Blott til nytelse

Koreografien Jewels av George Balanchine fra 1967 blir betegnet som den første abstrakte helaftens balletten. Balanchine var den fremste eksponenten for at dans skulle nytes kun for dansens egen skyld. Han var etterkrigstidens viktigste fornyer av den klassiske balletten, og verkene hans skapte rom for den kommende moderne dansen. Hans balletter består ofte av storslagne ensemblenumre hvor danserne skaper linjer og formasjoner i rommet, kombinert med soloer, duetter og grupper, men Balanchine holder seg godt på plass innen det kjente klassiske bevegelsesrepertoaret. Jewels består av tre balletter; «Emeralds» til musikk av Gabriel Fauré, «Rubies» til musikk av Igor Stravinskij og til slutt «Diamonds» til musikk av Pjotr Tsjaikovskij. «Diamonds» har vært på repertoaret til Nasjonalballetten tidligere i år, men dette er første gang Jewels i sin helhet blir oppført i Norge. Jeg må innrømme at da jeg så Jewels første gang på 1990-tallet med New York City Ballet, syntes jeg den var gudsjammerlig kjedelig og intetsigende. Mangelen på handling og dramatisk utvikling i balletten gjør at det kun er dansernes tekniske briljans og perfeksjon av synkrone bevegelser og linjer i rommet som står i fokus, noe jeg oppfattet som utdatert. I dag er kanskje balletten like intetsigende i den forstand at det kun er klassisk ballett til klassisk musikk, men jeg gleder meg allikevel over balletten på en helt annen måte. Er det fordi Nasjonalballetten gjør den bedre enn New York City Ballet? Nei, det er nok heller en kombinasjon av at det har gått 30 år, og mitt syn på hva dansen skal gi meg har endret seg. Jeg opplever ikke lenger forestillingens mangel på handling og dramaturgisk utvikling som avgjørende, og jeg har større glede av formidlingen av bevegelsenes skjønnhet til vakker musikk i seg selv. I tillegg har Nasjonalballetten i sin versjon av Jewels lagt større vekt på formidling og overskudd enn millimeterpresisjon. Jewels er koreografi hvor synkroniserte bevegelser, linjer i rommet og frontal eksponering av dansen står sentralt. Bevegelsesrepertoaret er tradisjonell klassisk ballett på tåspiss med små neoklassiske elementer som et hoftevrikk og fleksede føtter i ny og ne. Men Balanchine er en mester i hvordan han bruker musikken i sin koreografi. Han veksler mellom å underbygge eller å divergere fra musikken og dermed skaper spenninger i bevegelsene. Den første balletten, Emeralds, er en hommage til den franske balletten Les Sylphides av Michel Fokine fra 1909, som kalles den første balletten uten en konkret handling. Balanchine lot seg inspirere av Fokine både på et innholdsmessig og et koreografisk plan. I Emeralds er det ren klassisk ballett vi får se. På scenen er det et grønt draperi som bakteppe (scenografi av Jean-Marz Puissant) og grønne, glitrende kostymer og lange «sylfide-skjørt» av Barbara Karinska. Balletten åpner med et ensemblenummer før det kommer soloer og pas de deux-er på rekke og rad, Det minner mest om «hoff-numrene» i de kjente gamle ballettklassikerne med en rekke kortere oppvisninger. Men musikken og sterke enkeltprestasjoner hindrer det fra å bli langdrygt. Pelléas et Mélisande og Shylock av Gabriel Fauré er vakkert og presist fremført av Operaorkestret ledet av Gavriel Heine. Danserne Martin Dauchez og spesielt Julie Petanova er betagende dyktige i første pas de deux, hvor Petanova viser en fremragende teknisk styrke kombinert med herlig musikalsk timing. Andre dansere som bør trekkes frem i Emeralds, er Youngseo Ko og Josh Nagaoka som begge har utstråling og formidlingsevne som løfter danseprestasjonene til noe mer enn det rent tekniske.

I den andre balletten, Rubies, er scenen knall rød med like røde og glitrende kostymer. Med neoklassiske og jazzelementer som contractions, turn-ins og sensuell hoftevrikking i koreografien, er det en flørt med publikum, inspirert av jazz-scenen i New York på 1920-tallet. Musikken er Cappriccio for piano og orkester av Igor Stravinskij, og her kunne godt operaorkestret vært friere i si fremføring og lagt mer vekt på jazz-følelsen som Stravinskij legger opp til. Men på scenen slipper nasjonalballetten seg derimot mer løs enn jeg har sett dem på lenge, og de tør å slippe senter, vrikke på hofter og danser med overskudd. I sentrum står Gina Storm Jensen. Hun formelig eier scenen og bergtar publikum samtidig som hun er musikalsk presis i alle bevegelser – både i de eksplosive store utslag og i de ørsmå nesten umerkelige rørelser. Også Whitney Jensen og Alex Cuadros Joglar gjør her gode prestasjoner i sine pas de deux-er og soloer. Siste ballett i Jewels er Diamonds som er inspirert av Tsar-tidens Russland og viser et eventyrlignende draperi med store lysekroner og hvite (fortsatt glitrende) kostymer. Den begynner med et storslagent corps de ballet-nummer som dessverre blir for rotete og upresist. Balanchine var kjent for å kreve at hans dansere skulle være tilnærmet identiske på høyde og vekt, og ved New York City Ballet er det imponerende å se prikk like dansere som fremfører perfekte rader og formasjoner med nitid synkrone bevegelser. Nasjonalballetten er (heldigvis) mer mangfoldig, og danserne har forskjellige størrelser og fasonger, men synkroniteten skorter i flere av de store ensemblenumrene som blir noe haltende, så i ren presisjon faller Nasjonalballetten litt igjennom. Derimot løftes forestillingen av en superb pas de deux danset av Richardo Castellanos og Grete Sofie Borud Nybakken. Det blir til kveldens ubestridte høydepunkt. Når ballett er på dette nivået både teknisk og emosjonelt, løftes kunsten. Bevegelsene glir sømløst sammen med musikken som er fremført med overskudd og vitalitet av operaorkestret (tredje sats av symfoni No. 3, av Tsjaikovskij). Balanchine mente at dansen ikke skulle forstås utover sin egenverdi; «det er ingen svigermødre i ballett», sa han. Men selv Balanchine går ofte vekk fra sine abstrakte ideer i Jewels. Det finnes ikke noen overbyggende dramatisk utvikling, men så lenge det er personer på scenen som forholder seg til hverandre, er det vanskelig å ikke se på det som følelser og relasjoner som belyses, og det oppleves ikke veldig «abstrakt». I duettene er det relasjoner mellom menn og kvinner som løftes frem, og når mannen i slutten av pas de deux-en i Diamanter, kysser kvinnen på hånden blir det ikke særlig mer konkret. Når man setter opp en moderne klassiker, er det ikke mye en innstuderingsleder kan gjøre med selve koreografien som som jo er fastlagt av Balanchine. Men iscenesetterne og instudererne Ben Huys og Patricia Neary har gjort en meget god jobb med å videreformidle verket og har lagt størst vekt på utstråling og formidling, kanskje på bekostning av pirkete terping på detaljer. Det man taper på det «maskinelt perfekte», får man i Nasjonalbalettens oppsetning av Jewels igjen på overskudd og vitalitet som løfter forestillingen til å bli et mer levende kunstverk.