Bekjennende kvinneportrett

Når Den Nationale Scene setter opp en sceneversjon av forfatteren Torborg Nedreaas’ roman Av måneskinn gror det ingenting fra 1947, og attpåtil legger premieren til den internasjonale kvinnedagen, er det vanskelig ikke å falle for fristelsen til å tillegge repertoarvalget og timingen en symbolsk betydning. Oppsetningen utmerker seg både fordi den er Miriam Prestøy Lies debut som ny husregissør ved Den Nationale Scene og fordi et hittil lukket og hemmelig rom i teaterbygningen for første gang brukes som spillested. Av måneskinn gror det ingenting spilles i den tidligere Malersalen i tredje etasje i teatret. Rommet der scenografi tidligere ble tilvirket og finpusset, er blitt hvitmalt og fungerer som en enkel, intim black box uten de helt store tekniske oppgraderingene. Når jeg kommer inn i Malersalen, hersker en avslappet stemning, og til høyre i rommet er det en liten bardisk i tre der det selges øl og vin. Publikum sitter på stoler langs alle rommets fire vegger og kommer dermed tett på de to utøverne Ida Klem og Jonas Nielsen.

Samfunnskritikk, strikkepinneaborter og den store kjærligheten

Torborg Nedreaas’ roman er blitt kalt Norges første «abortroman», og er kjent for beskrivelsen av hvordan fortellingens hovedperson gjennomfører en abort på seg selv ved hjelp av strikkepinner. I romanen følger leseren en navnløs kvinne i slutten av tredveårene som er syk og snart skal dø mens hun ser tilbake på livet sitt og forholdet til Johannes, en gift mann som var hennes store kjærlighet. Teksten skildrer de vanskelige valgene hun tar som en ugift og fattig kvinne som ser seg nødt til å ta illegale aborter. Samtidig kretser teksten mye rundt fattigdommen og ufriheten i det klassedelte og kalde samfunnet i Norge i perioden etter første verdenskrig da fattige kvinner var ekstra dårlig stilt.  Når jeg leser teksten, veksler jeg mellom å irritere meg over at kvinnen gang på gang fortsetter forholdet til Johannes selv om han behandler henne dårlig og å bli nysgjerrig på den politiske oppvåkningen hun gjennomgår og ønsket hennes om et rettferdig samfunn. Er hun fanget i skjebnen sin, eller kunne hun ha skapt et bedre liv? Ideen om at alle kvinner, uavhengig av sivilstatus og klasse, bør kunne ha et reelt valg om å få bære frem barna de ønsker seg og oppdra dem alene, står sterkt i romanen. I fortellingen gjennomfører både moren og søsteren til kvinnen selvfremkalte aborter til tross for at de begge er gift, nettopp fordi de er for fattige til å ta vare på flere barn.

Nært fortellerteater med musikk

Iscenesettelsen ved Den Nationale Scene er basert på en dramatisering av Ragnhild Hilt som ble gjort i forbindelse med en teaterproduksjon av romanen som fant sted på Den Nationale Scene i 1996 med Gøril Mauseth i hovedrollen. Dramatiseringen er en komprimert versjon av romanen og er bearbeidet av Lie. Spesielt rammefortellingen fra boka og selve fortellersituasjonen der kvinnen forteller livshistorien sin til en ukjent mann hun blir med hjem, fungerer godt i denne teaterversjonen. Skuespiller Ida Klem har nemlig med seg musiker og skuespiller Jonas Nielsen hele veien, og han sitter for det meste ved et elektrisk orgel i et hjørne i scenerommet med ryggen vendt mot publikum. Underveis opptrer han bak orgelet i rollen både som denne mannlige fortellerstemmen som har besøk av kvinnen og som et par andre menn i fortellingen. Han snakker av og til rolig i mikrofonen mellom Klems monologdeler og akkompagnerer gjennomgående monologen hennes med stemningsskapende musikk. Musikken veksler hurtig fra dur til moll og gir assosiasjoner både til lyden av et orgel og av trekkspill. Musikken ligger som et organisk lydteppe bak ordene og underbygger nyansene i monologen. Det virker som ambisjonen med denne iscenesettelsen er å skape nært og nakent fortellerteater med teksten og skuespilleren i fokus. Tora Troes scenografi og bruken av rommet i oppsetningen gjør at grensene mellom skuespiller Ida Klem og publikum nesten viskes helt ut. Foruten bardisken i det ene hjørnet og det elektriske orgelet i det andre, er det hengt opp noen religiøse bilder langs veggene, og på den ene veggen er det en liten vegghengt bokhylle. Disse bildene, i kombinasjon med den store takhøyden, gir meg assosiasjoner til et religiøst rom eller et gammelt forsamlingslokale – kort sagt skapes en sakral stemning som jeg synes står i veldig sterk og virkningsfull kontrast til kvinnens skildringer av begjær, sanselighet, abort og grell fattigdom i flere partier.

