Finstemt skuespillerkunst

«At jeg er et menneske./ Bare den tanken. At jeg er født. At jeg har livet./Hvis jeg virkelig tenker på det./ At jeg har hatt alle disse årene./At jeg har vært trettiseks, at jeg har vært femten, at jeg har vært femtini./At jeg har hatt en familie. At jeg har hatt noen venner./At jeg heter Astrid./Astrid». De enkle setningene utgjør starten på den norske dramatikeren Arne Lygres siste skuespill I vårt sted (2024). Når skuespiller Marianne Nielsen i rollen som Astrid står på scenen i oppsetningen i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene, er det som om disse replikkene får henne til å reise gjennom tid og rom, fra nåtid til fortid og tilbake igjen. Det er suggererende hvordan konturene av hele livet hennes risses opp på et lite minutt bare gjennom det korte forløpet.

Prisvinnende om relasjoner

Når jeg ser oppsetningen av Lygres nyskrevne drama I vårt sted på Den Nationale Scene, har det allerede gått en stund siden premieren 6.september. Det har også gått nesten et år siden stykket hadde urpremiere i Oslo på Nationaltheatrets scene i Kanonhallen med skuespillerne Gisken Armand, Laila Goody og Ragnhild Tysse i hovedrollene. Oslo-oppsetningen fikk strålende og begeistrede kritikker, og I vårt sted vant Heddaprisen 2024 i kategorien «beste scenetekst» og «beste skuespiller/medspiller» (Ragnhild Tysse). Ikke nok med det; Arne Lygre vant også i 2024 Norges eneste dramatikerpris, Den nasjonale Ibsenprisen, med dette stykket. Med andre ord har teksten allerede satt spor etter seg på flere vis. Det er kanskje ikke så rart at Den Nationale Scene i høst har tatt teksten til sin scene i en egen regi. I vårt sted kretser rundt de tre venninnene Astrid, Sara og Eva. Astrid er godt voksen og litt eldre enn Eva, som hun har vært venn med lenge. Ved stykkets begynnelse viser det seg at Eva har tatt en pause i vennskapet med Astrid, mens Astrid på sin side nettopp har blitt kjent med Sara, en kvinne som nå er hennes nære venninne. Plutselig vender Eva tilbake som om ingenting har skjedd, og trioen forsøker å finne felles grunn – med vekslende hell. Dialogene mellom dem driver alt framover – og Lygre borer i dybden av den kompliserte relasjonen de tre kvinnene har til hverandre og til sine nærmeste. I likhet med flere av Lygres dramaer gir replikkene en opplevelse av at karakterene flere ganger ser seg selv utenfra ettersom de gjerne beskriver sine egne eller de andres tanker, følelser og handlinger i både fortid og nåtid. Den ubehagelige erkjennelsen av at man i grunn er helt ordinær og utbyttbar i alle relasjoner blir en rød tråd gjennom stykket.

Lekende og dynamisk

Sven Haraldssons scenografi gir mye plass til ordene og skuespillerne. Scenen i Teaterkjelleren er utformet som en hvit boks der veggene skråner innover mot rommets sentrum. Langs den venstre veggen står det skrevet «OVENPÅ» med stor, svart skrift. Rommet er nesten helt tomt, foruten et svart piano og et mikrofonstativ plassert langs høyre vegg. Anne E. Bergendahls lysdesign lyssetter rommet og bakveggen i vekslende fargenyanser som gult, blått og grått. Slik markeres små overganger mellom fortid og nåtid, og mellom ulike stemninger. Komponist Guro Moe har komponert musikk som dukker opp i små glimt, men som er så organisk og finstemt at den blander seg umerkelig med helheten av scenografi og skuespill. Da Lygre mottok Den nasjonale Ibsenprisen tidligere i år, skrev juryen blant annet i sin begrunnelse at «sceneteksten skaper muligheter spesifikke for teatret, noe som åpner opp et rikt potensial for dramatisering». Oppsetningen av I vårt sted på Den Nationale Scene illustrerer dette potensialet med full kraft. Gjennom de tydelige valgene regissør Mari Vatne Kjelstadli har gjort kommer nyanserikdommen i teaterteksten virkelig til sin rett.

