Peter Pan-syndromet

Historien om Peter Pan er populær som teater. 2019 ble omtalt som et «Peter Pan-år» av Scenekunst.nos redaktør Julie Rongved Amundsen. I fjor ble Peter Pan vist på Oslo Nye Teater, og samme, velkjente fortelling er altså utgangspunktet for Trondheims nye teaterhus, Nye Hjorten Teater, som åpnet dørene denne uka. Om noen dager følger Chateau Neuf opp med Peter Pan går til helvete, noe som ser ut til å markere slutten på Peter Pan-galoppen i denne omgang. Fortellingen om gutten som ikke vil bli voksen fungerer muligens som et etterlengtet frirom i en turbulent tid. Med Peter Pan kan man tillate seg å drømme, og det har også Reitan-familien gjort i realiseringen av det som har blitt deres mye omtalte gave til Trondheim: Et splitter nytt kulturkvartal med Nye Hjorten Teater og kunstmuseet PoMo. Rett over gaten for kulturbyggene ligger luksushotellet Britannia, som Odd Reitan kjøpte i 2014. Treenigheten som Reitan-institusjonene utgjør skal tilby et helhetlig kultur-, mat- og overnattingstilbud til (bemidlede) trøndere og tilreisende. Det blir tydelig allerede i invitasjonen som dukker opp i innboksen min noen dager før premieren på Peter Pan – Stargate to Neverland, hvor både champagnelunch og spa-behandling på hotellet foreslås som oppvarming til festlighetene. Selv om teaterhuset er nytt og annerledes – det er en detaljrikdom og fullkommenhet i det art deco-inspirerte interiøret som man ikke finner maken til i offentlige kulturbygg – bygger det på en arv. Teatret er kalt opp etter Hjorten Revy- og Varietéteater, som ble drevet av Olga Topp i første halvdel av 1900-tallet i Trondheim. Hun har blitt hedret med sin egen restaurant, Olgas, på Nye Hjorten. I tillegg har huset to scener og flere barer. Med trioen Mads Bones (teatersjef), Kyrre Havdal (musikalsk leder) og Olve Løseth (kunstnerisk produsent) i tet, kan man trygt anta at Nye Hjorten Teater vil bidra med rause mengder musikalitet og lettbeint humor til byens teatertilbud. Nye Hjorten Teaters slagord, «lørdag hele uka», passer godt. Det er definitivt noe friskt og lekent som skal formidles her, både med tanke på teaterhusets profil og valget av fortellingen om ungdommelige Peter Pan. Det er bare å slippe seg løs; hverdagen kommer ikke til Aldriland! Når det er sagt, så har ikke Peter Pan – Stargate to Neverland så mye til felles med J. M. Barries originalbøker eller Disney-versjonen av fortellingen. For det første er musikalen bygd opp rundt katalogen til produksjonsselskapet Stargate, som etter oppstarten i Trondheim har skapt låter for celebriteter som Beyoncé, Celine Dion og Rihanna. For det andre utspiller historien seg etter at karakterene Wendy (Benedicte Søreng) og John (Emil Olafsson) har blitt voksne. Peter Pan (Sverre Breivik/Metteson) oppsøker sine tidligere venner for å ta dem med tilbake til Neverland, som her bebos av musikkartister. De er i konflikt med piratene i Pirate Bay, som kidnapper de unge, håpefulle artistene og bruker instrumenter til å suge kreativiteten og livskraften ut av dem. Sjefen for piratene er naturligvis Kaptein Hook (Olve Løseth), en avdanka musiker som lirer av seg hooks. Hook ønsker mest av alt å få kloa i Peter Pan slik at han kan stjele sistnevntes talent. Til grunn for Hooks slitne oppsyn ligger det en ulykkelig kjærlighetshistorie. I Bones’ regi har skurken fått barn med karakteren Tiger Lily (Julie Dahle Aagård), men forholdet tok slutt da babyen plutselig forsvant. Ved blant annet å føre paret sammen igjen håper Peter og vennene å få slutt på piratenes musikktyveri. Mye har allerede blitt skrevet om det nye teatrets tekniske spesialinnretninger. Spesielt