Surrealistisk collage og døde sopraner

Jeg fikk bare med meg drøye fire av Festspillene i Bergens 15 dager, men likevel var spennet i opplevelsene omtrent så stort det kan bli: fra produksjoner jeg tror kommer til å være med meg lenge, til arrangementer som fremdeles får meg til å riste måpende på hodet og undres over hva noen kan ha tenkt.

Interaktiv collage

Åpningsforestillingen, multikunstneren William Kentridges The Great Yes, The Great No, var definitivt i første kategori. Kentridge er årets artist-in-residence, og sammen med et kunstnerisk lag fra Sør-Afrikas øverste hylle har han arbeidet frem et makeløst sammensurium av bilder, lyder og mennesker, en slags interaktiv, scenisk collage: Et digert lerret dekker den bakre sceneveggen i Grieghallen. Foran den er det en plattform som delvis ligner et skipsdekk, med ulike forhøyninger, reling, hvilestoler og ventiler. Nede til høyre sitter musikerne, og nede til venstre er det en langt mindre plattform.

Projeksjonene på lerretet skifter raskt og er i umiskjennelig Kentridge-stil satt sammen av mange ulike elementer: bilder av skipstegninger, gamle reisedokumenter, portrettfotografier i svarthvitt, skisser, symboler og abstrakte former og farger, som stadig settes sammen på nye måter. Mange utøvere er i sving på scenen: et kor av åtte sangere, en forteller og en håndfull skuespillere synger og snakker på en rekke ulike språk (se navn i faktaboks). Brokker av teksten de formidler dukker opp på lerretet i engelsk oversettelse. Utøverne holder ofte store masker i papp foran ansiktene sine, påklistret fotografier av kjente og ukjente personer, blant andre Josephine Bonaparte, Josephine Baker, Lenin, Stalin, eller av espressokanner, som får utøverne til å ligne en underlig mekanisk fuglesort. Det blir snart klart at det ikke er ett tydelig narrativ, men bildene og tekstene kretser rundt en sjøreise fra Marseilles til Martinique i 1941. Referansene til kolonitiden og slavetransporten over Atlanterhavet er også tydelig til stede. Skillet mellom historiske fakta og fiksjon er uklart. Musikken er også en collage av øst, vest, sør og nord, av gamle europeiske slagere fra tidlig 1900-tall, afrikansk tradisjonsmusikk og moderne klanger fra ulike sjangre. Fire musikere lager mer og fyldigere lyd en antallet skulle tilsi, på cello (Marika Hughes) trekkspill og banjo (Nathan Koci), perkusjon (Tlale Makhene) og piano (Thandi Ntuli). Sangerne har veldig ulike, men på hver sin måte sterke stemmer, fra det operatiske til soul, pop og tradisjonsmusikk. Stemmene låter særegne når de synger hver for seg, og likevel danner de en solid og klangrik enhet når de synger sammen. Jeg gir snart opp å rekke å lese all teksten, få med meg alle bildene, forstå alle sammenhengene og oppfatte alle referansene, og jeg oppdager etter hvert at det heller ikke er nødvendig. Kentridges univers dannes i glimt, mellom linjene, og i det materielle. Det stofflige og sanselige forteller egne historier. Budskapene er reelle og mange, de vil meg noe og henvender seg til meg. Hos utøverne ligger det i stemmen og bevegelsene; jeg skjønner ikke hva de sier, men jeg skjønner at de sier noe viktig. Det høres i stemmens klang, det synes i kroppens bevegelser, uavhengig av semantisk koherens. Det er substans i helheten av tilsynelatende løsrevne detaljer.

