Absolutt ballett

Mats Ek er en svensk koreograf som kanskje er mest kjent for å ha vært kunstnerisk leder for Cullbergballetten. Han er sønn av kompaniets grunnlegger Birgit Cullberg og var selv leder fra 1982 til 1993. Etter at han pensjonerte seg fra kompaniet, har han virket som frilanskoreograf. Begge koreografiene Nasjonalballetten viser nå, er koreografier fra denne perioden. Kveldens første, …og Brahms, hadde urpremiere i Stockholm i 2008, mens Hun var svart er fra 1995. Selv om Operaen presenterer Ek som en fornyende kraft i dansen, er det ikke til å komme bort fra at det er historisk materiale vi nå får se på scenen. Når man er vant til å se mer konseptuell dansekunst enn klassisk ballett, fremstår det som nesten lett parodisk at Eks koreografier fremstilles som nyskapende. Ikke bare er de faktisk gamle, de er tilbakeskuende i tradisjon og stil. Eks dansere bruker ikke tåspissko, føtter kan flekses, og de bruker gulvet mer enn man gjør i de mest klassiske versjonene av klassisk ballett, men disse elementene kan spores tilbake til de tidlige fornyerne av balletten, og føles i seg selv ikke veldig nyskapende.

Ballett er i seg selv en konservativ kunstart med strenge regler og kutymer. I Operaens program for forestillingen står det at Ek bruker den klassiske teknikken som grunnlag i fornyelsen av balletten. I et intervju med Maria Børja samme sted sier Ek selv at den klassiske teknikken gir veldig mye «som opplegg for kontroll på kroppen». Men han sier også at han har irritert seg over hvordan den klassiske balletten har behandlet kvinner som dekorasjon, som noe som «må løftes rundt og tas vare på». I Eks koreografier er det andre fokusområder, men det er ikke bare teknikk som er bevart fra den klassiske balletten, det er også hele ideen om dansens formål. For selv om man kan gjenkjenne en mer likestilt posisjon mellom danserne, er det massevis av dekorative løft og elegante styrkeoppvisninger.

Brahms Kveldens første koreografi …og Brahms er laget til Johannes Brahms’ fiolinkonsert i D-dur, hans eneste fiolinkonsert. Konserten spilles av operaorkesteret og fiolinsolist Guro Kleven Hagen. Det er umiddelbart noe interessant med dans som er koreografert til allerede eksisterende musikk. Brahms’ verk består av både klangflater og mer rytmiske partier. Når koreografien knytter seg opp mot dette, oppstår det en likevekt mellom de to ulike kunstartene som gjør at dansen akkompagnerer musikken i nesten like stor grad som omvendt. Noen ganger kontrasterer dansen musikken, andre ganger utfyller de hverandre, og samspillet er spennende å følge med på.

På scenen står det et stort ensemble av dansere. Alle er kledd i fargerike kostymer. Kvinnene har på seg kjoler med korte, litt utstående skjørt. Kjolene, som er designet av Mylla Ek, er ikke helt som tutuer, men det er noen likheter. Mest slående er de sterke, varme fargene og den klare kjønnsinndelingen. Danserne legger seg ned på gulvet og ruller mot bakveggen. I denne åpningsscenen ser man klart bruddene med balletten, men når danserne reiser seg igjen, lener dansespråket seg mer på klassisk ballett med elegante hopp. To dansere blir igjen på scenen, de danser synkront og med store bevegelser. Gjennom hele koreografien veksles det mellom partier med hele ensemblet og parsekvenser. De blir aldri lenge i det samme bildet, men beveger seg stadig videre til nye bilder. I den første delen er det ikke noe scenografi på scenen. Derfor er det danserne og kostymene som skaper de visuelle tablåene, og jeg skulle ønske de innimellom tok seg mer tid til å la scenebildene sette seg. Jeg tror til og med de kunne utfordret publikums tålmodighet noen ganger sånn at vekslingen i scenebilder i seg selv fikk mer betydning.

