Begjæret etter bekreftelse

"Hva er det for tider da/ en samtale om trær nærmest er en forbrytelse/ fordi den innebærer taushet/ om så mange ugjerninger?"* skrev Bertolt Brecht i diktet «Til kommende slekter» fra 1939. Det var den gangen det var «dårlige tider for lyrikk; og gode tider for de onde». Så: hva er det for tider nå, da vi styrer unna nyhetssendingene for å unngå følelsen av å gå i oppløsning? Det snakkes mye om kontekst nå, men la meg gå utenom det som rir oss alle sammen for tida og tilbake til slutten av januar i fjor og Det Norske Teatrets premiere på Arne Lygre-stykket Tid for glede. Lygre er i utgangspunktet ikke en dramatiker som gir meg følelsen av at han sitter med fingeren på samtidspulsen mens han skriver, til tross for at «det er få som skildrer 2010-tallets ensomhet så treffende som Arne Lygre», slik Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen uttrykker det. Bortsett fra at han har rett i det så mener jeg han tar han feil. Med mindre han kan sannsynliggjøre at den ensomheten Arne Lygre beskriver skiller seg vesentlig fra for eksempel 1970-tallets ensomhet eller 1990-tallets. Uansett: Tid for glede traff et kollektivt følelsessenter på en måte jeg sjelden har opplevd at teater gjør. Den gangen var det bare et spørsmål om dager før den parentesen som ble åpnet 12. mars 2020 endelig skulle lukkes. Det var umulig ikke å oppleve Tid for glede i den konteksten. Det var som om dette bruset av en forestilling trakk fingeren ut av hullet i den diken vi alle hadde gått rundt med inni oss i nesten to år. Det lille livet Det hadde naturligvis mye med regi, kostymer, scenografi, dramaturgi og ikke minst skuespillernes energi og entusiasme å gjøre - andre sceniske versjoner av samme teksten, for eksempel den franske, spente opp et ganske annet, og mye mindre, lerret - men også med at Lygre da hadde beveget seg bort fra det minimalistiske, intime kammerspillet og over i et mye større og mer polyfont format, på nynorsk, på Det Norske Teatrets hovedcene! Med I vårt sted er han tilbake i det lille livet, som vokser på mens relasjoner skapes, skiftes og innvikles. Det er vennskap, ønsket om det, behovet for det, muligheten og umuligheten av det, det handler om denne gangen. Språket er, som alltid, gjenkjennelig lygresk, med sine skiftende fortellerperspektiv mellom det utenfra beskrivende og det direkte henvendende. Jeg har tidligere bemerket at Lygres skrivemåte kan minne om barns måte å snakke sammen på når de prøver seg fram i verden og bygger erfaringer. Men her går han enda lengre inn i sin utforskning av dette språket, parallelt med at de tre kvinnene utforsker relasjonene seg i mellom. Det er som om form og innhold denne gangen har tatt enda et steg nærmere, og inn i, hverandre. Det handler om, og låter som, voksne kvinners speiling og søking etter bekreftelse, gjort med hele arsenalet av tidligere erfaringer, håp og potensiell desillusjon som bakteppe. Med den barnlige klossetheten hos mennesker som søker nytt fotfeste i livet. Speiling ja. Rett overfor publikumsamfiet i den avlange Kanonhallen står det et tilsvarende amfi. De to amfiene er skilt av en avlang, liggende lyssøyle, som et speillys – kanskje et ekko av den stående lyssøylen i Tid for glede? Musikeren Kristoffer Kompen sitter bakerst i det motstående amfiet og varmer opp hornet sitt mens publikum strømmer inn. Astrid (Gisken Armand) og hennes nye venninne Sara (Laila Goody) tar plass på hver sin rad, et godt stykke fra hverandre. De utveksler bekreftelser: Sara: Jeg tenker: Vi kan bli nesten som søstre. Astrid: Ja. Ja. Det tenker jeg også. Eller. Jeg tenkte det nettopp. Kanskje vi kan bli nesten som søstre, tenkte jeg. Sara: Du vil bli en god nestensøster. Det er jeg sikker på. Om en stund kommer jeg til å tenke: Hun er den gode nestensøsteren min. Trekant-drama

Mens samtalen utvikler seg beveger Sara seg gradvis nedover stolradene til hun til slutt havner på samme rad som Astrid. Enter Astrids gamle venninne Eva (Ragnhild Tysse) som, etter å ha satt vennskapet på pause i en stund, er tilbake og blander seg inn i samtalen. Det er duket for et klassisk trekant-drama mellom kvinnene, som befinner seg på tre forskjellige stadier på aldersstigen, med Astrid som den eldste og Eva som den yngste. Det er ingenting enestående ved den akk så ordinære historien. Det som holder liv i den, i Sigrid Strøm Reibos omfavnende regi, er språket, karakterenes bakenforliggende ensomhet, desperasjonen som kommer av at noe står på spill og ikke minst: Den definerende strukturen i Katrin Nottrodts scenografi, med tilhørende dynamisk stimulerende begrensninger. De to aktene, kalt «ovenpå» og «nedenunder», representerer vel nettopp det: Det som tilsynelatende og det som egentlig foregår. Det utvikler seg til et intimitetstyrannisk og overraskende humoristisk kammerspill, hvor misforståelsene, usikkerheten, sjalusien og det aldri hvilende begjæret etter bekreftelse spilles mer og mer skamløst ut. Det skiftende perspektivet inkluderer etter hvert en far, en bror og en sønn som gestaltes av de samme tre aktørene som et spill i spillet. Den eneste hanen i kurven er musikeren som tyranniseres av «hønene» i en grad som gjør at han til slutt ser seg nødt til å forlate arenaen. Han og lysdesigner Øyvind Wangensteen står for noen smått magiske musikalske og lysmessige mellomspill som det gjør godt å hvile i mellom de intense og ordrike trefningene de tre kvinnene imellom.

Mesterstykke i skuespillkunst

Ragnhild Tysse, Laila Goody og Gisken Armand står, hver for seg og sammen, for et lite mesterstykke i skuespillkunst. Jeg har sett mange tilfeller av glitrende individuelle prestasjoner som setter andre i skyggen. Her spiller de hverandre gode, som man sier i fotballverdenen. Nestoren Gisken Armand står her for et befriende og rørende høydepunkt i det øyeblikket ord kommer til kort og hun går over til ordløst, fysisk teater. Noen publikummere ler uavbrutt av det hun gjør. Men de fleste later til å oppfatte alvoret som ligger i de absurde bevegelsene. Hun blir til slutt den kloke eldre som gir seg og overlater arenaen til de to yngre. Armand er forøvrig en av stadig færre skuespillere som virkelig har stemme. Det er nok ikke tilfeldig, oppfostret som hun er i en bergensk skuespillerfamilie av den gamle skolen. At hun også kan spille avantgardistisk fysisk teater utgjorde kveldens hakesleppøyeblikk for meg.

*Bertolt Brecht: 100 dikt. Gjendiktet av Georg Johannesen. Den Norske Bokklubben 1968