Sangsterkt Disney-sirkus

Hvis man har hatt noe som helst med barn å gjøre en eller annen gang etter 2013, skal det godt gjøres å ikke ha fått med seg fenomenet Frost, Disneys animasjonsfilm om prinsessesøstrene Elsa og Anna fra det fiktive norskinspirerte stedet Arendelle (likheten med Arendal begrenser seg til navnet). Fordi Elsa har magiske krefter hun ikke kan kontrollere, blir søstrene holdt adskilt hele oppveksten. Når foreldrene dør i en ulykke, blir Elsa dronning, og på kroningsdagen fryser hun uforvarende ned hele kongeriket i evig vinter før hun forsvinner opp i fjellene. Både gode og onde krefter forsøker å finne henne, og i jakten skades Anna av Elsas løpske magi. Døden nær ofrer Anna tilsynelatende livet for å redde søsteren, og den uselviske handlingen redder samtidig henne selv. Og med det hele Arendelle – for kjærlighet, viser det seg, er nøkkelen til å kontrollere magien. To prinsesser i helterollene, magiske krefter, en snakkende snømann og et vinterlig eventyrland har åpenbart genuin appell til et bredt barnepublikum, men flodbølgen av Frost-effekter i alle tenkelige og utenkelige varianter som pumpes ut på markedet år etter år, har selvsagt også gjort sitt for å holde interessen varm hos stadig nye barnekull. 

Kunstnerisk frihet?

Disney-konsernet har også et eget produksjonsselskap for teater, og i 2018 ble Frost musikal, som så mange Disney-filmer før den. Den har også vært på USA–turné og blitt satt opp i flere land, men dette er den første såkalt «non-replika»-versjonen, det vil si at den har ny regi og scenografi. Det Norske Teatret er først ut når denne oppsetningen skal spilles i alle de fem nordiske landene etter tur. Bortsett fra oversettelsen er manuset og musikken den samme, og Disney har navnet sitt på plakaten. I forhåndsomtalen på Det Norske Teatrets nettsider sier ingen ringere enn «Senior visepresident og country manager for Disney i Norden og Baltikum», Hans van Rijn, at han ser frem til å «arbeide med» regissør Gísli Örn Garðarsson og de produserende teatrene. Det er altså mye som tyder på det kunstneriske teamet har fått endel føringer, noe som er vanlig i musikalverdenen med levende og ivrige rettighetshavere. Denne forestillingen får altså ikke blitt så mye annet enn en (ny)norsk adapsjon av en hyperkommersiell merkevare. Man vet hva man får, og det er meningen – og sikkert også kontraktsfestet. Når dette valget først er tatt, med alle de rammer og begrensninger det innebærer, synes jeg produksjonen treffer den blinken den sikter på.

Tegnefilmteater

Selv om de har en og annen kreativ vri, er fargepaletten og stilen på både Börkur Jónssons scenografi og Christina Loverys kostymedesign godt gjenkjennelig fra filmens univers – en slags generisk gammeldags eventyrverden med store skjørt, høye liv, lange kapper, og belter og støvler av skinn. Store, hvite Donald Duck-aktige skyer henger over scenen i snorer fra taket, og snømannen Olaf er en dukke som er helt identisk med tegningene i filmen. Scenografien er enkel og forseggjort på samme tid: To mobile konstruksjoner med bindingsverk på utsiden og et detaljrikt gammeldags barnerom på innsiden, utgjør både slottet og landsbyen, mens flere etasjer høye flyttbare enheter i hvitt og grått, som kan bestiges med tau og spesielle trinn og som man kan ake ned, danner det ugjestmilde snølandskapet i alle dets fasonger. Den eneste scenen som nødvendigvis har måttet fått helt ny utforming, er musikalnummeret med originaltittelen «Hygge», en utvidelse av filmens korte scene hos «Wandering Oaken's Trading Post (and Sauna)». En liten reginøtt i en nordisk versjon, ettersom den opprinnelige scenen er en parodi på alt amerikanere mer eller mindre treffsikkert forbinder med Norden. «Oaken» selv har opprinnelig lederhosen og topplue, badstugjestene pisker hverandre med bjerkeris på finsk maner og utbroderer det dansk-norske fenomenet «hygge», som selvsagt først og fremst har med stort alkoholinntak å gjøre, spesielt av «gluug» (gløgg). Her er det løst ved å gjøre «kramkaren Eika» (Niklas Gundersen) til en generell raring med overdimensjonerte pelsplagg og hentesveis. Han snakker riktignok en nordnorsk dialekt, men man har klokelig holdt seg langt unna alle særnorske stereotypier man kunne finne på å forbinde med Nord-Norge. Selvsagt er det mye av poenget ved denne scenen som forsvinner uten parodisaspektet, men jeg synes det kunstneriske laget har gjort det beste ut av omstendighetene. Resultatet er en underlig badstuklubb med oppheng på fenomenet «hugnad», ganske morsom på sine egne premisser, mye på grunn av Gundersens insisterende rolletolkning.

