Ballettklassikeren Jewels av George Balanchine er et kunstnerisk og faglig løft for Nasjonalballetten, og de viser frem en koreografi som har tålt tidens tann.

Riksteatret har skapt en fulltreffer av et musikalsk eventyr med Jakten på prinsessa. Dessverre ødelegger en unødvendig pause og en annen akt som er lite mer enn et moralsk finalenummer noe av helhetsinntrykket.

Peter Pan på Oslo Nye Teater er en teaterlek som er langt fra de tradisjonelle versjoner man tidligere har sett på scene og film – noe som både er befriende og litt tamt på samme tid.

Centralteatrets forsøk på å skape komedieteater av den gamle tv-suksessen Fredrikssons fabrikk er blitt en pinlig tynn scenesuppe.

Det er for tidlig å si om Caligula blir stående som årets beste forestilling, men at det er en av årets viktigste forestillinger er det ingen tvil om.

Det mørke fortet er et ambisiøst teaterprosjekt for en ung målgruppe som ikke helt klarer å finne sin form.

Karusell er i 2024 blitt en herlig bagatell med stilig storbandmusikk i en moderne og effektiv regi.

Med Nattergalen er Nationaltheatret nær ved å få til virkelig godt teater for barn.

I en tid hvor norske teatre blir kritisert for å sette opp dramatiserte filmer, er det en sann glede å få oppleve noe så sjeldent som en intelligent og ikke minst morsom nyskrevet julefortelling!

Jo Strømgren har koreografert den nye balletten The Hat for polske Polish Dance Theatre i anledning deres 50-årsjubileum. Det er et verk som både berører og bergtar.

I Nothing Personal finnes det et mesterverk på én time gjemt i en tretimers forestilling.

Oslo Nye Teaters oppsetning av Hvem er Ernest har høye ambisjoner og lover mye, men ender dessverre opp som en overfladisk teaterlek.