Med djevelen på besøk

Universet i den russiske forfatteren Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita er så ellevilt, komplekst og fascinerende at det byr på et hav av muligheter for den som velger å iscenesette den. Når den danske regissøren Simon K. Boberg gjør sin versjon av Mesteren og Margarita på Den Nationale Scene under Festspillene i Bergen, er det han selv som har stått for dramatiseringen. Når Boberg har realisert materialet på teaterscenen, har han på merkverdig vis klart å bevare den uforklarlige følelsen fra boken av at hva som helst kan skje når som helst. Samtidig klarer oppsetningen på mange måter effektivt å skape en egen visuell, musikalsk og lydlig verden som fremstår både elastisk og lekende i møtet med Bulgakovs tekst. Det er en kunst å få til dette, all den tid bare selve øvelsen det er å oppsummere handlingen i Mesteren og Margarita kan være utmattende: Fortellingen spinner vidt og foregår over to ulike, vekslende tidsplan som bindes sammen. Den ene historien finner sted i Moskva på 1920-tallet og skildrer de rare og skumle tingene som skjer med innbyggerne når Satan, som går under navnet Woland, kommer til byen. Den andre historien er lagt til Jesu tid i Jerusalem og kretser rundt den romerske stattholderen Pontius Pilatus’ møte med Jesus. Etter hvert oppstår forbindelser på tvers av tid og rom når det viser seg at en forfatter i 1920-tallets Moskva ved navn Mesteren har skrevet en bok om Pontius Pilatus og siden har havnet på galehus, og hans store kjærlighet Margarita inngår en pakt med Woland for å få ham tilbake.

I romanen blander Bulgakov stiler, temaer og sjangre i en interessant miks, og resultatet er en tekst som uanstrengt evner å skildre realistiske handlinger og overnaturlige hendelser side om side og som hele tiden tar uventede vendinger. Forfatteren brukte intet mindre enn tiden fra 1928 fram til sin død i 1940 på å skrive boken, og romanen kom ikke ut i sin fulle usensurerte utgave i Sovjetunionen før i 1973 selv om den sirkulerte i flere versjoner i årene før.

Scenografi gjennom tid og rom

I Bobergs dramatisering er de sentrale hendelsene beholdt, men mange scener og passasjer fra boken er fjernet, og persongalleriet er noe mindre. Tekstlig fungerer det godt at Boberg bruker litterære grep ved å la skuespillerne veksle mellom direkte replikker og å beskrive seg selv i tredjeperson. Så snart djevelen Woland i Fredrik Saroeas skikkelse stiger ut på scenen er dessuten premisset at handlingen ikke bare foregår i Moskva eller på Jesu tid. Ikledd mørk dress, svart, lang kappe og stokk, ønsker Woland publikum velkommen mens han påstår at handlingen også foregår her og nå, i Bergen, i Norge, i teateret. Denne leken med ulike lag av fiksjon - av tider, rom, drøm og virkelighet, utgjør en rød tråd ikke bare i handlingen, men også i det visuelle universet. Scenograf, kostyme- og lysdesigner Edward Lloyd Pierce behersker forvandlingens kunst gjennom svært enkle virkemidler, og alt gjøres i raske sceneskift. Et i utgangspunktet nesten tomt scenerom endrer karakter i løpet av korte øyeblikk gjennom flyttbare kulisser (benker, gatelykter, spisebord og gammeldagse salonger, for å nevne noe) og rekvisitter som trilles inn og ut. Galehuset der den unge dikteren Ivan legges inn er for eksempel representert gjennom hvit lyssetting av en sykeseng på hjul som trilles inn og ut. Når Pontius Pilatus entrer scenen, ruver et par høye søyler med ett bak ham. Videre tas galleriet på begge sider av scenen i bruk, og både lyssetting og et par scenetepper som heises og senkes underveis, gjør at både lavt og høyt, forgrunn og bakgrunn utnyttes til det fulle. Det gir en opplevelse av at scenerommet er uendelig stort – en illusjon som for øvrig forsterkes av lydbildet og musikken Fredrik Saroea har komponert. Enten musikken tar form som mørke klanger, dramatiske akkorder eller vill jazz, understreker den handlingen og gir liv til de visuelle tablåene.

