Jevn sjarm

«Billy Elliot er en film laget for at vi skal bli glad i den, og det blir vi alle», skrev filmanmelder Pål Bang-Hansen i sin anmeldelse for NRK da den britiske filmen om den danseglade 11-åringen kom ut i år 2000. Slik satte han ord på det sentimentale ved fortellingen som gjør at jeg aldri klarer å bestemme meg for om jeg elsker eller hater den: Billy Elliot er en oppvekstskildring om den fattige arbeidsklassegutten Billy som bor i en liten gruveby i Nord-England og med ett finner sin retning. Et tilfeldig møte med danselæreren Mrs. Wilkinson og ballettimene hennes åpner en ny verden for gutten med et sjeldent talent for dans, og han starter forberedelsene til opptaksprøvene ved Den kongelige ballettskolen i London. Det er hans eneste mulighet til å unnslippe det elendige samfunnet han er født inn i. Samtidig står gruvearbeiderne i familien midt i en streik mot Margaret Thatchers nedlegging av gruvedriften i landet. Ikke bare er det skamfullt med en sønn som danser ballett og kanskje er homofil – det er et stort svik mot de maskuline idealene og den sosiale klassen han tilhører. Når Billy til slutt kommer inn på ballettskolen, har arbeiderne tapt streiken og er dømt til en fremtid i tilintetgjørende fattigdom. Kort sagt: På den ene siden er det en rørende historie om hvordan en fattig arbeiderklassegutt mot alle odds unnslipper et begredelig liv, tør å være annerledes og til slutt får aksept av faren og landsbyen. På den andre siden er det noe dypt forstyrrende med det underliggende budskapet om at hvis du bare er spesiell nok og har talent, kan det gå deg godt her i verden mens resten av prekariatet råtner vekk.

Inne og ute, borte og hjemme

De siste årene har Den Nationale Scene satset på flere kjente musikaler, og teatersesongen denne våren åpner med en oppsetning av musikalen Billy Elliot: The Musical på Store Scene i samarbeid med Fyllingsdalen Teater. Fortellingen i filmen og musikalen er i hovedtrekk den samme, og manusforfatter Lee Hall har skrevet manuset til begge to. I musikalversjonen, som hadde premiere på Victoria Palace Theatre i London i 2005, veves Billys historie sammen med kampen gruvearbeiderne utkjemper på en virkningsfull måte. Det er mange tablåer med sang, dans og musikk på teaterscenen, og slutten er noe mer åpen enn i filmen. I tråd med handlingen veksler musikken Elton John har komponert uanstrengt mellom alvor og show: Høystemt marsjmusikk flyter over i velkjente landskap av fengende vise, pop- og rockeinspirerte sanger.

I oppsetningen på Den Nationale Scene har Dagny Drage Kleivas scenografi et visuelt uttrykk som ligger nært det jeg oppfatter som et standardoppsett for musikalen, det ligner blant annet på en filmet versjon fra 2014. Scenen er rammet inn av tre flyttbare vegger dekorert som fasaden til et hus med røde mursteinsblokker. Flere steder langs bakveggen er det luker, dører og skjulte rom. Den bevegelige scenografien muliggjør en rekke elegante transformasjoner av scenen underveis. En liten scenerigg i to etasjer med Billys seng på toppen og familiens kjøkken nederst trilles for eksempel raskt vekk flere ganger og scenerommet blir mer ett omgjort til Mrs. Wilkinsons dansestudio. I det hele tatt er det en effektiv bruk av scenografien hele veien. Anne E. Bergendahls lysdesign bidrar til å skape en hårfin balanse mellom forgrunn og bakgrunn på scenen. Enten Billy danser duett med en mannlig danser i et nakent, stort, sort scenerom kun opplyst av lange lyslenker på scenens bakvegg eller scenens bakvegg flyttes nærmere og nærmere Billy idet han vil flykte fra alt, skapes det rene og enkle bilder som blir stående i hukommelsen.

