Visuelt slående, underholdende og heseblesende

Det er fristende å sammenlikne Den Nationale Scenes storstilte oppsetning av Wendy & Peter Pan med en velprodusert, kommersiell og bred amerikansk underholdningsfilm. Det er frydefullt å kunne fortape seg i det visuelt iøynefallende universet på Store Scene, og her er alle ingrediensene på plass fra første minutt: et forelsket, ungt par, skurker og helter, et eventyrland og en rekke forviklinger underveis. Ifølge Bergens Tidende er teatersjef Agnete Haalands siste familieoppsetning også hennes dyreste noensinne med et budsjett på 6,5 millioner. Dermed er det naturlig nok et voldsomt og kraftfullt teatermaskineri som er i sving både på scenen og i kulissene.

Påkostet scenografi Slik Julie Rongved Amundsen skriver i anmeldelsen «Livet er en lek», er det hele tre norske institusjonsteatre som setter opp Peter Pan i år, og Den Nationale Scene er et av disse. Forestillingen ligger tett opp mot J.M. Barries roman med samme tittel som ble utgitt i 1911, men teksten er bearbeidet og kuttet i slik at handlingen fremstår som mye enklere og strammere enn i boken. Mesteparten av persongalleriet er imidlertid beholdt, men Wendys barnepike Nana, som er en hund, er utelatt her. Isteden har Wendy Darling ikke bare to brødre, John og Michael Darling, som i originalen, men en tredje bror, Tom, som raskt blir syk og forsvinner i begynnelsen av forestillingen mens krokodillene med de tikkende klokkene i magen smyger seg over en scene badet i rødlig lys. I Ivar Tindbergs regi spilles nemlig krokodillen fra Aldriland av fire skuespillere kledd i dress og flosshatt med hver sin krokodillemønstrede skinnveske som beveger seg synkront over scenegulvet i elegant koreograferte sekvenser. Det oppstår en tvetydighet rundt Tom; han er åpenbart død, men samtidig er han en stjerne på himmelen i Aldriland.

Da Barrie skrev Wendy & Peter Pan var det som om han ønsket å forene alle ting barn er begeistret for i ett og samme univers – indianere, sjørøvere, alver og ville dyr. Denne overfloden av eventyrelementer gjør Aldriland til en storstilt verden der man får følelsen av at alt kan skje. Ola Bråtens visuelt prangende scenografi og lysdesign og Anette Werenskiolds kostymedesign gir meg som voksen publikummer mye av den samme følelsen. På begge sider av scenen strekker jungelaktige trekonstruksjoner seg oppover veggene og på scenegulvet finnes liknende høyreiste trekonstruksjoner som enkelt kan monteres sammen og skilles fra hverandre. På scenens bakvegg projiseres blant annet filmbilder av en viltvoksende skog, en nattehimmel og havet, og i samspill med scenografien skapes en effektiv 3D-effekt. I likhet med Barries roman flyr skuespillerne i luften når de festes til snorer og heises opp til taket. Den stemningsfulle lyssettingen sammen med de projiserte bildene og komponist Peter Badens dramatiske musikk, underbygger illusjonen på en vellykket måte, og vi får servert visuelt sterke tablåer som fester seg i hukommelsen.

Rolletolkninger med gnist I mange oppsetninger på institusjonsteatrene kan man få følelsen av at skuespillerne gledesløst bare utfører sitt kontraktpålagte pliktarbeid. I denne oppsetningen er det snarere motsatt og selv om dette bare var forestilling nummer to, skinner det gjennom at skuespillerensemblet har det gøy på scenen, og i Tindbergs regi har rolletolkningene en snert som kler eventyruniverset. Peter Pan har i Peiman Azizpours skikkelse en fremtoning som fanger den ubestemmelige auraen til rollefiguren – han er leken, naiv, drømmende og litt egoistisk. Kim Fairchild spiller en Tingeling som skjuler et mykt indre bak et overlegent, hardt skall selv om hun har en tendens til å opptre som intrigemaker, ved for eksempel å lure en av de bortkomne, foreldreløse guttene til å skyte på Wendy som flyr på himmelen. Ameli Isungset Agbota spiller en beinhard og krigersk Tigerlilje, mens Svein Harry Schöttker-Hauges Kaptein Krok-karakter er overbevisende i all sin ufordragelighet. Han er ondskapsfull og truende, men fremstår også som patetisk fordi han er så redd for krokodillene i Aldriland og stadig må kjempe for å beholde makten med den usikre, men beundrende kompanjongen Smisk, spilt av Eirik del Barco Soleglad, på slep.