Flagstad på boks

Konserten Kirsten Flagstad i Håkonshallen var i den mer hoderystende enden av skalaen. Etter en idé av Stephen Higgins, som også er kunstnerisk leder og dirigent, skal et kor bestående av Edvard Grieg Vokalensemble og Valen vokalensemble synge med lydopptak av Kirsten Flagstad som «solist». Han har skrevet arrangementer av kjente sanger hun spilte inn, og koret fungerer som et slags akkompagnement.  Jeg må tilstå at jeg var skeptisk i utgangspunktet – fra et lydlig perspektiv: det er vanskelig å blande lyden av akustisk sang og sang fra et opptak, uten at lyden fra opptaket virker boksete og kommer til kort. Jeg prøvde likevel å stille med et åpent sinn, for langt rarere ting har overrasket meg positivt før, og jeg er helhjertet for å prøve ut sprø ideer. Dessverre var det flere ting som gikk galt enn jeg hadde sett for meg. For det første er opptakene av Flagstad gamle og av varierende kvalitet, så selv om de sikkert er restaurert og bearbeidet etter alle kunstens regler for å låte så bra som mulig, er de knirkete og uskarpe. Lyden kom fra en installasjon med høyttalere som var plassert foran koret, der en solist ville ha stått. Jeg antar det er begrensinger for hvor høyt volumet kan settes opp, uten at det blir skjærende, men det var flere ganger oppe og kjente på den smertegrensen. Det er dessuten veldig vanskelig å gjengi Flagstads stemme på en måte som yter den rettferdighet i det formatet. Det er utfordrende nok å fange den fyldige og rike lyden full av overtoner på et opptak, og i tillegg gjengi den i et konsertlokale. Lyden av henne forble dermed en kuriositet. Et annet problem var arrangementene. Higgins har mange steder skrevet kvinnestemmene i koret i samme leie som Flagstad synger i. Dette gjorde at Flagstad-opptaket ofte ble overdøvet. For det andre var ikke korets sopranrekke vokalt sterk nok, noe som ble spesielt tydelig i Wagner-sangene. Et utdrag fra et intervju med Flagstad, som også ble spilt av over anlegget, fikk en ufrivillig ironisk effekt: I opptaket ga hun følgende råd til «unge og uerfarne» sangere som ville synge Wagner: «Leave Wagner alone». Nå er selvsagt ikke sangerne i de to profesjonelle vokalensemblene uerfarne, men de er så vidt meg bekjent ikke etablerte Wagner-sopraner. Det ble derfor heller ikke så vellykket (eller spesielt rent) da de skulle måle krefter med Flagstad i høyt stemmeleie og dramatiske fraser. Konseptet fungerte klart best når koret hadde en mer akkompagnerende rolle og Flagstad fikk ligge på toppen, både i tonehøyde og volum. Men selv da løftet konserten seg aldri fra gimmick-stadiet.

Kjølig og distansert

Fra Håkonshallen løp jeg tvers igjennom Bergen sentrum for å få med meg en ren strykerutgave av Ensemble Modern i salen Lysverket. Der spilte de tre komposisjoner av den japanske audiovisuelle kunstneren Ryoji Ikeda. Som han selv skriver i programteksten, er han ikke vant til å skrive «klassisk musikk for akustiske instrumenter». Ideene er enkle, men elegante, og de visuelle elementene er viktige. I verket Mirror spiller to og to instrumentalister den samme musikken etter tur. De går rundt et langt smalt bord der en noterekke ligger langsmed bordets lengde, og de begynner å spille fra hver sin ende. Det vil si at de spiller samme noter, men i omvendt rekkefølge av hverandre. Melodiene består av repetitive, melodiske figurer og fremføringens uttrykk er kjølig og slankt. Kontrasten til neste verk er slående. Det er skrevet for ni strykere, og de sitter på en lang rekke ved siden av hverandre. Musikken bygger seg opp fra nesten ingenting til kaskader av lyd opp mot det gjennomskinnelige taket i Lysverket. Den stramme oppstillingen, det spesielle lyset og de rene klangene skaper et medrivende driv, og det er tydelig at vi har med en komponist som tenker helhetlig og audiovisuelt. Musikken i seg selv oppleves likevel litt tom og pompøs. Dette er ikke musikk med nerve, patos, kjøtt og blod. Det trenger ikke gjøre noe i seg selv, men komposisjonen har ikke raffinement nok til å holde meg engasjert over tid.

