Et NRK for vår tid?

– [Eva Knardahl] er et eksempel på en komponist som man kunne dykket dypere i, kanskje laget en serie om. Eller som kan løftes videre fram om vi har en temadag som kretser rundt norske komponister, sier musikksjef Mats Borch Bugge til Jazznytt i et lengre intervju om NRKs nye rasering av musikktilbudet. Eller, som Bugge kaller det på statskanalsk nytale – «et krafttak for å fornye musikkinnholdet, tilpasset den verden vi er del av». Det hadde sikkert vært flott med en «temadag rundt norske komponister», men Eva Knardahl var altså en av Norges mest kjente pianister. Bugges «krafttak» innebærer at NRK legger ned seks musikkprogrammer: Jazzklubben, Musikkreisen (tidligere Jungeltelegrafen), Y2K, Hegstad, Klassisk vorspiel og Spillerom. I tillegg blir det færre konserter på både radio og TV, og NRK Klassisk får et «enklere» sendeskjema. Felles for programmene som legges ned, er at de spesialiserer seg på sjangre utenfor den smale stripen av kommersiell hovedstrømspop som fullstendig dominerer alle flater i det offentlige rom, og de fleste andre flater hos NRK. Med bortfallet av Spillerom forsvinner også det eneste programmet på norsk radio som behandler nyskrevet musikk på klassisk-feltet redaksjonelt.

Velkjent mønster

Dette føyer seg inn i et mønster, der NRK-ledelsen gjennom mange år systematisk har lagt om kulturdekningen, til en mer tabloid retning der populærkultur, koseprat og kjendisstoff fortrenger kunst og kultur med lavere kommersiell appell. Spesialprogrammer som går i dybden på enkelte fagområder, med programledere som kan faget, fases ut. De erstattes gjerne med et program der generalister og kjendiser snakker om det samme, ofte med lavt presisjonsnivå og høy pludrefaktor. I P2-programmet Flåseklubb..., nei, unnskyld, Leseklubben, kan man for eksempel få gleden av å høre om hvilke romanfigurer fra George Orwells 1984 Live Nelvik ville ligget med, og at skuespiller Kristoffer Olsen som 14-åring hadde en dagbok der han rangerte puppene til alle jentene i klassen. En annen «erstatning» har vært at All Den Andre Kulturen blir en forsvinnende liten del av lange sendeflater med nyheter, samfunnsstoff og populærkultur, såkalt «flytradio», som for eksempel Studio 2. Etter forrige runde med kutt i musikktilbudet og påfølgende protester, lanserte NRK programmet Musikklivet, som i tråd med generaliseringstendensen ser ut til å skulle dekke alle musikksjangre på én time, to ganger i uken. Slik er det også i denne runden – færre spesialiserte programmer og flere store flater der man får litt av alt: Musikklivet utvides med én time. Samtid, klassisk og jazz skal inkluderes i Urørt – et program som leter etter nye talenter og der hvem som helst kan sende inn lydfiler. Midt i august ble det også kjent at NRK P13 blir til P3 Musikk. Mange av musikkprogrammene på P3 flyttes dit, mens P3 «fortsetter som en ung kanal med en styrket humorsatsing».

