Når «Liebestod» og Turangalîla spilles etter hverandre, oppstår en gnissende, hakkende estetisk kollisjon.

Som teatertekst har Uendelig liv lite nytt å komme med, ikke minst til et norsk publikum – selv om skuespillerne gjør sitt for å gjøre gull av gråstein.

Kan man kombinere bekmørk Twin Peaks-stemning med banal revyhumor? Ja, selvsagt – når opera fungerer på sitt beste, er det nettopp sånt som kan skje.

Sirkusmusikalen Pippi på Sirkus på Det Norske Teatret er en strømlinjeformet forenkling av Pippis viltvoksende univers.

Nasjonaloperaens oppsetning av Don Carlo er en gruoppvekkende demonstrasjon av at gamle operaer kan fortelle oss nye ting.

I Ole Anders Tandbergs regi står La traviata – «den falne kvinnen» – om mulig enda mer alene enn vanlig, omgitt av svartkledte, avvisende festløver.

Under ledelse av Edward Gardner fremførte Bergen Filharmoniske Orkester en sjeldent rystende utgave av Mahlers tredje symfoni.

Som roman stiller Knausgårds Morgenstjernen åpne spørsmål og slutter i løse luften. Sebastian Fagerlunds operaversjon er blitt et katastrofefilmatisk, målrettet melodrama.

Var Anne Pedersdotter en virkelig heks? Operaen i Kristiansund lar spørsmålet henge i luften.

I The Turn of the Screw stråler kammerensemblet fra Operaorkesteret mellom slappe spøkelser og sang som ikke berører.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for Scenekunst i 2025 om å trekke frem sine høydepunkter fra året som har gått. I dag deler vi høydepunktene til Hilde Halvorsrød.

Showbox 2025 treffer både seks måneder gamle babyer og nesten voksne 16-åringer med grundig gjennomarbeidet scenekunst.

Nasjonaloperaens setter opp en 13 år gammel innleid produksjon av Tryllefløyten. Det er vanskelig å få øye på noen gode grunner til det.

Hettegensere, sponplater og spak sang preger Pelléas et Mélisande ved Bergen Nasjonale Opera.

Det Norske Teatrets Den uendelege historia får ikke tak i essensen i Michael Endes roman.

Ikke en sånn historie tar tak i de mørkeste sidene av vår tids ungdomskultur, uten å forenkle eller moralisere – bare ved å lage svært godt teater.

Formidable operaprosjekteter og en liten, forseggjort barneforestilling var blant høydepunktene under Ultimafestivalen.

Den internasjonale Fossefestivalen forsøker å tematisere det «usigelige». Likevel ender oppsetningene ofte opp med å si for mye – eller for lite.

Det er selvsagt ugreit at NRKs musikk-sjef ikke later til å vite hvem Eva Knardahl var. Et større problem er alt NRK er villige til å kaste ut med digitaliseringens badevann.

Skittengrått slaps og anonyme bygater er byttet ut med jordfarger, strobelys og en skinnende fallisk bauta i Det Norske Teatrets produksjon av Jon Fosses Vinter. Det sporer litt av, men treffer også en nerve.