Flertydig iscenesettelse

Kjøtt og blod er det derimot nok av i The secret lives of old people ved Det Vestnorske Teateret. Vi møter seks eldre mennesker mellom 74 og 102 år, som ikke er skuespillere. Sammen forteller de hvordan kjærlighet, begjær og sexliv arter seg i siste fase av livet, gjennom tale, sang, dans, karaoke og stand-up (!). De høres ut til å snakke for seg selv, men ifølge programmet er teksten basert på intervjuer med over 100 mennesker i pensjonsalder, og fjorten ulike navn er kreditert som alternerende ensemble. De seks aktørene på scenen snakker også om prosessen med å lage forestillingen, og det oppleves som om de både lager den og spiller den på én gang. Gjennom hele forestillingen er det uklart om alt er iscenesatt og planlagt eller delvis improvisert: Regissør Mohamed El Khatib er selv med i handlingen og går rundt med en notatblokk. Han initierer noen ganger hva som skal skje videre, som om forestillingen er delvis improvisert. Han fremstår ofte usikker og lite scenevant, og jeg får aldri helt tak i om dette er en del av spillet. I tillegg er en langt yngre kvinne med på scenen, som presenteres som «pleier». Også hun virker keitete, nervøs og fremstår ukomfortabel. Hun må iblant lokkes til å si noe og komme lenger frem på scenen, men til slutt stjeler hun hele showet og viser et «teaterstykke» for de andre som inneholder alt de har bedt om: Bollywood-dans, sirkuskunster, humor, opera og Celine Dion-imitasjon, for å nevne noe. All dialog er på fransk, og for en som aldri kom lenger enn to år med fransk på videregående, fungerer det bare sånn passe med tekstmaskin. Dialogen er tett, og jeg må lese kontinuerlig for å henge med, og maskinen er plassert så langt opp mot taket at det er vanskelig å følge med på scenen samtidig. Den er heller ikke helt i synk, men alltid litt bak eller litt foran, så ansiktsuttrykk, gester og tonefall passer ikke med det man leser.

Resultatet er både rørende, uferdig og skakt: Grepet med å hele tiden la det være usikkert hva premissene egentlig er, fungerer som en motvekt til det sentimentale som uunngåelig er i spill når historiene kommer fra mennesker som ser mer bakover en fremover.

For lite teater

I fjor besto Festspillenes åpningsforestilling av et samarbeid mellom musikk og teater – Henrik Ibsens Peer Gynt og Edvard Griegs scenemusikk skrevet til uroppføringen. Da var et av mine, og andre andres, kritikkpunkter at det var altfor lite musikk, og at den fikk en for liten og utydelig rolle. Som en del av årets avslutningskonsert har Bergen Filharmoniske Orkester denne gangen samarbeidet med Den Nationale Scene (DNS) om å gjøre William Shakespeares En midtsommernattsdrøm, kombinert med Felix Mendelssohn-Bartholdys scenemusikk. Den er skrevet til en oppsetning i 1842, men i likhet med Griegs Peer Gynt-musikk har den også et eget liv som konsertrepertoar. I motsetning til fjorårets samarbeidsproduksjon er det her påfallende lite teater. Riktignok er denne oppsetningen nærmest konsertant lagt opp. Orkesteret er på scenen, og scenografien er begrenset til ulike formasjoner av farger og lys projisert mot den bakre sceneveggen. Likevel er det påfallende lite av Shakespeares tekst (i Øyvind Bergs oversettelse) som har fått være med, når det nå engang er lagt ressurser i et samarbeid med DNS. Vi får så vidt bare en smakebit av stykket, som gir liten mening hvis man ikke kan det på rams fra før. Disputten mellom alvekongen Oberon og dronning Titania er i sentrum, og elskovsflyktningene Hermia og Lysander er så vidt med, uten at deres situasjon forklares eller kontekstualiseres. Regien er ved Trine Wiggen, og hele salen er tatt i bruk. Utøverne dukker opp blant orkesteret og langsmed stolradene, og formatet i seg selv fungerer utmerket. Sangsolister, kor og orkester spiller og synger godt, men jeg blir likevel sittende å vente på et teaterstykke som aldri kommer ordentlig i gang.

Viktige sprik

Jeg har sett og hørt for lite til å trekke bastante konklusjoner om årets festspill som helhet, men det er utvilsomt en styrke at det er mulig å se så mye forskjellig – selv om man bare har fire dager. Kombinasjonen av Kentridges surrealistiske univers, «gjenoppliving» av døde solister, audiovisuelle kunstnere som jobber utenfor komfortsonen, 90-åringer som forteller om sexlivet sitt på fransk og den evige utfordringen med å kombinere kanoniske teaterstykker med den klassiske musikken som var skrevet til dem, utgjør et helt avgjørende sprik i mange retninger. Da får det heller være at ikke alt fungerer like bra.