Praktfullt i plaskregn

Etter at Oscarsborgoperaens operasjef og medgrunnlegger Anne Felberg gikk av med pensjon i 2023, overtok den svenske regissøren Mira Bartov sjefsrollen. Det ble raskt annonsert at hun skulle hoppe over den årlige forestillingen i 2024 for å satse stort mot noe nytt i 2025. Og stort er det blitt: Én fullskalaoppsetning er utvidet til den nesten to uker lange Oslofjord Operafestival – noe som også var det opprinnelige navnet til foretaket ved opprettelsen i 1998. Nytt er det også at festivalen inneholder aktiviteter rettet mot barn: I åpningshelgen var det premiere på operaoppsetningen Peter Pan – om bord på en seilskute. Båten er både scene og transportmiddel. Forestillingen spilles to ganger etter hverandre, først mens båten frakter publikum fra Oslo til Oscarsborg, og så for et nytt publikum som går på i Drøbak og får seg en rundtur på fjorden før ankomst Oscarsborg. På festningen arrangeres det «familiedag», åpen både for operapublikummet og alle andre, med blant annet ansiktsmaling, omvisning i festningsanleggets tunneller, sirkusverksted og åpne prøver på Sirkus Requiem – årets helaftens forestilling for voksne med premiere senere i uken.

Peter Pan på sjøen

På skipsoppsetningen har operasjefen selv regien. Operaen Peter Pan fra 1997 er skrevet av hennes mor, den svenske pianisten, dirigenten og komponisten Inger Wikström (1939–). Verket er så vidt jeg kan se ikke oppført i Norge tidligere. Den opprinnelige librettoen er ved Elisabeth Nederman, men den er bearbeidet så mye av Bartov at hun også krediteres som librettist. Rollefiguren Peter Pan oppsto i den skotske forfatteren J.M. Barries skuespill og bøker fra tidlig 1900-tall, men er nok mest kjent gjennom Disneys tegnefilm fra 1953. Gutten som ikke vil bli voksen er både menneske og alv, virkelighet og fantasi, der han leder en flokk «fortapte barn» på øya Aldriland. På leting etter skyggen sin dumper Peter Pan inn på barneværelset til den trauste overklassefamilien Darling. Han tar de tre barna med til eventyrøya, der de får nærkontakt med havfruer, krokodiller og skumle sjørøvere. 

Utfordrende utgangspunkt

På skipsdekkets svært begrensede spilleplass er både handling og musikk naturlig nok skåret ned til beinet. Bare de mest sentrale rollefigurene er med: søsknene Wendy, John og Michael, Peter Pan, Tingeling, Kaptein Krok og hjelperen hans Smisk. Publikum er plassert langs begge skipssidene i tre rader, en benkerad bakerst og to rader med puter på gulvet foran benkene. Det regnet uavbrutt hele dagen da jeg så forestillingen, og hele midtdelen av dekket var pakket inn i et telt. Jeg vil tro det begrenset handlingsrommet enda mer enn vanlig, ettersom en trappeoppgang på akterdekket som ble brukt til inn- og utganger, havnet et stykke utenfor teltduken. Utover skipets eget eksteriør er det ingen kulisser, og kun en håndfull rekvisitter er tatt i bruk: noen puter som markerer barnas senger, sjørøvernes sverd og Tingelings «tryllestav» – et smalt rør til å blåse såpebobler fra. Vanessa Billtons kostymer er til dels enkle og markerende og skapt for bevegelse på liten plass, men utbrodert der det lar seg gjøre, som Peter Pan og Tingelings flagrende, vingeaktige alveører. Jeg var spent på hvordan aktørene skulle klare å mane frem flyvning over nattehimmelen og det eventyrlige Aldriland inni det triste, klamme teltet. Publikum ble bedt om å trekke seg sammen i mange omganger, og jeg satt til slutt trangt og vondt og med et barn på fanget som ikke ville sitte på anvist plass på gulvet et stykke fra meg. Bena sovnet før forestillingen var i gang, og i tillegg ble jeg stadig våtere i nakken fordi det dryppet gjennom hull og skjøter der teltets vegger var festet til taket. Men da det endelig begynte, var alt dette glemt, og selv om jeg er langt utenfor målgruppen, ble jeg likevel hensatt til London anno 1904 og Peter Pans sagnomsuste univers.

