Alt SKAL bli bra!

Av alle fenomener jeg frivillig eller ufrivillig har forholdt meg likegyldig til må 1990-tallets mange såkalte boyband være et av de største. Men sist lørdag skjedde det noe som forekommer sjeldnere og sjeldnere når jeg er på teater: Jeg ble rørt. Og siden jeg ikke ante hva den sangen jeg ble rørt over het eller hvem som hadde lagd den måtte jeg sjekke den ut straks jeg kom hjem fra premieren på Tid for glede.

Sangen kom hen mot slutten, etter en periode der de åtte aktørene hadde holdt et svare leven med hverandre, et emosjonelt og scenisk kaos som løste seg opp i en inderlig avsynging, med tilhørende bro bro brille, av den sentimentale 90-tallshiten Stay another day av det britiske boybandet East 17. Låta ble avlevert med et engasjement og en oppriktighet som avfødte spontan jubel i salen. Og da gjør det ikke noe at teksten og melodien scorer himmelhøyt på allverdens banalitetsskalaer. Det er jo det som er så fint med popmusikk.

Nytt og duggfriskt Jeg var først helt sikker på at sangen kom til å utgjøre den perfekte finalen på dette bruset av en forestilling. Men siden det på flere måter er en slags opera vi har med å gjøre så kommer avslutningene på løpende bånd. Og det var også helt fint, jeg var for lengst beseiret, særlig etter at lyden kom på plass og tinnitus-ørene mine fant hvile.

Veldig mye i Tid for glede er gjenkjennelig Arne Lygre-materiale, de vanskelige relasjonene mennesker imellom skrevet fram med skiftende fortellerperspektiv, og likevel kjennes det fullstendig nytt og duggfriskt. Dette er det flere synlige grunner til.

Den første og umiddelbart mest iøynefallende må være at skuespillet er skrevet på det språket som potensielt kanskje står ham, som bergenser med aner til Tysnes og Fusa, enda nærmere enn det bokmålet han har skrevet på til nå. Like viktig er det nok at han her tar spranget fra det lille, intime formatet, paret, familien, venneflokken, over i en kollektiv, polyfon fortelling hvor han samler alle disse konstellasjonene i hele seksten karakterer: Eit eg, Eit anna eg, Ei mor, Ei anna mor, Ei syster, Ei anna syster, Ein nabo, Ein annan nabo og så videre. Dette mangfoldige koret er så tatt helt opp til hovedscenen på landets største teater, en scene som vanligvis er arena for store, spektakulære oppsetninger, musikaler og visuell gigantomani. Sist, men ikke minst, holder den bibelske tittelen hva den lover: Tvers gjennom alt det vanskelige, det tidvist mørke og ensomme går en understrøm av, ikke bare glede, men kanskje først og fremst vilje til glede.

Gjort til sitt eget Alt dette har regissør Johannes Holmen Dahl og de åtte skuespillerne gjort til sitt eget og skapt det vi nå trenger aller mest etter to år i helvete. Det som før bare opptrådte rundt omkring på skoler, i vinduer, på husvegger og oppslagstavler som til tider litt irriterende barnlige flinkisklisjeer, oppmuntret av litt for ivrige foreldre og lærere: Forsikringen om at «Alt skal bli bra». Etter å ha sett Tid for glede er jeg sikker: Alt skal bli bra!

Den enkle, smått geniale scenografien består av en søyle av lange lysstoffrør, som en viser på en klokke som sirkler hele runden rundt og endrer karakter etter tid på døgnet. Aktørene er kledd opp i rokokkogevanter, komplett med pudderparykker og skrullete opptreden, inkludert den permanent tilstedeværende organisten Peder Varkøy som er den første som entrer scenen med et dypt bukk.

Etter oss kommer syndfloden, sa rokokkoens store ikon i de finere kretser Madame de Pompadour til sin elsker kong Ludvig den femtende som en lett og gledesfylt reaksjon på den pompøse, tunge, krigerske barokken. Litt som de glade, overflatiske, jappete 1980-åra som fulgte det kriseridde og stadig mer depressive 70-tallet. Litt nerdete fra min side kanskje, men likevel synes jeg det er påfallende at det med sin kaotiske flerstemmighet i formen er en ganske så barokk tekst og forestilling som her opptrer i rokokkogevanter.

Smittevernvennlig avstand Ei mor og dattera hennes vandrer, med passende avstand mellom seg slik vi har gjort under store deler av pandemien, inn på den nesten tomme scenen. At den er nettopp det henger antakelig sammen med at sceneanvisningene og situasjonene i kjent Arne Lygre-stil er innbakt i de første replikkene i hver sekvens eller scene, slik: «Ei mor seier: Det er fint her nede ved elva./ Ei mor seier: Eg synest det er så fint her./ Ei mor seier: Det er ei eiga ro, på eit vis./ Ei mor seier: Eg er glad eg fann denne plassen./ Ei mor seier: Eg vert glad av å koma hit.» Etter hvert slår de over i direkte tale og går livet og familierelasjonene tettere på klingen. Flere kommer til, Ein nabo og Ei ekskone. Gradvis blandes de to gruppene og historiene deres brynes mot hverandre, men stadig med korrekt smittevernvennlig avstand. Slik vokser det forestillingen gjennom til et frodig kor av stemmer, historier, figurer og kropper hvor avstanden og alle hemningene til slutt er som visket bort.

Eget scenespråk Hver eneste skuespiller har fått rikelig med plass og rom til å utvikle sin egen karakter og sitt eget scenespråk. Dette dyrker de fram så å si mens vi ser på, gjennom hele forløpet, fra det nølende, tilbakeholdte og helt til alle forsvarsverk er brutt ned og de hengir seg hemningsløst til hverandre. En profeti om hva som er nært forestående for oss alle sammen?

Som sagt: Det hele kunne ha sluttet med den nydelige tolkningen av Stay another day. Men det var bare starten på slutten. Da den rolige finalen endelig var over var hele salen sprekkeferdig. De sedvanlige klakkørene ble øyeblikkelig overmannet og anonymisert.