En mann for sin hatt

The Hat er en ren samtidsballett koreografert av Jo Strømgren. Denne gangen er de mer teatrale elementene og den fysiske humoren som kjennetegner Strømgrens særegne stil, og som har gjort ham til en av Norges mest markante skapende scenekunstnere, borte. Det er spennende å se hvordan Strømgrens verk står seg som ren dans, og for å ta konklusjonen like godt først som sist: Dette er en meget sterk og god forestilling.

Det er 16 dansere på scenen. Innledningsvis sitter de på krakker i to rekker på hver side av et stort kvadratisk teppe. Midt på teppet ligger det en hatt, og innimellom går det en danser frem og leser på lapper som ligger i hatten. Hva som står på lappene er uklart, men det kommer etter hvert frem at det kanskje er ulike minner som fremkaller reaksjoner hos danserne. The Hat er en danseforestilling til en collage av mange kortere musikkverk og sanger. Det skiftes mellom klassisk og samtidsmusikk, og man får innimellom ulike sanger fra alle verdenshjørner. Forestillingen er ikke helt uten tekst, danserne snakker innimellom på ulike språk som fransk, polsk og japansk, det som sannsynligvis er de ulike dansernes morsmål. I disse tilfellene tjener teksten som eksempler på ulike former for kommunikasjon mer enn det er tekster som skal forstås konkret. Men The Hat er først og fremst en ballett. Dansen står i fokus, med en rekke medrivende duoer, gruppe- og ensemblenummer. Strømgren er en dreven koreograf med stort dansevokabular og hvor kontaktimprovisasjon står sentralt. For meg er starten det koreografisk mest imponerende. En trio danser noe som minner om en slags kontaktimprovisasjon, men uten fysisk kontakt – meget uvant og nyskapende. Etter hvert blir dansen av mer tradisjonell moderne karakter, men den er alltid dynamisk skiftende god og aldri kjedelig eller langtekkelig. En av grunnene er nok de gode danserne. Dessverre fikk vi aldri noen rolleliste, så hvilke dansere som gjorde sterkest inntrykk, kan jeg ikke videreformidle her, men viktigere var det ensemblet holder et gjennomgående særdeles høyt nivå. Det er lett og godt å se at de er komfortable med Strømgrens koreografi og har jobbet med ham før. En av styrkene ved dans er at det er en kunstart som kan være både abstrakt og konkret i sin formidling. The Hat er et godt eksempel på at måten vi tolker et verk på preges av vår individuelle historie og bakgrunn, samt den tiden vi lever i. Jeg opplever at starten på forestillingen handler om en gruppe jødiske flyktninger plassert i en bunker under andre verdenskrig. Kanskje er det fordi kostymene gir meg assosiasjoner til 1940-tallet, og kanskje r det på grunn av flere innslag med jiddisk musikk med komponisten Shimon Dzigan og Klezmer-fiolinisten Abe Schwartz. Etter hvert som forestillingen utvikler seg, får jeg sterkere assosiasjoner til krigene i Ukraina og i Midtøsten, og forestillingen får en mer konkret relevans knyttet til vår tids konflikter og grusomheter. The Hat handler om hvordan mennesker klarer å elske, gråte, feste, føde – i det hele tatt å leve – ikke bare overleve – under selv de verste krigsvilkår. Og dette er ikke bare min tolkning, for innimellom er Strømgren svært tydelig, som når alle mennene blir henrettet skremmende konkret eller vi ser glimt av fødsel. For de teatrale elementene er ikke helt borte hos Jo Strømgren denne gangen heller. Han leder oss med sikker hånd inn på de temaene han ønsker å fokusere på, og mange scener er lette å fortolke. Unntaket er på slutten hvor en danser snakker lenge på dårlig engelsk. Da skal man plutselig forstå, og man får servert noen halv-intellektuelle fraser om vår felles forståelse av historie, kommunikasjon og hemmeligheter. Dette kunne Strømgren spart oss for. Forestillingen som til da hadde gitt meg mye og var åpen for min personlige tolkning, ble plutselig «styrt» på en måte som ødela min opplevelse mer enn det tilførte noe nytt. Strømgren sier i et intervju til forestillingen at The Hat er et verk «uten morsomheter eller smarte triks». Det er feil. The Hat har heldigvis flere lyspunkter, humoristiske innslag og «triks». Men Strømgrens triks er en av hans styrker, og jeg er glad for at de ikke er borte. Humoren viser nettopp menneskets overlevelsesevne for å kunne leve videre midt i all håpløshet og til å se lyspunkter selv under de mest umenneskelige forhold. På slutten, når et par finner hverandre og gir seg hen til kjærligheten mens de gjemmer seg fra omverdenen under et teppe, blir vi gitt et håp om at det finnes en positiv fremtid for oss alle.