Å ta inn hele rommet

Den nærheten som skapes mellom publikum og Klem oppstår naturlig nok ikke bare gjennom Klems avdempede og lavmælte spill og måten hun henvender seg til publikum på som om vi er fortrolige. Det handler også mye om hvordan regien sørger for at alle nivåene i rommet utnyttes gjennom skuespillerens bevegelser og slik gir variasjon til teksten sammen med musikken og lyssettingen. Først kommer Klem inn i rommet ikledd en grønn kåpe, blå bukser, hvit topp og med en rød koffert, så kler hun av seg til undertøyet og strømpebuksene og setter seg ned. Hun åpner en liten rød koffert, før hun etter hvert kler på seg igjen. Stadig går hun frem og tilbake til baren og skjenker vinglass etter vinglass til seg selv. At hun sitter, ligger og står på gulvet og forteller store deler av historien, er like selvfølgelig som at hun med ett åpner et vindu og setter seg i vinduskarmen, eller på en stol blant publikum. På et tidspunkt forsvinner også Nielsen ut en dør for å hente en kaffekanne og kaffekopper til dem begge. Mange scener stikker seg ut. Det er medrivende når Klem slenger seg rundt og danser til svimlende, rask trekkspillklingende musikk og forteller om en kveld på en fest i den lille bygda. Det samme gjelder når hun beveger seg opp på to av de smale trappene langs den ene veggen og forteller om hvordan hun fortvilet forsøker å kaste seg utenfor et lite stup for å drepe barnet i magen. Klems rolletolkning er sammensatt og nyansert, og hun tegner konturene av et menneske som er både hudløs og hardhudet, bestemt og usikker, om hverandre. Særlig den avsluttende scenen der rommet er helt mørklagt og hun setter seg til rette på pianokrakken og stille leser om sin egen strikkepinneabort i mikrofonen mens hun heller rødvin fra et glass i et sammenkrøllet kjøkkenhåndkle er sterk fordi den er lavmælt og intens med fokus på det kroppslige ubehaget. Hun ønsker å beholde barnet, men ekteskapet hennes har nettopp tatt slutt og hun vet ikke hvordan hun skal klare å forsørge seg selv, og langt mindre et barn i tillegg.

Mer desperasjon, smerte og fortvilelse!

Samtidig skulle jeg ønske at musikken fikk ta enda større plass som stemningsforsterker i og at de hadde tatt større sjanser med musikkbruken underveis. Dessuten har regissør Lie dyrket det tilbakeholdte og tonet ned det melodramatiske og de store følelsene i Nedreaas sin tekst. Det som uteblir er da den voldsomme desperasjonen, lengselen og fortvilelsen som bygger og bygger seg opp hos hovedpersonen i romanen, og som var veldig suggererende for min del da jeg leste boken. Det hadde vært interessant om Ida Klem hadde brukt disse følelsene mer aktivt i registeret sitt og i rolletolkningen som helhet og om regien hadde forsøkt å undersøke og bygge grundigere opp om lengselen og fortvilelsen i fortellingen. Kanskje er det derfor jeg opplever oppsetningen som litt for kontrollert, med litt for lite nerve. Det er ingen tvil om at forestillingen er solid kunstnerisk utført. Det er oppløftende å se en satsning på mindre formater ved Den Nationale Scene, og jeg håper at dette initiativet vil følges opp med flere produksjoner i samme skala ved institusjonen mens Lie er husregissør. Likevel etterlater oppsetningen av Av måneskinn gror det ingenting meg med en bismak i munnen: Jeg opplever teksten som litt avleggs og veldig bundet til tiden den ble skrevet. Ser man tilbake på debattene som har gått mellom flere litteraturvitere om Nedreaas’ roman, hersker det uenighet om hva romanen handler om og hva den egentlig prøver å fortelle oss. Med andre ord er det en tekst full av motsetninger og spenninger som innbyr til refleksjon. Like fullt får teksten når den iscenesettes et tydelig preg av å være et bekjennende kvinneportrett og et tidsbilde fra 1920- og -30-tallet i Norge, der fattige ugifte kvinner hadde det vanskelig. På mange måter er det en styrke at forestillingen ikke forsøker seg på en halvhjertet modernisering, men samtidig mister spørsmålene den reiser om abort og retten til å styre egen reproduksjon mye av sin aktualitet all den tid Norge har beveget seg langt siden teksten opprinnelig ble skrevet for over 70 år siden.