Opera som håndverk

Det skyldtes en kombinasjon av godt operahåndverk i mange ledd. For det første befinner Inger Wikströms musikk seg på et akkurat passe avansert nivå, med en blanding av melodier som er enkle nok til å huskes og synges av barn, og dissonanser og rytmer som gir øret mer motstand. Tonespråket er fantasieggende og åpent – i dialog med handlingen, men på en måte som gir plass for egne assosiasjoner og indre biler, istedenfor å insistere på å illudere bestemte stemninger og følelser. Også librettoens tekst er helt tilpasset musikken, uten nødrim og krøkkete konsonantopphopninger. Andrine Dyblie Erdal har arrangert musikken for den uvanlige besetningen cello, som hun spiller selv, saksofoner (Eivind Holmboe Leifsen) og slagverk (Jomar Jeppsson Søvik), i en stram versjon som fullt ut ivaretar dette spennet. Trioen spiller glimrende og holder tett kontakt med sangerne. Det har også mye å si at den lille plassen er godt utnyttet. Alle bevegelsene ser ut til å være nøye koreografert, ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og de fleste overgangene henger sømløst sammen. Kanskje akkurat bortsett fra når Kaptein Krok og Smisk jages fra borde, da ser det litt for mye ut som de går ut gjennom dørene inn i salongen av egen fri vilje; det gikk i hvert fall barnet på fanget hus forbi at de med dette liksom havnet i sjøen.

Urokkelig innlevelse

Helt avgjørende er selvsagt også sanger- og skuespillerensemblets dedikasjon og innlevelse. De får ingen drahjelp av scenografi eller scenelys i den intime situasjonen der publikum kommer helt tett på, men de er så konsentrerte og til stede at jeg kjøper alle premissene. Til og med at krokodillen som plutselig dukker opp og må fektes av scenen er helt virkelig, enda den ikke kan sees. I et NRK-innslag fra generalprøven jeg først snublet over i etterkant, dukket det opp en imponerende forseggjort krokodille som rullet over dekk på en plattform på hjul, men denne så jeg ikke noe til på forestillingsdagen. Jeg gjetter på at den ikke tåler vann så godt og derfor var utelatt, men jeg savnet den ikke før jeg visste at den fantes. Og for medbragte barn som knapt turte kaste et blikk på Kaptein Krok, var det kanskje like greit.  Det er også gjennomgående høyt nivå på sangen, og den tydelige diksjonen i både sang og tale gjør det lett å følge handlingen. Spesielt stødige er Violetta Peschanskaya (Wendy) og Øyvind Kleppe (Peter Pan). Sistnevnte smeller til med en fyldig klang som trosser elementene og fyller teltet med overtoner. Elliot Bartov (Michael) er ensemblets eneste barneaktør – og operasjefens sønn. Med sine beskjedne åtte år er han helt på høyde de voksne medspillere når det gjelder diksjon og innlevelse. I sitt store glansnummer spiller han til og med en snutt på fiolin, i tillegg til å både danse og synge.

Levedyktig format

Aldersanbefalingen var fra fire år, og det tror jeg var passende. Det er oppløftende å se at en operaoppsetning kan skreddersys til et såpass ungt publikum, i mildest talt utfordrende omgivelser, uten å gå på kompromiss med sjangerens egenart: helakustisk lyd, store, fulle operastemmer og handlingsdrivende musikk som er noe langt mer enn bare lydkulisser. Barneopera på båt er et format verdt å videreføre.