Solid skuespillerarbeid

Satsningen på et minimalistisk scenerom kan lett gjøre en oppsetning som dette statisk hvis skuespillerne blir stående for mye rett opp og ned i to og en halv time. Det er heldigvis en fallgruve regissør Kjelstadli har unngått, og hun har tilnærmet seg skuespillernes fysiske tilstedeværelse på en leken og fleksibel måte.  Det solide skuespillerarbeidet til Marianne Nielsen, Kjersti Elvik og Susann Bugge Kambestad blir helt grunnleggende og gjør at nesten alt klaffer i denne iscenesettelsen. Samspillet mellom dem har noe udefinerbart ved seg, men man merker det umiddelbart når et materiale har funnet den riktige grunntonen. Jeg synes de er svært gode til å lytte til hverandre og reagere på det som sies på troverdig vis. Maktkampen mellom Eva og Sara om hvem som er den beste venninnen for Astrid spilles så dynamisk av de tre at det er en fryd å se på. Til tross for at Lygre på mange måter har et litterært språk, har skuespillerne en spontanitet i tilstedeværelsen som gir meg en opplevelse av å lytte til en lang samtale som hele tiden vrir og vender seg og tar nye, uventede veier. Dialogen mellom de tre kvinnene på scenen er en forhandling der balansen stadig forrykkes og endrer seg, og den skiftende dynamikken i relasjonen mellom dem speiles spenstig i måten de forholder seg til hverandre i rommet på. Astrid, Sara og Eva veksler kontinuerlig mellom å spille tett på hverandre fysisk eller med stor avstand, mellom å forflytte seg horisontalt og diagonalt, mellom å stå og å sitte og mellom å se på hverandre og å se bort. Det oppstår også mye komikk bare i det at de tre prøver å sitte på pianokrakken samtidig, eller i at en av dem klatrer over pianoet liksom uanstrengt for å sette seg ned. For ikke å snakke om andre akt der alle på et tidspunkt krøker seg sammen under en gjennomsiktig plastpresenning som dekker pianoet og holdes oppe av et mikrofonstativ. I rollen som Astrid evner Nielsen å lage et mangefasettert portrett av en godt voksen, enslig kvinne som på den ene siden er krevende og storforlangende og på den andre uselvisk og selvutslettende. Nielsen har et uttrykksfullt ansikt der hver nyanse vises. På to sekunder kan hun gå fra å være inderlig og alvorlig til å bli galgenhumoristisk spydig og sarkastisk slik at publikum ler høyt. Det åpner seg en stor spenning her, og jeg blir aldri sikker på henne: Var det egentlig ren egoisme da hun lot den gamle moren bo hjemme frem til sin død? Har hun tvunget sin voksne sønn til å flytte hjem igjen etter et samlivsbrudd eller ville han det selv? Hvem er denne dama egentlig? Kambestad gjør på sin side en sterk og nyansert prestasjon i rollen som Eva – en kvinne i slutten av tredveårene som ønsker seg samboer og barn og er preget av en oppvekst med en mor som forlot henne og en fraværende far hun forsøker å ha kontakt med som voksen. Hun virker selvsikker, men har samtidig en usikkerhet i kroppsspråket som gir meg følelsen av at hun hele tiden skal forlate samtalene. Er det ikke egentlig litt hennes egen feil at hun er ensom? Også Elvik er solid i rollen som Sara. Hun har massevis av særegen komisk timing blandet med en mørk ensomhet som plutselig skinner gjennom i scenene.

Sjeldent om vennskap

Jeg lurer fortsatt på hvem de tre kvinnene egentlig er. Jeg lurer på hvordan det går med Eva og Sara etter at Astrid avsluttet vennskapet med dem – har de klart å bevare relasjonen seg imellom? Det merkverdige og interessante med formen og teksten til I vårt sted er at når forestillingen er over, er kronologien uklar og brokete for meg. Det som stikker seg ut i hukommelsen er først og fremst en rekke sterke enkeltøyeblikk som ensemblet lykkes å formidle spennvidden i. Selv om oppsetningen har noen svakheter, som at den faller litt i intensitet avslutningsvis, at jeg av og til synes tempoet er tregt og at jeg er usikker på hva de to musikkstykkene Kjelstadli har valgt å la Sara og Eva fremføre for å imponere Astrid egentlig gjør i helheten (Sara spiller en veldig middelmådig versjon av Richard Strauss’ tonedikt Also sprach Zarathustra, Op. 30 og Eva synger en haltende versjon av Beyoncés låt Halo), fremstår disse til syvende og sist som ubetydelige. Iscenesettelsen av I vårt sted blitt en sjeldent finstemt forestilling om vennskap og det omskiftelige i relasjoner som åpner et stort rom for å tenke videre.