vaier-mekanismen, som lar skuespillerne fly i alle retninger over scenen, har blitt omtalt. Forestillingens høydepunkt er nettopp når glitrende Tingeling (Ida Waldine Solstad) svever blant lyskasterne – frem og tilbake over både scene og publikum – mens hun synger et av forestillingens beste sangnummere, hiten «Only Girl (In the World)», rett før pause. Tingeling er riktignok ikke den eneste som flyr. Peter Pan og Wendy gjør det selvsagt også i tillegg til flere mer perifere karakterer. Det er altså ingen fare for å gå glipp av denne effekten! Teknisk finesse til tross, rent visuelt synes jeg ikke forestillingen utpeker seg noe særlig. Man får vist frem husets dreiescene, og utøvere forsvinner opp og ned gjennom scenegulvet på en måte som er halvspektakulært. Scenograf Gjermund Andresen benytter seg av landskapskulisser på hjul som flyttes for å markere forestillingens overganger i de tilfellene hvor tablåene ikke er mer individuelt tilpasset. En slik praktisk anvendelse av kulissene er ikke dumt i seg selv, det kan være virkningsfullt om det blir gjort intensjonelt, men her brukes det litt for ofte kun for å drive handlingen fremover. Jeg tror forestillingen hadde kledd mer uforutsigbare visuelle løsninger som kunne gjort universet mer unikt. Historien i Peter Pan – Stargate to Neverland er tynn. Ofte virker den mest som et forsøk på å sy sammen Stargate-låtene. Sangene, som fremføres på engelsk, bidrar i større eller mindre grad til forestillingens hovednarrativ. Særlig i første akt, som utgjør størstedelen av forestillingen, er det uklart hvor vi skal hen. Mye tid brukes på å etablere situasjonen i Neverland og på å understreke det komiske i at to voksne, Wendy og John, er blitt ungdommer igjen. Voksenproblemer som utroskap, kjedelige arbeidshverdager og vanskelige familierelasjoner blir innimellom morsomme når de kontrasteres mot Peter Pan-universet, men bidrar ikke til å bygge opp forventninger om hva som skal skje. Plattheter om sex er det naturligvis masse av: Det må stadig påpekes at piratene ikke suger deg «på den måten», en vibrator på jenterommet til Wendy skal være hysterisk morsom i seg selv, og et sidenarrativ handler om to karakterer som endelig kan ligge sammen når den ene har kommet til hektene etter å vært i piratenes vold. Flere av disse scenene fungerer kanskje utelukkende fordi utøverne, særlig Søreng som Wendy, oppviser god timing og fysikalitet. I sin åpningstale sammenlignet Ole Robert Reitan det nye teaterhuset med en syndens bule. Da får man vel tåle litt yppige manus. Problemet er nok heller at vitsene virker mer oppbrukte enn drøye. Omstendighetene rundt forestillingen gjorde mer inntrykk i så måte, der jeg sto klemt mellom østersdisken, milliardærmenn med yngre kjærester samt en politiker kjent for kritikkverdig omgang med unge partifeller. Forestillingen skal åpenbart ikke ha særlig dype meningslag, men det er likevel fristende å pirke litt i premissene som fremsettes om hvem som egentlig har makt i kulturbransjen. Det er neppe kids som laster ned musikk på gutterommet som er artistenes største utfordring i dag (finnes de lenger?). I stedet strupes artistene av strømmetjenester som Spotify. Det er kapitalen som styrer skuta, også innenfor Trondheims nye kulturkvartal. Premieren på Peter Pan – Stargate to Neverland var overdådig, men bar mer preg av å være en fest hvor gallakledde voksne feiret seg selv og hverandre heller enn en oppvisning i kunstnerisk kvalitet. Det blir interessant å følge teatrets reise videre, det er jo også deilig med litt show og glamour i en by som Trondheim. Så får vi som er litt mistenksomme av oss bare binde oss til masta.