Effektiv historiefortelling i heseblesende tempo I regissør Ivar Tindbergs bearbeidelse er det ingen tid til å trekke pusten. Her brukes ikke mer enn nødvendig tilmålt tid på karakterskildring, og handlingen skrider fremover allerede fra begynnelsen med rasende fart. De raske, sømløse sceneskiftene er så mange at jeg fullstendig mister tellingen etter bare 20 minutter. Skuespillerne beveger seg både høyt og lavt i svært gjennomkoreograferte scener. Det er en fryd for øyet å betrakte de stramme tablåene med de bortkomne guttene når de leker og klatrer eller sjørøverne når de skjelver av redsel for å bli drept av Kaptein Krok. Særlig de mange imponerende fekte- og slåssescenene som akkompagneres av Badens filmatiske musikk skaper ekstra spenning, og gir et inntrykk av at regissøren og teamet bak forestillingen har ønsket å etterlikne et formspråk og en estetikk man gjerne ser i moderne underholdningsfilmer.

Grepet fungerer forholdsvis bra, men ulempen er at den veldige fremdriften og tempoet tidvis er i overkant heseblesende. Spesielt i forestillingens sluttscener er det så høy musikk at jeg har problemer med å høre hva skuespillerne sier, og det blir ikke nevneverdig bedre av at de flere ganger roper i munnen på hverandre. Samtidig er det mot slutten så mye som skjer på scenen at scenebildet er på grensen til kaotisk å se på. Den veldig effektive fremdriften i handlingen går dessuten på bekostning av historiefortellingen, og gjør Barries univers litt enklere enn det fortjener å være. En Wendy som opprinnelig dro til Aldriland fordi hun håpet å finne Tom der, har tilsynelatende akseptert at Tom er vekk i store deler av den sceniske handlingen, men plutselig får hun en idé om å begynne å lete etter ham igjen, uten av publikum får vite hvorfor eller hva motivasjonen bak er. Det gjør at opptrinnet blir hengende i løse luften. Noen scener hadde utvilsomt fortjent mer plass i helheten.

Sjørøver-Wendy «Du Wendy, synes ikke du det er urettferdig at du bare skal stelle hjemme, mens Peter Pan får gjøre som han vil?», spør Kaptein Krok i forestillingen. Det er et helt legitimt spørsmål som virker naturlig i lys av dagens kjønnsroller. Til forskjell fra boken har Wendy fått en mer sentral rolle i denne oppsetningen da hun, en litt pysete jente, plutselig slår seg sammen med Tingeling og Tigerlilje for å slåss mot sjørøverne med sverd. Vi får også en scene på sjørøverskuta der den tidligere uskyldige Wendy plutselig er ikledd en piratkjole, slår ut håret og danser sammen med sjørøverne når de har fest. Det virker som hensikten er å gjøre Wendy til en mer selvstendig og sterkere karakter og det fungerer langt på vei, men den heseblesende historiefortellingen gjør at Wendy likevel får for lite plass i helheten. Når oppsetningen først og fremst betoner det romantiske aspektet ved forholdet mellom Peter og Wendy, drukner de rebelske sidene av Wendy i det store fokuset på det tradisjonelle kjærlighetsplotet. I Barries tekst er det en annen dobbelthet i relasjonen mellom dem. Der er det et minst like viktig poeng er at Wendy også er Peters mor. Det ville også vært forfriskende om handlingen torde å utforske mer av dynamikkene mellom Tingeling, Tigerlilje og Wendy, som alle er kvinneroller. Til tross for enkelte skjønnhetsfeil, er det ikke bortkastet å se Den Nationale Scenes oppsetning av Wendy & Peter Pan dersom man ønsker å bli underholdt.