Musikken i sentrum

Frost er en veldig musikkdrevet musikal, med forholdsvis lite talt dialog; i tillegg til filmens syv sanger, er det lagt til et titalls nye. Dette synes jeg denne produksjonen har tatt alvorlig. Musikken står i sentrum, og både sceneskift og koreografi inngår i en musikalsk flyt som aldri stopper. Det forholdsvis beskjedne ensemblet løper og danser beina av seg og bytter roller i samme sømløse, rytmiske driv. Det er riktignok et og annet lite rusk i maskineriet, som at det dramatiske forliset der søstrenes mor og far omkommer om mulig feier enda fortere forbi enn i filmen, så man knapt rekker å forstå hva som skjer. Dessuten sitter ikke timingen mellom håndbevegelser og effekter alltid helt når Elsa slynger om seg med magi, og mangelen på statister gjør at de store scenene med henholdsvis folkefest og rasende mobb virker litt puslete. Disse parentesene havner uansett i skyggen av det spektakulære sangerlaget. Castingen er nærmest helt perfekt. Her er det ikke gjort noen kompromisser med verken sang- eller skuespillferdigheter. Ina Svenningdal (Anna) har fantastisk komisk timing og en stemme som er både lyrisk i toppen og har voldsom kraft i mellomregisteret, og samspillet med en overbevisende Vegard Bjørsmo (Kristoffer) har akkurat den riktige valøren av romantisk keitethet. Andre stemmer som utmerker seg er Sisi Sumbundu som (blant annet) Dronning Idun, Mathias Luppichini som (blant annet) Hans og Mathias Augestad Ambjør som snømannen Olaf. Thelma Advocaat og Ester Guadalupe Støten Vargas som spiller henholdsvis Anna og Elsa som barn, fremstår imponerende profesjonelle. Hele ensemblet er rett og slett usedvanlig sterkt, og også i fellesskap låter de samkjørte og sylskarpe. På toppen av denne menneskelige kransekaken står Mimmi Tamba som Elsa – og synger alle som har gjort denne rollen før henne ned i støvlene. I tillegg har hun et nærmest elektrisk scenisk nærvær som kan få hva som helst til å bli gripende; følelsene til tidenes mest kommersielle Disney-prinsesse er intet unntak. Musikerensemblet høres også ut til å gi alt, men jeg synes det er synd at lydbildet må være så klinisk. Takten er så jevn at man kan bruke den som pulsmåler, og dynamikken helt skjematisk. Jeg gjetter på at dette har dels med rettigheter å gjøre – et krav om at musikken skal høres helt lik ut som originalen, og dels med økonomiske årsaker. Noe av musikken er nemlig forhåndsinnspilt, og da må de så vidt jeg kan forstå spille med clicktrack og gjøre alt helt likt hver gang. Ikke noe av dette er uvanlig i musikalproduksjoner verden over, men for et operavant øre bortskjemt med akustisk musikk, er alt dette litt vondt å høre på. Det er ikke til forkleinelse for kapellmester Svenn Erik Kristoffersen og musikerne i graven, som utvilsomt er mer enn kapable til å mestre oppgaven med friere tøyler. I tillegg synes jeg ofte orkesterets lydnivå er skrudd to knepp for høyt, slik at det blir unødvendig grøtete, og de ulike instrumentlydene, og dermed deres ulike valører, ikke kan skilles ordentlig fra hverandre.

Vekk med Barbie-kroppene

Det er likevel ikke vanskelig å kjenne på et visst ubehag ved at Sirkus Disney har inntatt Det Norske Teatret. Som mange har stått i kø for å innvende i forkant, er det mye som er problematisk med at et statsstøttet teater senker ambisjonsnivået til det mest kommersielle som finnes. En utstilling av Frost-Lego i foajéen gjør inntrykket av knefall komplett. Samtidig er det heller ikke vanskelig å mobilisere en viss sympati for at dyrtid og årevis med ostehøvelkutt gjør at også statlige teatre må tenke mer kommersielt og programmere noen garanterte braksuksesser for å kunne finansiere mer risikofylte produksjoner. Den diskusjonen er for stor til å ta her, så jeg nøyer meg med å bemerke at et kvalitetsbevisst teaters omfavnelse av barnas favorittmerkevare også kan ha noen fordeler. Den største av dem er kanskje at denne oppsetningen virkelig har gått til angrep på det potensielt mest skadelige ved hele Frost-hysteriet: Anna og Elsas umulige kroppsfasong. Selv om plotet avviker fra tradisjonelle prinsessehistorier ved å gi dem mer å leve for enn Den Store Romantiske Kjærligheten, har de begge akkurat den samme absurde Barbie-anatomien som alle Disney-prinsesser har hatt før dem: Ben som er dobbelt så lange som overkroppen, dådyrøyne som dekker halve ansiktet og et midjemål som vanskelig kan oppnås uten å operere vekk et par ribben. Og, selv om Anna er tøff og kul og bærer narrativet mesteparten av tiden, er det, som så ofte før i amerikansk film av alle slag, selvsagt hovedpersonen som er blond og blåøyd. Broadway-versjonen kan naturlig nok heller ikke trylle frem anatomiske fantasivesener, men både casting og kostymedesign gjort sitt for å bevare illusjonen. Heldigvis har det Norske Teatret castet uavhengig av kroppsfasong, hårfarge og melaninnivå og gjort Anna og Elsa til vanlige mennesker. Elsas parykk er dessuten ikke blond, men hvit – som snømagien hun er i besittelse av. Og – det beste av alt – Elsas glitrende og turkise snøkjole har ingen utringing og går ikke engang inn i livet.

Ny(-)norsk landeplage?

Kanskje mindre viktig, men ikke til å kimse av, er at landeplagen «Let it go», oversatt til den idiomatiske katastrofen «La den gå», endelig har fått en norsk versjon som ikke skjærer i språkørene. I Runar Gudnason nynorske oversettelse heter sangen «Det må ut», og det er vel så nærme det går an å komme når det ikke finnes noe tilsvarende norsk uttrykk med riktig antall stavelser. Jeg håper Det Norske Teatret kjenner sin besøkelsestid og lager sin egen Original Cast Recording! «Elsa-sangen» vil nok gå på repeat i de tusen hjem de neste ti årene også, og jeg unner alle småbarnsforeldre (og barnehageansatte) at Mimmi Tambas «Det må ut» får overta stafettpinnen.