Tidløst og hverdagslig – nå igjen?

Pelléas et Mélisande («Pelléas og Mélisande») fra 1902 er Claude Debussys eneste opera. Den er basert på Maurice Maeterlincks stykke med samme navn fra 1892. Debussy og Maeterlinck var samtidige, begge født i 1862, og Debussy fikk dramatikerens tillatelse til å skrive en opera av skuespillet. Debussy brukte ikke librettist – han tonesatte teaterteksten direkte, med unntak av noen enkeltscener.

Fortellingen åpner med at prins Golaud finner en gråtende Mélisande i skogen. Vi får aldri vite hvem hun er eller hvor hun kom fra. Golaud gifter seg med henne og tar henne med seg hjem til et mystisk slott; bestefaren hans, Arkel, er konge i et rike vi får vite nesten like lite om. Det antydes at det er noe innestengt ved slottet og hagen, at det slipper inn begrenset med dagslys. Det er visst hungersnød i riket, men på slottet er de skjermet fra den.

Det eneste oppstemte i historien er kjærligheten som oppstår mellom Mélisande og Golauds yngre halvbror Pelléas, men hva slags kjærlighet det er snakk om eller hva som egentlig skjer mellom dem, er åpent. Golaud dreper likevel Pelléas i sjalusi, og ikke lenge etter dør Mélisande etter å ha født et barn.

Maeterlincks tekst er symbolistisk; den fanger øyeblikk og stemninger fremfor å fremsette et narrativ. Intrigen er riktignok sentrert rundt et klassisk trekantdrama, men scenene minner likevel om tablåer. De finner sted på symboltunge steder: i en mørk grotte bare opplyst av måneskinn, i en dyp kjeller med råtnende vann, eller ved en glassklar kilde i en dunkel skog. Debussys musikk kalles ofte impresjonistisk, og selv om han selv nødig brukte den merkelappen, er det mye ved Pelléas og Mélisande som minner om et impresjonistisk maleri i lydform. Istedenfor en drivende musikalsk utvikling med spenninger som topper seg i dramatiske høydepunkter og løser seg opp i patosfylte avslutninger, skaper Debussy svevende, eteriske lydlandskaper, der dissonanser og konsonanser glir over i hverandre. Store følelsesutbrudd er byttet ut med subtile og mangefasetterte antydninger.

Pregløs aktualitet

Dette er med andre ord et verk som er vidåpent for tolkning. I Bergen Nasjonale Opera (BNO) sin nye produksjon er det vanskelig å få øye på hva slags tolkning(er) regissør Alan Lucien Øyen legger for dagen. Scenografien er av Åsmund Færavaag, og den består av fire bevegelige moduler som kan settes sammen på ulike måter: to frittstående trapper og to L-formede vegger – alle utført i er materiale som ligner ubehandlede sponplater. Høyt oppe på hver vegg er det en luke som kan åpnes, og noen ganger stilles trappene opp så aktørene kan nå dem. Sammensetningen er så vidt jeg kan se ulik i hver scene. I tillegg senkes av og til en rekke nakne trestammer ned fra taket. Det samme gjelder en slags lysring, som tjenestegjør både som den kilden i skogen der Mélisande blir funnet i første scene, og en brønn der hun senere mister gifteringen sin. Stine Sjøgrens kostymedesign er moderne i snittet, med hettegensere, duffelcoats, joggesko og olabukser, men alle har trykk eller broderier av noe som hører naturen til: røtter, planter eller blodårer.

Fleksibiliteten i scenografien er en god idé. Elementene danner stadig nye kombinasjoner – men bare av det samme gamle. Det underbygger verkets klaustrofobiske karakter. Likevel er det noe blodfattig og uforpliktende ved det sceniske uttrykket, og det går i en etter hvert velkjent felle: En minimalistisk, vag og forsøksvis «tidløs» verden, men med et tydelig hint av vår tid. Problemet er ofte, også her, at denne antydningen om at tematikken er «evig aktuell», eller «like relevant for oss i dag som da operaen ble skrevet», hverken oppleves forankret i verket eller knyttet til noen bestemt tolkning.

Bare nesten bokstavelig

Personregien bærer preg av samme vage vakling mellom fugl og fisk. I noen scener beskriver librettoen veldig tydelig hva som skjer, som at Pelléas leker med Mélisandes lange hår og binder det fast i et tre utenfor vinduet hennes, eller at Yniold, Golauds sønn fra forrige ekteskap, tvinges til å spionere på Pelléas og Mélisande gjennom et vindu. I denne forestillingen er disse scenene blitt til noen veldig lite organiske sekvenser som både er antydende og bokstavelige på samme tid og derfor havner i et slags uttrykksmessig limbo.

I nevnte scene med håret gjør Pélleas nesten det han synger om, men ikke helt: istedenfor hår henger Mélisande et langt klede med stoff ut av vinduet, men hva stoffet skal symbolisere, eller hva Pelléas forsøker å gjøre med det, forblir like uklart. Det samme gjelder Golauds strev for å holde Yniold i posisjon ved Mélisandes vindu. Det streves, og det er et vindu, men bevegelsene spriker i alle retninger og jeg skjønner ikke hva de prøver å fortelle.

Det er generelt vanskelig å få tak i hvem rollefigurene er og hva som driver dem. Det er riktignok ikke noe av dette som besvares i teksten, og selve åpenheten er jo et poeng i seg selv, men det er likevel avgjørende for meningsdannelsen at publikum får følelsen av at de vet det selv.

Lite hørbart

Heller ikke sanglig har denne produksjonen et tydelig særpreg. Sofia Nesje Enger som Mélisande synger slankt og vakkert, men det er vanskelig å høre henne over orkesteret. Julien Behr i rollen som Pelléas viser frem mye metall og fylde i stemmen i de lavere registrene, og han kommer også ofte gjennom orkesterklangen, men i høyden høres han litt sammenklemt og uforløst ut. Vanskeligst er det å høre Alexandre Duhamel som Golaud, som høres både luftig og spak ut mye av tiden.

Et vokalt høydepunkt var Annika Beinnes som Yniold. Hun synger også med en slank og lyrisk kvalitet i tonen, men med en følbar kjerne. Som hun viste i Flaggermusen, også ved BNO, kan hun i tillegg spille skuespill, og hennes Yniold fremstår barnlig på en troverdig måte. Også Tijl Faveyts som den gamle kong Arkel har en del gjennomslagskraft og mange sterke partier, selv om også han blir for spak i høyden.

Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Dinis Sousa har derimot valgt tydelig retning: Debussys sterke, poetiske bilder fremføres med en kjølig, men dedikert distanse, og hvitt måneskinn, grå skygger, mørke borgmurer og dypgrønne hager flyter opp av orkestergraven. Det er synd at resten av det operatiske apparatet ikke står tilstrekkelig i stil.