Det er menneskelig å ønske seg å være nær andre mennesker. Allikevel er samvær og tilknytning som kjent ikke alltid like lett. Arne Lygre har skrevet et dramatisk verk som går i dybden på menneskelig erfaring, ønsker og begjær, men blottlegger også hvor latterlige vi kan være og hvor ofte vi handler i strid med vårt eget menneskelige beste.
Da jeg leste manus, tenkte jeg at skuespillet nærmest hadde form av et drømmespill. Det handler om helt konkrete situasjoner, men de fremstår også som svært abstrakte og generelle. Situasjonene utspiller seg som plutselige og umotiverte, men har også handlingsdrivende intensjon som skaper komplekse karakterer. Grovt skissert handler det om en kvinne i ubestemmelig alder, men kanskje er hun litt ung, som tilnærmer seg en fremmed kvinne hun ser sitte alene på et serveringssted. Det kommer frem at moren til den (antakelig) unge kvinnen nylig har dødd, og at hun ønsker å gå fra kjæresten sin. Den fremmede blir med henne på det som oppleves som en reise gjennom det å møte de som har vært nære og å finne nye mennesker å bli nær.
Byggeplass
Amfiscenen på Nationaltheatret ser ut som en forlatt byggeplass. Scenograf og kostymedesigner Katrin Nottrodt har laget ulike podier som ser ut som grunnmurer eller begynnelser på hus. Rundt omkring ligger det andre byggematerialer. De ser ubrukte ut. Ingenting er revet ned – materialene ligger klare for at noe kan bygges opp. Samtidig virker konstruksjonene forlatt, som om det ikke er noe som skal bygges der akkurat nå, byggingen er satt på vent. Det er fine bilder på de utfordringene hovedpersonen står overfor, om det å slå seg til ro og finne seg selv i relasjonen til andre. Kanskje er det å sammenligne mennesker med hus som skal bygges en klisjé, men her fremstår det poengtert. I tillegg gir scenografien skuespillerne god arbeidsplass og mulighet til å skape nærhet til publikum.
Kjersti Botn Sandal spiller hovedpersonen, som i manus bare heter ”Hun”, med en tilforlatelig naivitet. Sist jeg så Sandal på scenen var i Hedda Gabler på Torshovteatret i 2018, og der syntes jeg naiviteten i spillet hennes stod i veien for karakteren, men her synes jeg den er helt på sin plass. Dessuten er ikke naiviteten et ensidig karaktertrekk, men et utgangspunkt for karakterens utvikling, og det gjør henne til en interessant karakter selv om hun fremstår som svak. Anne Krigsvoll som den fremmede er en fryd å se på. Hun spiller denne kvinnen med akkurat nok tilbakeholdenhet og trygghet til at vi forstår henne og nærmest kan se hva hun tenker. Mest imponerende er det imidlertid når Krigsvoll i siste scene spiller den andre fremmede, en ung gutt hovedpersonen møter på togstasjonen. Hun endrer litt på håret og kroppsholdningen, men helt uten å karikere fremstår den voksne kvinnen som en ung mann. Det er illustrerende, imponerende og befriende skuespill.
Der Arne Lygres tekst gjengir konkrete handlinger med abstrakte vendinger, er Sigrid Strøm Reibos regi konkret og innimellom nærmest realistisk. Hun gir skuespillerne rom for emosjonelt spill, og særlig mot slutten synes jeg dette grenser mot det melodramatiske. Kjersti Botn Sandal bryter sammen, og jeg lurer på om det store følelsesutbruddet er hensiktsmessig. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at dette er elegant gjort, og at regivalgene sitter. Jeg synes særlig det er et godt grep at flere av skuespillets karakterer spilles av de samme skuespillerne. Anne Krigsvoll spiller, som nevnt, både den første og den andre fremmede, Trond Espen Seim både den gamle og den nye kjæresten og Kim S. Falck-Jørgensen både en ny og en gammel venn. Det betyr at de veksler mellom karakterer av ulike aldre og kjønn. Det jeg innledningsvis opplevde som realistisk oppheves av disse rolleprestasjonene, og Arne Lygres drømmespill oppnår gjennom dette valget å bli både konkret og abstrakt på én gang. Det synes jeg er fascinerende gjort, og er et resultat av god regi og godt ensemblespill.
Gode krefter
Arne Lygre viser med dette verket at han er en sterk dramatiker. Tematikken rundt menneskelig nærhet er viktig for de fleste av oss, men kan raskt falle i klisjéfellene fordi mye er sagt om det fra før. Genigrepet til Lygre er at han gjør hovedpersonen både til en person med i overkant store tilknytningsvansker og til et bilde på de generelle menneskelige erfaringene som ligger i det å ønske seg nærhet. I oppsetningen får jeg sympati med hovedpersonen samtidig som jeg synes hun er veik. Jeg synes liksom at hun burde ta seg sammen, men forstår også hvor umulig det må føles for denne karakteren å ta grep. Hun gjentar stadig at hun er et menneske som ikke er så god til å være alene, men samtidig dytter hun aktivt de nærmeste vekk. Det komplekse bildet som kommer frem her er fascinerende, og i denne forestillingen smelter en interessant tekst sammen med poengtert regi, vellykket scenografi og glimrende skuespillerprestasjoner. Det er rett og slett en håndverksprestasjon. Da blir det jo godt teater av det også.