A Little Night Music på Nationaltheatret er solid musikkteater der musikken setter premissene.

I Nasjonaloperaens innleide oppsetning av Rusalka er både håpet og eventyret skrelt vekk, og musikken overskygges av et goldt månelandskap.

NOU-en «Musikklandet» er blitt en forbilledlig ryddig og oversiktlig gjennomgang av norsk musikkliv. Men et av forslagene er overraskende radikalt – og vagt.

Til tross for øyeblikk av effektfull sameksistens havner Verdis musikk for ofte i bakgrunnen under Oscarsborgoperaens Sirkus Requiem.

Dårlig vær, klamt telt og en fraværende krokodille kunne ikke rokke ved det solide håndverket i Oscarsborgoperaens Peter Pan.

Festspillene i Bergen tar kanskje ikke verdens største sjanser, men de tar mange små. Det fører til både høye svev og flaue mageplask.

Terminus kritiserer og tuller med pandemihåndtering og påvirkerkultur, men uten å bringe så mye nytt til torgs

Det har mye for seg å gi barn en pedagogisk veiviser inn i orkesteret, men musikken bør også få tale for seg selv.

Dyrene i Hakkebakkeskogen ved Nationaltheatret er hektisk, høylytt, anmassende og mangler en klar retning.

Lisa Lies Fønix er best når skillet mellom teater, ritualer og virkelighet er uklart.

Rollelisten til Ringen i Oslo i 2026 er ikke offentliggjort ennå, men at Marita Sølberg har gjort Sieglinde i Stockholm denne våren er kanskje et tegn. I tilfelle er det et godt et.

Bergen Nasjonale Operas uroppføring av Asle og Alida fremstår som en trivialisering av Fosse-trilogiens flertydige og gåtefulle romanunivers.

I Stefan Herheims regi er Den lure revens eventyr blitt en skakk, komisk og makaber hyllest til både operaen som kunstform og menneskene som påvirkes av den.

Glimt av musikalsk mening konkurrerer med ukarismatiske hovedroller og uforståelige regivalg under «Hollenderen» i Trondheim.

Lady Macbeth ved Det Norske Teatret kunne vært vågal og normbrytende hvis den var en kultfilm fra nittitallet.

Marita Sølbergs Desdemona er det store høydepunktet i en Otello der lite står på spill.

Unge Viken Teaters forestilling om en gutt og roboten hans er både morsom og sår – og svært velspilt.

Barokkopera, arabisk klubbmusikk, antikke myter, fortid, nåtid, øst, vest og krig og fred og sånn – Ina Christel Johannessen strekker i operaen Dido og Æneas med vekslende hell.

Barneforestillingen Rød-blå-gul treffer hele målgruppen med gjennomtenkt bruk av stoffkvalitet, lys, musikk, farger og ansiktsmimikk.

Scenekunst.no har bedt kritikerne som har skrevet mest for tidsskriftet i 2024 om å løfte frem sine høydepunkter fra 2024. I dag: Hilde Halvorsrød