Underholdende og sår teaterlek

Peter Pan av J. M. Barrie fra 1904 er en gjenganger på teaterscener verden over. Peter Pan er gutten som ikke vil vokse opp og lever i Aldrilandet sammen med feen Tingeling, de «fortapte gutta» og antagonisten, sjørøveren Kaptein Krok, og hans mannskap. Aldrilandet er stedet der fantasien og eventyret råder, og hvor de voksne ikke har innpass. Tematikken om barnet som ikke vil miste sin uskyld og heller leve i lek og bekymringsløs magisk moro er fascinerende. Historien er også filmatisert en rekke ganger – mest kjent er Disneys uskyldige filmatisering fra 1953. Men Barries bøker har også en dypere tematikk enn barnets evne til å leve i fantasien. I romanen Peter Pan og Wendy (1911) henter Peter Wendy og hennes småbrødre fra barnerommet dagen før hun fyller 16 fordi hun da skal flytte inn i sitt eget rom og bli «kvinne». Wendys inntreden i voksenverden og gryende seksualitet blir kontrasten til Peter Pans innstendige krav om å forbli barnlig. I Oslo Nye Teaters oppsetning kommer Peter (Fredrik Høstaker) inn på rommet til Gutten (Vegard Bjørsmo). Gutten er usikker på sin legning, og Peter Pan, som drar ham inn i eventyrlandet, tilbyr både en verden hvor Gutten slipper å vokse opp og møte virkelighetens utfordringer, men også en mulig forelskelse i Peter Pan selv. Med hjelp av feen «Tingeling» (Natalie Bjerke Roland) tar Peter gutten med til Aldrilandet der han møter de «fortapte gutta», erkeskurken Kaptein Hook (Eivin Nilsen Salthe) og hans kuede mannskap. Sammen med Peter Pan og hans gjeng får gutten leve ut spennende eventyr og kjempe mot Kaptein Hook, som er besatt på å «ta» Peter Pan. Men Peter Pans verden trenger også Gutten fordi han kan fortelle eventyr (som han og de andre guttene selv har glemt). Minnene om foreldrenes «godnatthistorier» er kun vage erindringer. Men Peter er også egoistisk og nesten diktatorisk i sitt syn på sannheten og utelukkelse av den virkelig verden. Han insisterer på at alle foreldre er fortapte i sin voksenverden og ikke har noe å tilby Gutten, og han hevder at det å «vokse opp» er det samme som å miste evnen til lek og fantasi. Gutten finner etter hvert ut at Peter Pans svart-hvite syn på verden er feil. Han velger å dra tilbake til sin egen verden og vokse opp videre. På veien har han imidlertid lært å være seg selv, stole på sine egne valg og godta sin legning. I Fredrik Longvas gjendiktning er Peter Pan blitt både en reise inn i barndommens fantasiverden og et stykke om å godta sin seksuelle legning. Regien baserer seg i stor grad på barnets fantasi og evne til å leke med det man har tilgjengelig. Olav Myrtvedts scenografi kan best beskrives som «antiscenografi», da teaterscenen er ribbet helt ned til en tom, naken svart scene med en hvit horisont (laken) som løftes og senkes i de ulike scenene. Elementer som paller og rekvisitter hentes ut og inn etter behov. Det gjør at barnets evne til å fantasere ut verdener med små midler kommer godt frem. Selv om det er lenge siden jeg var barn, kastet forestillingen meg tilbake til en tid hvor stuens tepper og puter lagde hemmelige rom, og hagen var en farlig jungel. Istedenfor tradisjonelle oppsetninger av Peter Pan hvor fancy teatertriks gjør at Peter og Tingeling flyr, «flyr» Peter og Gutten på Oslo Nye Teater fordi de løper så fort som «bare det»! Det er troverdig, søtt og ekte! Lakener blir sjø, paller blir skip og jekketralle blir vogn. Den «virkelige verden» der Guttens hjem er, kunne imidlertid godt ha fått en mer troverdig ramme. Det man mister i denne oppsetningen av Peter Pan er de fargerike tablåene som viser frem det magiske Aldrilandet. Siden alt er basert på de sparsommelige og enkle elementene og rekvisittene barna finner rundt seg, blir oppsetningen til tider noe ribbet og fargeløs. Heldigvis er Myrtvedts kostymer mer forseggjorte, med flotte tekstiler, farger og løsninger. Forestillingen balanserer hårfint mot improteater og ren teaterlek, men er stram nok til at det fungerer. Mye av grunnen til det er et sterkt og jevnt ensemble med troverdige prestasjoner i de bærende rollene. Selv om mye virker improvisert og tilfeldig løst, lar Longva aldri regien skli ut i tull og fjas, men klarer å holde et kunstnerisk sterkt grep som bergtar publikum. Vegard Bjørsmo lager et fint portrett av den usikre Gutten, og han klarer å skape en troverdig utvikling – fra en famlende tvilende guttunge til en mer bevisst og selvstendig ungdom. Fredrik Høstaker er strålende som Peter. Han tør å gjøre ham selvgod og egoistisk samtidig som han er besnærende og forførisk. Til tider skildrer Høstaker Peter Pan så arrogant og selvgodt at man lurer på hvorfor Gutten kan bli forelsket i ham, men deretter klarer Høstaker å vise Peter så selvutslettende ærlig at det blir sårbart, og da skjønner man det allikevel. Også Natalie Bjerke Roland som Tingeling er sjarmerende. Med ørsmå grep, som det å vibrere med hånden, gjør hun Tingeling til en liten fe. Eivin Nilsen Salthe er en uforglemmelig Kaptein Hook, og også resten av ensemblet (Sindre Postholm, Malik Edo, Mari Dahl Sæther, Trine Wenberg Svensen, Gunnar Eiriksson og Ferdinand Falsen Hiis ) holder høyt nivå og er særlig gode når de fungerer som en samkjørt enhet. Falsen Friis gjør i tillegg en sterk fysisk fremtreden som «Skyggen» og «Aldrifuglen» med hjelp av Silas Henriksens enkle, men virkningsfulle koreografi. Oppsetningen er både spennende og morsom. Karoline Schau må trekkes frem som et formidabelt komisk talent. Hennes «hund» hos guttens familie en av de bedre dyretolkningene jeg noen gang har sett, og også hennes rolle som Smee i Hooks mannskap er et komisk høydepunkt. Oslo Nye Teater kaller oppsetningen «musikkteater». Det er den ikke, selv om det er mye musikk i forestillingen. Nils Bech har komponert musikken, og den er betagende og vakker, men mangler helt kontrapunktiske elementer og rytmisk variasjon, og etter hvert blir den langtekkelig og ensformig. Og det er enda verre med tekstene – de er banale og så fulle med klisjéer at det blir pinlig. Poenget med sanger i en musikal er at de skal være med å drive forestillingen videre og enten være en videreføring av handlingen eller si noe mer om personene som den talte teksten ikke gir. I Peter Pan er sangene handlingsbremser som repeterer det man allerede har sett og opplevd på scenen, eller de understreker overtydelig de persontrekk man allerede har fått med seg. Men det er mange nydelige musikalske øyeblikk og sanglige høydepunkter også, som soloene til Trine Wenberg Svensen («Morgan») i begynnelsen, og Natalie Bjerke Rolands sang i annen akt. Med bedre tekster som er med og driver handlingen fremover, og større musikalsk bredde, ville det løftet forestillingen betraktelig.