Rollelisten til Ringen i Oslo i 2026 er ikke offentliggjort ennå, men at Marita Sølberg har gjort Sieglinde i Stockholm denne våren er kanskje et tegn. I tilfelle er det et godt et.

Bergen Nasjonale Operas uroppføring av Asle og Alida fremstår som en trivialisering av Fosse-trilogiens flertydige og gåtefulle romanunivers.

I Stefan Herheims regi er Den lure revens eventyr blitt en skakk, komisk og makaber hyllest til både operaen som kunstform og menneskene som påvirkes av den.

Glimt av musikalsk mening konkurrerer med ukarismatiske hovedroller og uforståelige regivalg under «Hollenderen» i Trondheim.

Lady Macbeth ved Det Norske Teatret kunne vært vågal og normbrytende hvis den var en kultfilm fra nittitallet.

Marita Sølbergs Desdemona er det store høydepunktet i en Otello der lite står på spill.

Unge Viken Teaters forestilling om en gutt og roboten hans er både morsom og sår – og svært velspilt.

Barokkopera, arabisk klubbmusikk, antikke myter, fortid, nåtid, øst, vest og krig og fred og sånn – Ina Christel Johannessen strekker i operaen Dido og Æneas med vekslende hell.

Barneforestillingen Rød-blå-gul treffer hele målgruppen med gjennomtenkt bruk av stoffkvalitet, lys, musikk, farger og ansiktsmimikk.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2024 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2024. I dag: Hilde Halvorsrød

Calixto Bieito lar handling og musikk smelte sammen i De dødes by ved Bergen Nasjonale Opera.

Med én ukes mellomrom hadde to forestillinger med musikk av Grieg premiere på Nationaltheatret. Kun én av dem fikk det til å funke.

I sin nye produksjon forsøker Opera Nordfjord å ramme inn Figaros bryllup som en metoo-rettssak.

Stravinskijs The Rake’s Progress spriker i alle retninger, både musikalsk og tematisk. Nasjonaloperaens nye oppsetning har fulgt noen tydelige linjer, som dessverre litt for ofte blir overtydelige.

Årets utgave av Barnas Ultimadag fremstår ryddigere og mer gjennomtenkt enn i fjor. Jeg savner likevel større kunstneriske visjoner.

Orkester og ensemble stjeler showet på Folketeateret, i en Jesus Christ Superstar der solistlaget for det meste er midt på treet.

Facebook går langsomt i hundene. Hvor skal den offentlige samtalen om kunst og kultur gjøre av seg?

Delvis platevennlig casting gjør Operaens konsertante oppføring av Den flyvende hollender til en fortelling om Senta. Det er musikalsk irriterende og dramaturgisk interessant.

Hvorfor skal musikk for barn på død og liv etterligne den såpeglatte, lettfordøyelige estetikken som ellers forbindes med afterski, russebusser og bargater i Magaluf?

Ypperlig samspill var høydepunktet da Mahlers åttende symfoni avsluttet Festspillene i Bergen.