Forflatet operaversjon

Det er ikke hver dag det er premiere på en nyskrevet norsk opera med libretto av en nobelprisvinner: Jon Fosse har selv omarbeidet sitt eget romanverk Trilogien, og musikken er av Bent Sørensen. Her på Scenekunst har vi varmet opp med Bodil Maroni Jensens intervjuer med både librettist og komponist (lenker under). Romansyklusen finner sted et ukjent antall hundreår tilbake i tid. Vi møter Asle og den høygravide Alida, som nettopp er kommet til Bjørgvin på leting etter husvære. Det er ikke lett for et ugift par; når de endelig får et sted å bo, er det fordi Asle tvinger huseieren ut og kommer tilbake alene. Hvor ble hun av? Og hvor ble det av mannen hvis båt de kom til Bjørgvin med? Og hva skjedde med Alidas mor, som ble funnet død like etter at Asle og Alida dro fra bygda? Barnet blir født, og en tid lever den lille familien i fred, før noen legger sammen to og to, og Asle blir arrestert og dømt til døden. Matløs og rådløs tar Alida imot tilbudet om et nytt liv for seg og barnet hos den mer velstående Åsleik. Bøkene hopper mellom ulike tidsepoker, og mellom en korthugget og nøktern skildring av nåtiden og lange sveip med poetiske tilbakeblikk. Skillet mellom tanker, drømmer og virkelighet er ikke alltid klart. Først i siste bok nøstes historien opp, når Alidas datter Ales ser tilbake på livet sitt og underveis fyller hullene i morens og Asles historie.

Velegnet for opera?

Det er nærliggende å tenke seg at det språkløse mediet musikk er godt egnet til å formidle akkurat en slik flertydighet. Dessuten sitter min forrige erfaring med Fosse-opera fremdeles i som en av livets store kunstopplevelser: Morgen und Abend på Deutsche Oper i Berlin i 2016, basert romanen med samme navn (Morgon og kveld). Det var riktignok en helt annen komponist, Georg Friedrich Haas, men den står uansett igjen som et eksempel på at Fosses tekster kan være godt operamateriale. Også denne gangen begynner det så bra: Under ouverturen er scenen skjult bak et stort lerret, som viser et nærbilde av en liten malstrøm på en grå vannflate. Jeg leser det som et bilde på Asle og Alidas skjebne; de trekkes nedover mot dypet av Asles første drap, og derfra går det bare en vei. Eller kanskje begynner malstrømmen allerede når de fødes inn i verden på samfunnets absolutte bunn og har alle odds mot seg. Men utenfor virvelen er overflaten er speilblank, grå og mystisk og kan skjule både det ene og det andre. Denne snikende malstrømbevegelsen hører jeg også i Sørensens musikk, som ofte består av langtrukne gester i stryk og blås – gjentakende, utholdte toner, som plutselig begynner å gli. Inni klangkroppen av rette tonestrekk høres langsomt flere og flere, sterkere og sterkere glissandi, som stiger og synker i styrke i løpet av bevegelsen. For mitt indre øye ser jeg for meg vannmassenes nedadgående spiral. Når lerretet heves, er det dystre scenebildet som kommer til syne også lovende – dunkelt belyst og dominert av mørke og svarte elementer. Tvers over scenen går en slags brygge, med synlige påler under og en høy og tett plankevegg bak. Veggen brukes som bakgrunn for Emi Stahls videoprojeksjoner, for det meste av mørkt vann i bevegelse. Noen ganger skimtes varmgule lyskilder mellom plankene, som et slags lysglimt fra en utilgjengelig og bedre verden.  Foran «bryggen» står hele og halve rekker av lave steinmurer, og utover det svarte scenegulvet er det strødd et tynt lag med noe som ligner på halm. Sideveggene er uten inndekning, og lange rekker av inaktive lyskastere står oppstilt langs hver vegg.

