Milde grøss og små stemmer

Benjamin Brittens kammeropera The Turn of the Screw (1954) er basert på Henry James’ gotiske kortroman fra 1898 med samme navn. Lagt til et avsidesliggende, folketomt viktoriansk herskapshus minner stemningen om Wuthering Heights og Jane Eyre av henholdsvis og Emily og Charlotte Brontë. Men der Catherine i førstnevnte roman hjemsøker Heathcliff av ulykkelig kjærlighet, og den mystiske skikkelsen på loftet hos Jane Eyres Mr. Rochester viser seg å være hans gale kone, er spøkelsene i The Turn of the Screw langt mindre entydige og håndfaste. Vi følger en ung og uerfaren, ikke navngitt guvernante som får eneansvar for to foreldreløse barn, Miles og Flora. Deres formynder og onkel befinner seg i London og har ingen interesse av dem. Ved første øyekast er barna viltre og fortryllende, landskapet vakkert og tjenerskapet vennlige, men snart begynner guvernanten å se to skikkelser som ingen andre tar notis av. Etter hvert får hun vite at de passer til beskrivelsen av to avdøde tjenere, den tidligere guvernanten Miss Jessel, og Peter Quint, som det mer enn antydes at forgrep seg på både Miss Jessel og Miles. Iblant oppfører barna seg merkelig, og guvernanten begynner å mistenke at gjengangerne har besatt dem og forderver sjelene deres.

Stram flertydighet

Det er altså mange lag i spill her, og hverken i romanteksten eller i Myfanwy Pipers libretto er det tydelig hva som egentlig skjer – om «spøkelsene» finnes, hva de i tilfelle er eller representerer, nøyaktig hva som hendte før de døde, hvem som ser og ikke ser dem, og om barna er «besatt» eller ikke.  Brittens musikk underbygger og forsterker denne flertydigheten. Med sin karakteristiske blanding av tonalitet og atonalitet illuderer den sjelden tydelig gjenkjennelige følelser. Det er ofte vanskelig å vite om rollefigurene mener det de sier, ettersom motstridende stemninger og karakterer opptrer samtidig. Britten har for eksempel tatt med de to barnesangene Tom, Tom, the Piper's Son og Lavender's Blue. Deres uskyldige enkelhet får en illevarslende funksjon i møte med det kontrasterende tonematerialet som omkranser dem. Samtidig er komposisjonen stram i formen. Operaen består av en prolog og to akter, som hver er inndelt inn i åtte scener. I prologen presenteres et tolvtonetema som gjentas i ulike variasjoner før hver scene. Dette er ofte omtalt som «skrue»-temaet fordi det kan sies å skru seg ytterligere til for hver variasjon.

Generisk uhygge

I Peer Perez Øians debut som operaregissør er flertydigheten blitt til generisk vaghet. Den ubønnhørlige skruestrammingen i musikken følges heller ikke opp av en dramaturgisk spenningskurve. Fra første stund preges scenen av et ubestemmelig, kjølig ubehag. Etienne Pluss’ scenografi tegner opp et klassisk viktoriansk hus med kalde grønntoner, hvit stukkatur og monumental takhøyde. Gjennom en rad med takvinduer skimtes vissent løv og gir assosiasjoner til forfall, høst og kulde. Møbleringen er utført i brunsvart tre, og den er kunstig spartansk til tidsperioden å være. Det gjør at huset virker rungende tomt. Bianca Deigners kostymedesign er full av strenge linjer og mørke farger. Sceneåpningen er omkranset av en ramme laget av hvite lysflater, noe som skaper et inntrykk av at vi kikker inn i en lukket verden. De indre veggene i kulissen kan flyttes på, slik at rommet får litt ulik utforming i hver scene, men så subtilt at det ikke endrer følelsen av fastlåst stillstand. Når spøkelsene dukker opp, er det derfor bare som en moderat økning av den generelle ubehagelige stemningen. Et gjennomsiktig svart sceneteppe brukes hyppig som en slags markering av at det som skjer bak den, hører til på de mørke kreftenes side. Det er verken spesielt skremmende eller egnet til å sette i spill spørsmålet om hva som egentlig foregår. I tillegg er personregien vanskelig å koble seg på. Jeg synes det ser ut som at alle på scenen ser spøkelsene når de er der, ikke bare guvernanten. Kontrasten det legges opp til i teksten – mellom de to barnas tilforlatelige og uskyldige vesen og mørket de kanskje er berørt av – er lite fremtredende.

Musikalske ujevnheter

Det som derimot trer frem i store klyv og løfter hele forestillingen, er musikken fra orkestergraven. Orkestersatsen er skrevet for en kammerbesetning på omtrent 13 musikere, og i denne oppsetningen var de 14. Partituret har mange solistiske partier, og de ble alle fremført med en innlevelse og virtuositet som gjorde at jeg satt ytterst på stolen for å sluke hver tone. I tillegg sang både Mikkel Bosrup Kvalbein Blyverket (Miles) og Camilla Øfsthus (Flora) fra Operaens barnekor med all den glassklarhet og smidighet vi er vant til å høre fra Barnekoret – og vel så det. Det voksne sangerne gjorde ikke samme inntrykk. Det hender stadig oftere at jeg må bla tilbake i gamle kritikker for å sjekke at jeg ikke plagierer meg selv; det er grenser for hvor mange måter man kan si det samme på, og jeg begynner å gå tom begreper som kan sette ord på pene, pyntelige stemmer som er to nummer for små, ikke berører og ikke er i nærheten av å løfte taket. Jeg pleier å si at jeg tror folk som sier de ikke liker opera, bare har hørt middelmådige varianter. Det er kanskje en drøy påstand, men jeg er i hvert fall overbevist om at hvis opera skal være noe mer enn teater med litt sang, eller orkestermusikk med scenografi, må stemmene være meningsbærende i seg selv. Sangerne må kommunisere gjennom selve lyden av stemmen, og den må trenge gjennom orkesteret, fylle salen opp til tredje balkong og kunne kjennes fysisk i mellomgulvet. Det skjedde i liten grad her. Et delvis unntak var Magnus Staveland. Da han sang fortellerstemmen i prologen, savnet jeg denne materialiteten også hos ham, og i høyden var det ustabilt. Da han dukket opp som Peter Quint, derimot, trodde jeg først det var en annen sanger. Det var mange partier som hørtes ut til å ligge akkurat der de skulle for stemmen hans, og da fikk jeg noen glimt av den sprengkraften som skal til for at en stemme fra scenen faktisk treffer kroppen, og ikke bare ytterst i øregangen. Hva i all verden det er som skjer på sangutdanninger, konservatorier og castingrunder rundt omkring er for store spørsmål å behandle her, men jeg lurer på hvor det er blitt av alle de eksplosive, elastiske og elektriske stemmene. Jeg håper flere av dem snart finner veien tilbake til Bjørvika.