Digital marsjordre

Dette handler ifølge Bugge ikke om å spare penger. Det handler om å tilpasse musikkstoffet til NRKs overordnede mål om å vokse digitalt: De satser alt på økte publikumstall i de tre «appene» nrk.no, NRK TV og NRK Radio. Det vil si at det ikke spiller noen rolle at disse programmene har mange lineære lyttere. «Faktum per i dag, er at NRK når godt ut med sine radioproduksjoner gjennom radioapparatet», forteller Jazzklubbens programleder Karen Frivik til Jazznytt i saken det er lenket til over. De lytterne teller – bokstavelig talt – ikke for NRK: «Vi skal fortsatt ha radiokanaler og TV-kanaler og alt mulig, men når vi skal måle om vi lykkes, så er det tallene som NRK TV, NRK Radio og NRK.no som gjelder», sier en ikke navngitt kultursjef i forskningsartikkelen «Den usynlige kulturjournalistikken» av Leif Ove Larsen og Vilde Ellingsberg (2023). Også Bugge forklarer til Jazznytt at det ikke er de lineære lyttertallene på de aktuelle programmene som er årsak til endringen, men at lineær bruk generelt går ned over tid. Det er naturligvis ikke vanskelig å forstå at NRK må ta opp kampen med globale, kommersielle strømmetjenester, sosiale medier og en helt uendelig mengde konkurrerende tilbud. Det som derimot er helt uforståelig, er hvorfor barnet absolutt må hives ut med badevannet. Som kultursjefen sitert over, sier også Bugge at radioen kommer til å bestå. Det er altså så vidt jeg kan forstå ikke snakk om at det lineære tilbudet skal legges helt ned i overskuelig fremtid. Så hvorfor i all verden skal det strippes for populært innhold? Og hvorfor i huleste har NRK laget et tellesystem som ekskluderer disse lytterne? Det åpenbare alternativet, å gjøre en innsats for at de programmene som gjør det godt lineært, skal finne nye lyttergrupper digitalt, virker det ikke som noen har forsøkt. Jeg er innom NRK.no et urovekkende antall ganger om dagen, det er som en refleks i fingrene, og jeg kan knapt huske å ha sett noe forsøk på å fronte noen av disse programmene der. Hvordan er det meningen at nye lyttere skal finne frem til et program som ikke omtales noe annet sted enn i programoversikten? Programmer som Spillerom eksisterer dessuten i et vakuum. Det finnes ikke noe sted der NRKs stoff om klassisk musikk og samtidsmusikk er samlet, for eksempel en underside på NRK.no med anmeldelser, artikler, informasjon om radioprogrammer, presentasjon av programlederne, sendetider, lenke til nettspilleren, videoklipp, lydklipp og så videre. Programsiden til Spillerom og radiokanalen NRK Klassisk inneholder bare helt knappe beskrivelser. Selv for spesielt interesserte er det nærmest umulig å «dykke dypere» i NRKs tilbud om klassisk musikk, fordi det er spredt for alle vinder. Man må vite hva man leter etter, bruke søkefeltene eller herde seg gjennom timevis med flyt for å få tak i en liten flik.  Jeg er for øvrig helt med på at «litt av alt»-programmer kan være veier inn i musikken, slik Bugge gjentar flere ganger i intervjuet. Det samme gjelder vel også «kjendiser snakker om ting de ikke kan»-programmer, må jeg motvillig innrømme. Det som er mer uklart for meg, er hva NRK ser for seg at skal være innenfor denne inngangsporten, når de spesialiserte programmene er borte og konsertsendingene redusert? Et gjentagende svar i Bugges offentlige utspill er at musikksatsningen innebærer å «fortelle gode historier». Bugges eksempel er ikke spesielt beroligende: Han trekker stadig frem Pianisten, en eksternt produsert podkastserie – om psykiatri. Den handler riktignok om en pianists møte med psykiatrien, men like fullt: Det er en fortelling om det å leve med en psykiatrisk diagnose. Det er ikke en podkast som på noen meningsfylt måte kan sies å handle om musikk.  Bugge selv kommer med det beste argumentet for å satse videre på lineær radio på musikkfeltet: rettigheter til å bruke musikk i podkast. «Det er ikke sikkert at vi møter på en fremtid hvor vi kan la masse stoff ligge ute, sånn som vi har gjort. Det gjør sitt til at det blir mye viktigere at innholdet når ut nå», sier Bugge til Jazznytt. Ja, nettopp. Og verktøyet for å få innholdet til å «nå ut nå», det har de allerede – lineær radio. Det minner meg om den vitsen der et barn født i dataalderen «oppdaget» blyanten som en utmerket forenkling – tenk, man kan skrive rett på papir og slippe å gå veien om både datamaskin og printer! Jeg skjønner heller ikke hvem de er, disse ekstremt altetende musikklytterne, som har null preferanser og som gjerne lytter seg gjennom to timer og femti minutter med musikk de ikke er interessert i, for å kanskje få med seg ti minutter med noe de liker. Eller noen som frem til nå har hørt på P13s kuraterte alternative pop og rock, men ikke har noe imot å vanne ut radiolyttingen sin med 50 prosent listepop. Denne lyttergruppen høres ut som et statistisk fantasifoster.

Kappløp mot bunnen

Det er også veldig vanskelig å se for seg hvordan de berørte musikkfeltene skal komme styrket ut av dette. Derimot virker det som om NRK frivillig organiserer kulturdekningen sin etter en modell som har bevist gang på gang at den ikke virker. Ifølge Larsen og Ellingsbergs artikkel er de store mediehusene hjertens enige om hvordan nettaviser fungerer. Der er det bare fronten som gjelder. Derfor må det som ligger der, være det aller mest fengende stoffet. Folk klikker seg ikke inn på faner, og de fleste blar ikke lenger ned enn til sak 12 eller 15. Kulturstoffet må altså kaste seg inn i kampen om å komme på fronten. Men denne kampen taper kulturstoffet, gang på gang, spesielt kultur med lav kommersiell appell, og det havner dermed i en ond sirkel. Dette stoffet havner sjelden på forsiden og blir derfor ikke lest, noe som igjen kan brukes som argumenter for å la være å satse på det. Denne onde sirkelen ser det ut til at NRK nå forsøker å perfeksjonere på musikkfeltet. Alt samles i store flater der såkalt smale uttrykk skal konkurrere med listepop og verdenskjente artister. Og så skal disse store musikk- eller kulturflatene igjen konkurrere med alt annet NRK lager – nyheter, sport, TV-serier og kjendisstoff – om å få ligge på fronten hos nrk.no, NRK TV og NRK Radio. Samtidig som det fortløpende gjøres vurderinger av hvilket stoff som har livets rett, basert på hva folk klikker på i disse tre portalene. Kall meg pessimist, men jeg har vanskelig for å se at disse forutsetningene er egnet til å ivareta alle de uvurderlige uttrykkene som finnes i alt-som-ikke-er-populærmusikk-sekken.

Må NRK-plakaten endres?

NRK er som kjent eid av oss alle. Derfor har de alle forutsetninger for å sette premissene, dyrke sine egne særegenheter og fordeler og finne ut hvordan de kan være en reell og varig motvekt til de kommersielle mediene og strømmetjenestene. Likevel fortsetter de med å gjøre det motsatte: Samle inn absurde menger data om publikum og løpe etter dem med det de tror de vil ha. I NRK-plakatens paragraf 17 står det at «NRK skal formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner i Norge.» I paragraf 42 heter det at «NRK skal tilby nyheter, aktualiteter og kulturstoff for både smale og brede grupper, herunder egne kulturprogrammer.» Det er vel fremdeles mulig å si at NRK følger disse punktene, i teorien. Og denne teoretiske tilnærmingen til oppdraget er bare mulig fordi det ikke står noe om hva som menes med «kultur», eller «bred variasjon», eller om mengde og hyppighet. Kanskje tiden er moden for at Kulturdepartementet legger inn en spesifisering av noen paragrafer i NRK-plakaten, «tilpasset den verden vi lever i»?