Johannes Brahms var en senromantisk komponist som tok til orde for «absolutt musikk», en idé om at musikk ikke uttrykker noe annet enn seg selv. Musikken skulle ikke fortelle historier eller formidle et utenomusikalsk innhold. Når jeg ser Mats Eks koreografi til denne musikken, slår det meg at Ek også ønsker seg noe absolutt i dansen. Det vi får se på scenen er et dansespråk som blir verdifullt gjennom rendyrkningen av teknikk og muligheter. Det tilbakeskuende i verket er ikke postmoderne eller siterende. Det er heller ikke hyllende, nostalgisk eller romantisk, det er teknisk og grunnlagt i en tro på dette dansespråkets egenverdi.

En svart gud Koreografien Hun var svart skal Mats Ek ha fått inspirasjon til etter å ha hørt en vits. I vitsen drømmer fortelleren at han har møtt Gud. «Hvordan så han ut?» spør samtalepartneren. «Hun var svart». Da jeg leste dette, trodde jeg først at det var en vits om patriarkatet. I den grad en kristen gud er personifisert, er det som en eldre, hvit mann. Overført til en idé om en gud som noe mer altomfattende og mindre dømmende, kunne man lest vitsen som en kritikk av et verdensbilde der de med makt til å forandre alltid er hvite menn. Mats Ek har imidlertid lest vitsen annerledes, og den svarte guden er blitt til noe som minner om Spøkelseskladden – en figur i heldekkende svart kostyme. Hun er kledd i et anonymiserende, svart kostyme som også dekker hele hodet. Det lite menneskelige i utseendet gjør guddommeligheten åndelig.

Denne koreografien har noe mer handling enn den forrige, og det er jobbet mer med karakterer og relasjoner dem i mellom. Der er også et klarere definert rom på scenen. Det er plassert noen trapper på scenen som nesten minner meg om scenografiene til Adolphe Appia. Men i motsetning til Appia som lagde scenerom med trapper og platåer for å utvide arbeidsrommet til aktørene på scenen, er trappene her hovedsakelig dekorative. De utvider ikke rommet eller deltar som partner til koreografien.

Musikken er komponert av Henryk Górecki, og har en mer filmatisk kvalitet enn Brahms’ musikk før pause. Der Brahms’ fiolinkonsert stod frem som sidestilt med dansen, er Goréckis musikk i større grad stemningsskapende for det som skjer på scenen. Den har noe dramatisk og tidvis illevarslende ved seg, og det gir en følelse av at musikken bygger opp under bevegelsene og bidrar til å få dansen til å snakke. Sånn sett har denne koreografien et større preg av danseteater. Det er mer lidenskap mellom karakterene, danserne lager latterlyder og fremstår på denne måten mer som enkeltkarakterer. Kostymene er også mer individualiserte. En mannlig danser i et kostyme som kan minne om en hoffnarr og med tåspissko er en gjennomgående kontrast til de andre danserne, og først mot slutten dukker den svarte guden opp.

Danserne i Nasjonalballeten gjør sterke innsatser i denne forestillingen. De danser presist og vakkert med intensitet og kraft. Samspillet med operaorkesteret er også svært godt. Samtidig savner jeg noe mer vilje til utforskning og tro på det materialet de besitter. Jeg skulle ønske koreografiene tok seg mer tid til å utforske og skape rom. På samme måte skulle jeg ønske at enkelte av partiene hadde vart lenger. Det er en iboende konservatisme i verkene som jeg forstår hvor kommer fra. Jeg ser at denne dyrkingen av en historisk stil og utviklingen av den har en egenverdi, og Nasjonalballetten gjennomfører oppgaven med glans, men dersom man skal rendyrke ballettens vesen i en ny form på samme måte som Brahms rendyrket musikken, må man også tro fullt ut på dansens evne til forvandling av sted og rom.