Sjarmerende musikal på det jevne

Styrkene i denne oppsetningen av Billy Elliot ligger i et skuespillerensemble som utstråler en glede og et overskudd som smitter over på publikum. Orkesteret, under Helge Lilletvedts ledelse, akkompagnerer ensemblet stødig i solo- og fellesnummer. Samspillet mellom de voksne skuespillerne og barneensemblet fungerer også godt, og regissør Lars Jacobsen har lyktes i å gjøre de mange scenene med Christian Bakke De Mello i rollen som Billy og Irene Waage som Mrs. Wilkinson troverdige og stødige. De Mellos barnlige naivitet får hele tiden skinne gjennom. Resultatet er at dialogene mellom dem flyter lett og at det er enkelt å følge med på Billys danseriske utvikling fra klønete nybegynner til stadig mer selvsikker aspirant. Dessuten er det andre rolletolkninger som også stikker seg ut: Ragnhild Gudbrandsen i rollen som bestemoren Edna Elliot, Kristoffer Sagmo Aalberg i rollen som den fortvilte og sinte faren Jackie Elliot og Lars Henrik Aarnes i rollen som broren Tony Elliot mestrer alle å formidle et sårt alvor som løfter helheten enten de synger eller snakker. Musikalen inneholder flere fellesnummer der politibetjenter danser side om side med ballettelever og gruvearbeidere, og Martha Standals koreografi underbygger dramaturgien i disse scenene på effektivt vis med store, synkrone bevegelser. Samtidig er ensemblet på scenen litt for lite til at disse delene av forestillingen blir så kraftfulle som de trenger å være. Scenen fremstår rett og slett tidvis som litt tom. I en annen scene der Billy danser mot en vegg av fire politimenn med skjold, får jeg den samme følelsen av at det visuelle er litt for spinkelt for teatrets hovedscene og at man burde utnyttet de ulike nivåene på scenen enda bedre. 

Standardisert

Til tross for at oppsetningen byr raust på sjarm og varme, er det ikke til å komme unna at formatet og presentasjonen ved Den Nationale Scene bærer preg av det som så ofte gjør seg gjeldende ved repertoarvalg som dette. Reisen musikalen gjør fra engelsk til norsk kontekst fører utvilsomt til at den blir rundere i kantene og mister mye av originalens tematiske og språklige brodd. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er for eksempel skuespillernes stadige bruk av banneord malplassert. Det smeller ikke like hardt av språket, og sanger som «Merry Christmas, Maggie Thatcher» der gruvearbeiderne uttrykker sin avsky for daværende statsminister Maggie Thatcher, har en mye slappere tone på norsk over 20 år etter at musikalen ble skrevet. Et par scener fra originalversjonen der poenget er at karakterenes ulike dialekter gjør at de misforstår hverandre, er heller ikke i nærheten av å være like morsomme på norsk. Oppsetningen har også en del å gå på når det gjelder å skru opp showfaktoren. Elton Johns komposisjoner bygger seg ofte gradvis opp, og nummer som «Born to Boogie» og «Expressing Yourself» er glitrende shownummer som hadde fortjent større volum og eksplosivitet i den sceniske utførelsen slik at ensemblet virkelig hadde fått skinne. Det er herlig å se på når Mrs. Wilkinson, Billy og Mr. Braithwaite (Jonas Fuglevik Urstad) danser sammen i «Born to Boogie», som i Ragnar Olsens norske oversettelse for anledningen har tekstlinjer som «født til boogie woogie/ født inn i dansen/ født med rytmesansen». Mr. Braithwaithe river blant annet av seg buksene og spretter ivrig rundt i lilla, korte shorts og avslører sin indre lidenskap for sang og dans mens orkesteret spiller på en måte som får låten til å klinge dansebandaktig. «Expressing yourself» er en fargerik låt der Billy og vennen Michael (Ulrik Tveit Kjellerød) kler seg ut i dameklær og synger om å være seg selv. Fremfor å la barneskuespillerne bære scenen, overlater regissøren mye til en anonym koreografi med fire mannlige dansere mens de to guttene forsvinner inn igjen i et klesskap og skifter, og scenen mister futt. Forhåpentligvis vil ensemblet slå seg mer løs i løpet av spilleperioden og slik løfte showøyeblikkene. Mens jeg ferdigstiller denne teksten, klikker jeg meg inn på nettsidene til Den Nationale Scene og konstaterer at statusene «utsolgt» og «få ledige billetter» lyser fra skjermen på alle de resterende spilledatoene fram til 19.mars. Det er ikke overraskende tatt i betraktning den begeistrede stemningen i salen under premieren. Å la unge talenter fra teatermiljøet i Bergen spille barnerollene og stå på scenen sammen med etablerte skuespillere, fremstår som en sikker oppskrift på publikumssuksess. Ikke bare får man utnyttet det nostalgiske forholdet mange publikummere har til den populære filmen Billy Elliot, i tillegg får forestillingen en sterk lokal forankring gjennom Fyllingsdalen Teater, som har drevet teaterskole for barn og ungdom i Bergen i en årrekke. Samtidig viser Fyllingsdalen Teater allerede gjerne flere produksjoner i året i det nye teaterhuset sitt i Fyllingsdalen, og det er ikke uvanlig at de leier inn profesjonelle skuespillere til å spille med barna. I lys av det ansvaret og de økonomiske musklene Den Nationale Scene har som institusjonsteater spør jeg meg derfor om ikke samarbeidet burde tatt sjansen på å strekke seg lenger og vise større kreativitet enn å sette opp en gammel musikal som på ingen måte slår like hardt som den gjorde i 2005.