Adapsjonsperfeksjon

Flaggermusen (1874) er en av Johann «Valsekongen» Strauss d.y. sine mest spilte operetter. Musikken er lett og lystig og inneholder både wienervalser og supersvisker som «Mein Herr Marquis». Intrigen er, som sedvanlig for sjangeren, en forviklingskomedie: Den wienerske adelsmannen Gabriel von Eisenstein skal i fengsel for å ha fornærmet en offentlig tjenestemann, men er ikke hjemme når politiet kommer, og hans kones elsker blir arrestert i hans sted. Eisenstein blir isteden spilt et omfattende og detaljrikt puss av sin venn Dr. Falke, som hevn for at Eisenstein en gang etterlot Falke i beruset tilstand på et maskeball, så han måtte komme seg hjem på egenhånd iført flaggermuskostyme, til allmenn spott og spe. Slutten er som alltid lykkelig, med grundig oppklaring og full forsoning.

Batman på Aker brygge Dette er andre gang på forholdsvis kort tid at Adam Price har omskrevet et operettemanus for Bergen Nasjonale Opera (BNO). Forrige gang var Den glade enke i 2022, i samproduksjonen med Det kongelige teater i København – en versjon som var tydelig tilpasset et dansk publikum. Når den siden skulle overføres til bergenske forhold, fungerte det bare delvis.

Denne gangen er derimot manuset spesialskrevet for Norge og Bergen, og det er mesterlig gjort. Hver detalj i det opprinnelige stykket er omsorgsfullt trukket frem og snudd og vendt på for å få den til å passe perfekt inn i en nyrik, selvtilfreds finansverden i Norge anno 2024. Dialoger og sangtekster er skrevet om, og det er lagt til både flere karakterer, mer tekst og eksterne sangnummer. Etter latterkrampene i salen å dømme slår bergenshumoren åpenbart an hos det lokale publikummet, men den er ikke så intern at den føles uvedkommende for tilreisende.

Eisenstein er blitt til Gabriel Malmberg, en svensk forretningsmann i Oslo og en del av Exit-parodien «The Fantastic Four» – en kompisgjeng av finansakrobater med skyhøyt kokainforbruk. Injuriedommen er byttet ut med innkalling til avhør hos Økokrim for skattesnusk og innsidehandel. Under ouverturen vises en forhåndsinnspilt video fra Exit-guttas favoritthotell, The Thief på Aker brygge, der en fuktig og pillefylt kveld ender med at Falke blir dopet ned og plassert foran inngangen til sitt eget firma i Batman-kostyme, sammen med en lapp med kompromitterende påskrift.

Even Børsums scenografi er både dekorativ og smart: Bakerst på scenen er en flere etasjer høy vegg bestående av paneler, skjermer og lysflater i ulike størrelser. Her vises vekselvis den fasjonable moderne kunsten i Malmbergs designhjem, tekstmeldingene de ulike karakterene sender til hverandre og politiets korktavle med bilder og ledetråder. Frem fra nedre panel til høyre kommer Økokrims Oslo-kontor seilende ved leilighet, og oppe til venstre er det en stor åpen luke som gjør nytten både som Malmberg-familiens treningsrom og fengselscelle. Under den store kostymefesten i annen akt, hos den moderne bergenssosietetens absolutte midtpunkt, Karl-Maria Ulriken (opprinnelig Prins Orlofsky), eksploderer bakveggen i farger, fyrverkeri og glitter, og Helena Anderssons kostyme- og maskedesign overgår Greta Gerwigs Barbie-film i kreativ og eksessiv bruk av rosa. Knirkefritt sjangersamarbeid I Yngve Sundvors regi er det ingen tomrom eller umotiverte bevegelser, og samspillet mellom skuespillere og sangere og overgangen mellom tale og sang fungerer sømløst. Produksjonen er nemlig et samarbeid med Den Nationale Scene, og tre rene taleroller er lagt til de to opprinnelige, alle besatt av skuespillere fra teatret. I tillegg er fengselsbetjent Frosch, som vanligvis bare opptrer i siste akt, her blitt en bærende rolle: en sliten, overarbeidet og erkebergensk etterforsker i Økokrim, spilt med presis komikk og følbar innlevelse av Eirik del Barco Soleglad. Han står dessuten for den utmerkede norske oversettelsen. Svein Harry Schöttker-Hauge er overbevisende som den komplett inkompetente Økokrim-sjefen Frank.

Mange av sangernes skuespillerprestasjoner er fullt på høyde med sine ikke-syngende kolleger. Spesielt er Ivi Karnezi glimrende uspiselig som den parodisk blaserte og bortskjemte finansfruen Rosalinde, og låter like klokkeklar og uanstrengt på både østnorsk og bergensk som mens hun synger. Annika Beinnes debuterer profesjonelt med sin portrettering av den opportunistiske au pairen Imelda (Adele), men rolletolkningen er så treffsikker og sangen så trillende full av overskudd at en skulle tro hun aldri hadde gjort annet.

Bror Magnus Tødenes’ (Alfredo) tette, klangrike tenor smeller i veggene og får meg til å ønske meg at de andre skal være stille en stund så han kan synge mer, og Adrian Angelico (Karl-Maria Ulriken) håndterer både operettenumrene og den inkorporerte Don’t stop me now (Freddie Mercury) med samme selvsagte sjangerforståelse og profesjonalitet.

Bergen Filharmoniske Orkester og dirigent Alfred Eschwé har full kontroll på den wienerske schwungen, og Edvard Grieg Kor, forsterket av sangstudenter fra Griegakademiet, holder samme høye nivå.

Småpirk En og annen småting er likevel verdt å nevne. Selv om overgangen mellom den mikrofonforsterkede talte dialogen og den akustiske operasangen for det meste går bemerkelsesverdig knirkefritt for seg, synes jeg den talte dialogen er noen knepp for høy, slik at det blir unødvendig stor forskjell på volumet mellom sang og tale. I tillegg blir annen akt en tanke for lang. Når alt som kan skje på den overdådige festen, har skjedd, er det likevel et par runder til med mer av det samme. Det er mulig den opplevelsen rett og slett skyldes at ting gikk litt saktere enn planlagt; forestillingen var i hvert fall slutt nesten 20 minutter etter oppsatt tid.

Dessuten gjør produksjonen en innsats for å løfte aktuelle LHBT+-spørsmål, blant annet ved å la Karl-Maria Ulriken og hans festarrangør-ekspert Ivan-Iwanka (Knut Erik Engemoen) spille på flertydige kjønnsuttrykk, som en integrert og selvsagt del av Bergens Aller Kuleste uteliv. Det er gjort med humor og selvironisk snert, samtidig som finansgutta stiller med fordommer som kan tøyses med og utfordres. Det er godt tenkt og godt gjort, helt til det ledsages av overtydelig dialog og sangtekst som pedagogisk forklarer at mangfold og kjærlighet er bra og fordommer er dumt. Denne sekvensen står i en merkelig kontrast til resten av forestillingens satiriske uærbødighet overfor alt og alle og gjør hele poenget mindre slagkraftig. Men – pirk til side: BNOs Flaggermusen er alt man kan ønske seg av en moderne operetteoppsetning: Treffende satire, oppdatert humor, ville kostymer, glimrende farsespill – og skyhøy musikalsk kvalitet.