Bokstavelig naturalisme

Men når historien begynner å spille seg ut, er det slutt på mystikken. Det er lite igjen av det uoppklarte, antydende og mangetydige, det som gjør at fortellingen i bokform står og dirrer til siste ord er lest. Selve teksten er forenklet og fortettet: Librettoen er konsentrert rundt kjernehistorien fortalt i kronologisk rekkefølge, og tilbakeblikkene er nesten borte. Flere av romanfigurene er slått sammen slik at persongalleriet blir langt mindre, og plotet er strammere og har fått en ny vri. Det er ikke nødvendigvis et problem i seg selv; operaen må selvsagt ha sin egen form, og også bøkenes drømmelogikk, spesielt Olavs draumar, åpner for at noen av de ulike personene egentlig er variasjoner av de samme. Jeg tror fortettingen av intrigen kunne fungert i en annen iscenesettelse. Men det er som om Sofia Adrian Jupithers regi går lenger i forenklingen enn det teksten gjør og tolker den nærmest bokstavelig – i en naturalistisk og tidvis banal retning. Antydningens kunst er byttet ut med eksplisitte gjengivelser som overlater lite til fantasien. Asle og Alida er to sjablongaktig forhutlete, enkle mennesker i slitte klær, og de møter noen entydig ufine og ubehagelige typer, karikerte på grensen til det komiske. Scener der intrigen bare anes, spilles åpent ut, som når paret endelig har funnet et varmt og tørt sted å sove etter timevis i det kalde regnet, men Alida nekter å bli der fordi vertshuseieren «ser» på henne. Her er den nesten blitt en sjekkescene. Og sist, men ikke minst, den underliggende, trykkende intrigen, de brutale drapene som i boken bare skjer i bakgrunnen, som om de ikke er viktige, ikke teller eller skjer i en annen virkelighet, er her trukket frem som noe eksplisitt dramatisk. Spesielt drapet på «Føde-frøkna», her kalt «Den gamle kvinna», er lagt opp som et slags dramaturgisk høydepunkt. Også i Bent Sørensens musikk får dramaet stor plass. Vokallinjene er ofte springende og hektiske, og de mest dramatiske øyeblikkene i handlingen markeres med voldsomme utsving i dynamikk og intensitet. Men musikken har også langt åpnere og mer kontemplative passasjer, som den nevnte ouverturen var et eksempel på, og Bergen Filharmoniske orkester låter kraftfullt og kontrollert under ledelse av Johannes Gustavsson. Igjen er det iscenesettelsen som legger føringene: Når forholdet mellom handling og musikk iblant truer med å bikke over i det overtydelige, er det som om regivalgene dytter det over kanten.

Sjablongmennesker

Personregien gjør også rollefigurene endimensjonale, selv om blant annet Randi Stene (Den gamle kvinna) gestalter sin sjablong med overbevisning. Wiktor Sundqvist og Louise McClelland Jacobsen mestrer også både rollefigurer og vokalkrav som Asle og Alida, men det hjelper ikke så mye når det er så vanskelig å få grep om hvem de er og å engasjere seg i deres skjebne. Det er heller ikke så lett å forstå valget av skuespiller Frank Kjosås i rollen som Åsleik. Riktignok har han nesten bare talte replikker, men når han synger, låter det – naturlig nok, ettersom han ikke er operasanger – spakt og famlende. Koret er til stede på scenen hele tiden, enten de sitter rundt omkring på steingjerdene eller står oppstilt på «brygga». De er som et gresk kor, som både forteller, fordømmer og spiller rollen som «folket». Det er ingenting å utsette på sangen deres, men særlig i den sistnevnte rollen får personregien de har fått noe bokstavelig over seg, som et spydig bygdedyr.

Bedre enn boken?

Prinsipielt sett er det lett å argumentere for at kritikere bør lese romanen før de anmelder en scenisk omarbeidelse. I praksis møter jeg ofte meg selv i døra, fordi boken, og ikke minst leseropplevelsen, ofte står så sterkt i bevisstheten at det er vanskelig å ta det nye verket inn på selvstendig grunnlag. Dette er særlig tilfelle her fordi Fosses romaner i så stor grad etterlater sinnsstemninger, fornemmelser, sanseopplevelser som er nærmest taktile. Det korthugde, nøkterne språket gjør sinnet vidåpent for å lage egne bilder, som en ny versjon selvsagt lett kommer på kollisjonskurs med. Likevel mener jeg det må være en tydelig og god kunstnerisk grunn til å lage opera, eller teater, for den del, av allerede eksisterende materiale, fremfor å skrive noe helt nytt spesielt for scenen. Hvis det er vellykket, trenger det nye verket seg på og rettferdiggjør seg selv, uansett hvor sterke bilder man måtte ha i hodet fra før.