Underlige og komiske karakterer

Regissør Boberg har laget en oppsetning der det komiske og parodiske er til stede i hver eneste scene. Samtidig skinner noe inderlig og alvorlig av og til gjennom i rolletolkningene, særlig skjer dette i scenene mellom Mesteren (Herman Bernhoft) og Margarita (Irene Waage) der spillet er mer nedtonet. Skuespillerensemblet består av i alt 12 aktører. Flere av dem skifter mellom ulike roller underveis med stor letthet. Det er gjennomgående en fin spontanitet i samspillet som gir god driv til kaoset som oppstår når djevelen forhekser og dreper flere innbyggere i forestillingens første del. Det er en fornøyelse bare å betrakte det vampyraktige følget av hjelpere som Woland er omgitt av: Vampyren Hella (Ida Klem) har rødt hår og er ikledd tettsittende rød dress og solbriller og hveser mot oss med hoggtenner, mens musiker Kjetil Møster opptrer som en dresskledd saksofonist som bokstavelig talt suger livskraften ut av ulike karakterer med saksofonspillet sitt. Katten Behemot (Kristi Helene Engeberg) og Korovjev (Eirik del Barco Soleglad) er minst like blodtørstige som Woland, men ondskapen er alltid ispedd en dose humoristisk distanse. Kristian Jåtten Berg gjør på sin side en herlig morsom og nervøs tolkning av dikteren Ivan og hans desperate tilstand etter møtet med djevelen, mens Svein Harry Schöttker-Hauge har en egen komisk timing i rollen som lege på psykiatrisk avdeling.  

Showfaktor i pen innpakning?

Det er utvilsomt flere elegant løste scener som lever videre i meg lenge etterpå – blant annet en scene der flere i ensemblet forestiller et tog som er i ferd med å treffe tidsskriftredaktøren Berlioz (Tormod Løvold). Ensemblet beveger seg på rekke til pipete, aggressive saksofontoner på en mørklagt scene mens de lyser rundt med lommelykter, før Berlioz’ avhugde hode dukker opp og triller bortover scenen. Også når Margarita forvandles til en heks i forestillingens andre del er det virkningsfullt. Med ett har hun utslått hår, er ikledd silkekjole, og heises opp via en vaier til støyende musikk mens hun svever fram og tilbake med en øks som hun svinger inn i et stort flygel.

En sekvens i andre del der Margarita opptrer svartkledd og synger en rockesang sammen med flere musikere på scenen, inkludert Saroea, mens en glitrende Cabriolet roterer rundt på scenegulvet bak dem, gir meg derimot følelsen av at jeg befinner meg midt i en konsert der showfaktoren er høy, uten at grepet tilfører helheten noe særlig. Bulgakovs tekst inneholder store mengder galskap og kaos, og her synes jeg ikke oppsetningen lever opp til potensialet som finnes for galskap, men snarere faller for en lettvint løsning. Jeg kan bare spekulere, men valget om å la Fredrik Saroea spille Satan virker først og fremst som et markedsføringsgrep: Saroea er ikke skuespiller, han er mest kjent som vokalist i bandet Datarock. Saroea troner for øvrig også alene på plakaten til forestillingen. Likevel får hans musikalske ferdigheter altså overraskende lite plass live på teaterscenen underveis med unntak av denne fyldige musikksekvensen, som i seg selv ikke er spesielt minneverdig. 

Jeg får flere ganger følelsen av at forestillingen lener seg for tungt på pen innpakning når den heller burde gått dypere i materien, som når Woland besøker teatret med sitt trylleshow med sort magi. Han og følget hans interagerer med publikum, tuller med at vi er rike og at nordmenn ønsker seg fritid. Det loddes ut ulike premier, som for eksempel feriereiser til Gaza og en usynlig bil til «oss som allerede har to biler, men fortsatt ønsker oss enda en bil». Til slutt regner det drikkebonger ned på oss fra taket. Det er morsomt, men slapt når man sammenlikner det med Bulgakovs originaltekst. I romanen er scenen med djevelen i teateret kilde til stort ubehag fordi djevelens ondskap blandes med menneskenes grådighet, og denne slagkraften er ikke sceneversjonen i nærheten av. Alt i alt er Mesteren og Margarita like fullt en stor opptur som utmerker seg etter en hittil svak vårsesong ved Den Nationale Scene.