned og dropper ruker av komisk størrelse. Det sceniske bildet blir så underlig at det virker helt rimelig når kjempejur etter hvert senkes ned fra himmelen. Tre kvinneroller spilles av menn, en mannsrolle av en kvinne: Den enkle landsbygd der alle kjente sin rolle er snudd på hodet sammen med kyrne – alt er i endring. Snart er vel ikke jorden flat lenger heller.

Spillestilen reflekter Holbergs tid – her er monologer og replikker vendt mot salen, skuespillerne står stille, men teksten løper. Og teksten blander gammelmodig, 1700-talls språk og snirkleri med noen moderne og lokale tilpasninger. Det er litt ujevnt hvor replikkføre skuespillerne er. Resultatet og regien blir i perioder i overkant statisk. Khalid Mahamoud forsvarer godt sin pedantiske kverulant Montanus, studenten som ikke lenger vil kjennes ved sin fortid, sin bror eller sin engang sunne fornuft. Og Per Degn, den lokale besserwisser, kan lite latin, men har definitivt svart belte i bullshitting. Han trumfer Montanus til familiens forsmedelse og salens fornøyelse. Den sunnere bondefornuft, i Jacob lillebrors (Lars Funderud Johannessen) skikkelse, kunne sannsynligvis taklet dem begge bedre.

Nå blir det tap som fortjent. For Montanus er jo selv blitt fektemester i tvilsom debattteknikk. Det hjelper ham lite når han skal overbevise slekt og kommende svigerforeldre om enkle vitenskapelige fakta – som at jorden er rund. Her står brød mot ære: Han kan miste ekteskapet og medgiften hos sin rike forlovede dersom han ikke står på at jorden er flat. For det tror man, naturlig nok, på den pannekakeflate landsbygda i Danmark. Der skal man ikke være ti sekunder foran sin tid. Man skal helst være hundre år etter. Og akkurat der står handlingen som låst, helt til en løytnant beleilig stikker innom i femte akt.

Rå makt rår Kvaliteten i Holberg er at han ikke bare henger ut dumme bønder, og heller ikke innbilsk nylærde studenter. Han tar dem begge fatt, lar deres dumheter implodere og deres staheter kollidere. Men grusom blir komedien først i siste akt, og det blir sjeldent godt vist i Rafaelsens regi. Når løytnanten overlister Erasmus Montanus og presser ham inn i rollen som soldat er det ikke med språk, det er med makt. Og her når Montanus innsikt gjennom waterboarding. Han tortureres til å erkjenne det han skal: At jorden er flat og at han selv ingen makt har. Om forestillingen er litt ujevn underveis er det her den blir sterk.

For det er siste paradoks i Holbergs lærestykke: Den sikkert fornuftige, og svært brødnyttige pragmatisme vinner diskusjonen gjennom rå makt og tortur. Det er en like grusomt komisk som brutal moral. Risikoen er jo at det er sant. Og da blir jorda vår raskt flat igjen.