Årets høydepunkter 2025: Hilde Halvorsrød

Den lure revens eventyr, Den Norske Opera & Ballett, 22. mars

Ettersom musikkåret 2025 inneholdt en operaproduksjon regissert av Stefan Herheim, kunne jeg på forhånd ha satt penger på at den ville komme til å ende opp blant årets favoritter. Som regissør stiller Herheim i en klasse for seg, med sine ville ideer og urokkelige gjennomføringsevne. Og ganske riktig: Den Norske Opera & Balletts oppsetning av Den lure revens eventyr – innleid fra Theater an der Wien der Herheim er operasjef – var så uforutsigbar, detaljrik og gjennomarbeidet som bare en Herheim-produksjon kan være, og definitivt blant årets tre høydepunkter.

Leoš Janáček har skrevet både musikk og libretto til Den lure revens eventyr, og han blander dyrenes og menneskenes verden, realisme og drømmelogikk, humor og makabert alvor. Herheim setter enhver motsetning på spissen, leker med alle lagene som ligger der og legger til flere; Janáčeks metakommentarer til operasjangeren blåses opp og når sitt høydepunkt når fortellingens skogvokter tar livet av alle opera- og balletthistoriens kvinnelige hovedroller med en skurtresker. Herheim overlater heller ingen koblinger mellom musikk og scene til tilfeldighetene, og når solistlag, kor og orkester følger opp og vel så det, ender vi opp med Gesamtkunstwerk av et kaliber få andre kommer i nærheten av.

The Great Yes, The Great No, Festspillene i Bergen, 21. mai

Det måtte i tilfelle være den sørafrikanske multikunstneren William Kentridge, som i år åpnet Festspillene i Bergen med forestillingen The Great Yes, The Great No. Sammen med de medvirkende har han jobbet frem en slags audiovisuell collage, som overordnet forteller om en virkelig sjøreise fra Marseilles til Martinique i 1941, der passasjerene flyktet fra det nazivennlige Vichy-regimet. Samtidig blander den inn en myriade mer eller mindre forståelige referanser til helt andre ting, enten det er fakta, fiksjon eller diverse absurditeter. Bakveggen er full av projeksjoner, av bilder, avisutklipp, tegninger og tekst lånt fra ulike forfattere og skriftlige kilder. Et åttepersoners kor, en forteller og en gruppe skuespillere synger og resiterer på en rekke språk. Et firepersoners ensemble spiller en like collage-aktig musikk, satt sammen av uttrykk fra ulike himmelstrøk og tidsepoker. Selv om det er umulig å få med seg alt og skjønne alle sammenhengene, dannes det likevel en substansiell estetisk helhet som taler for seg selv og lever videre i hukommelsen.

Peter Pan, OscarsborgOperaen, 1. august

I motsatt ende av virkemiddelskalaen var OscarsborgOperaens produksjon av Peter Pan, en opera for barn fra 1997 av Inger Wikström. Den ble regissert og adaptert av operasjefen selv, Mia Bartov (som også er komponistens datter). Eventyret om gutten som ikke vil bli voksen fortelles omtrent så enkelt og nedstrippet som det kan få blitt, med kostymer og noen få rekvisitter som de eneste teatrale virkemidlene. Ensemblet besto av kun tre musikere, og rollegalleriet var kuttet til beinet. Ambisjonsnivået var likevel anselig på andre måter – forestillingen ble spilt på en gammeldags seilbåt, ute på fjorden i transitt mellom Drøbak eller Oslo og Oscarsborg festning.

Det var likevel ikke firet noe på kvalitetskravene. Drivende gode solister sang med full operastemme, alle spilte sine roller med innlevelse og de stødige musikerne holdt det hele sammen. En stram og effektiv koreografi utnyttet den trange spilleplassen og lot Peter Pans eventyrverden folde seg ut på det bare dekket. Denne oppsetningen fremstår som en manifestasjon av at opera også kan lages til barn, uten å gå på kompromiss med sjangerens premisser.