Fortryllende og fornøyelig teatereventyr.

I Jakten på prinsessa befinner vi oss i kjent eventyrlandskap. Det er de tyske Brødrene Grimms univers hvor Snehvit, Tornerose og Askepott er referansene. Men i Thomas Jørstad-Pettersens skuespill er prinsessa, til kongens store fortvilelse, mer opptatt av å «finne seg selv» enn å gifte seg med en prins. Hun er ikke spesielt interessert i å følge tradisjonene og «leve lykkelig i alle sine dager». Dette viser seg å være et utmerket premiss for en modernisering av eventyruniverset, og med store doser humor av typen lånt fra filmer som Shrek og Prinsessebruden, tilbys en musikal for hele familien. For dette er en fullverdig musikal. Musikken av Lars Henrik Aarnes er spenstig varierende og har god fremdrift både musikalsk og tekstmessig med sterke sangprestasjoner. Scenograf Mari Lotherington har, sammen med Ingrid Nylanders kostymer, skapt et nydelig eventyrunivers som et større teaterhus kan være misunnelig på. Detaljerte og fargerike draperier danner bakgrunnen på scenen hvor lyskasterne er brukt som en del av scenografien som lysende blomster og en stor dekorert «kasse» midt på scenen dreies rundt og brukes effektivt i de ulike scener. Kostymene er forseggjorte og rike på detaljer og virker både eventyrlige vakre og moderne stilige. Scenografi og kostymer skaper det nødvendige spennende settingen som gjør det visuelle både gjenkjennelig og fornyende på samme gang. Forestillingen begynner med at Kongen (Numa Edema Norderhaug) forteller Prinsessa (Andrea Nymoen) at hun er blitt stor nok til å komme seg ut av slottet. Prinsessa jubler og tror at det betyr at hun endelig skal få komme seg ut i verden og finne ut hvem hun egentlig er, men blir desillusjonert når hun skjønner at det kun betyr at hun må følge tradisjonene og gifte seg med den utkårede Prinsen (Hans Magnus Hildershavn Rye). Utenfor slottet lusker Heksa (Emilie Tverbak). Hun tryller ved et uhell bort katten sin og bestemmer seg for å skaffe seg en ny venn. Derfor kidnapper hun Prinsessa og tar henne med til sitt hjem i Verdens Ende. Kongen og Prinsen setter etter dem for å redde Prinsessa og oppsøker Snehvit, Tornerose og Askepott (alle spilt av Christel Blunck), som er de eneste som kan veien til Heksas hjem. Men Prinsessa er en handlekraftig og moderne jente som ikke venter på at menn skal befri henne, og i beste feministiske tradisjon, løser hun problemene på egen hånd, blir venn med Heksa, nekter å gifte seg og står trygt på egne ben. Kongen og Prinsen må på sin side beklage og innse at det er på tide å bryte med konvensjonene. Forestillingen kunne altså lett blitt en opplagt fortelling hvor alt er korrekt» ut fra et moralperspektiv anno 2024. For her er Heksa usikker på hvor slem hun egentlig vil være, Kongen angrer sin patriarkalske fremtoning, Prinsen er bare opptatt av å være «kjekk, sterk og morsom» og Prinsessa er egenrådig. På toppen av det hele har Snehvit, Tornerose og Askepott alle gått fra sine prinser og valgt sine egne veier i livet. Heldigvis har regissør Lars Jacobsen gjort forestillingen så vital og så hysterisk morsom at man glemmer klisjéene og lar seg underholde nesten hele veien til ende. Regien er effektiv og på høygir, hele veien støttet opp av et opplagt ensemble som utvilsomt har det morsomt på scenen. Andrea Nymoen spiller en troverdig prinsesse som har vokst opp som kongelig. Hun er bundet til tradisjonene, men er en jente med stor frihets- og utforskertrang på jakt etter sin egen identitet. Hun synger i tillegg nydelig og bærer flere av de store sangnumrene på utmerket vis. Numa Edema Norderhaug har den utakknemlige rollen som Kongen, men klarer å spille ut balansen mellom det å være en streng Konge og en tvilende far som vil sin datter godt. Heksa i Emilie Tverbaks fremtoning har langt mer å spille på. Hun har en levende mimikk som utstråler et mylder av følelser på én gang som understreker hennes usikkerhet. Christel Blunck spiller de «gamle» prinsessene med stor innlevelse og variasjon: Snehvit er lei av å være «mor» for både dverger og prins, og bestemmer seg for å heller være stand-up komiker med tiss-bæsj-promp-humor som spesialfelt (til stor glede for de minste i salen). Askepott tåler ikke lenger mas-mas-mas fra alt og alle og vil heller synge og danse og kaller seg nå «Salsapott» og «Polkapott»! Den tredje, Tornerose, fungerer kanskje dårligst; hun er bare søvnig og trøtt (etter å ha sovet i 100 år?) og vil heller ta livet enda mer med ro. Men det er Hans Magnus Hilderhavn Rye som stjeler det meste av forestillingen. Han er ubetalelig som Prinsen og har i tillegg et overflødighetshorn av gullkorn å øse fra. Med perfekt komisk timing i tillegg til kontrollert fysisk humor gjør han en rollefigur som både små og store fryder seg over. Scenen hvor Prinsen rir på en rosa enhjørning og oppdager at han har et sverd som han trodde bare var til pynt er ustyrtelig morsom, og som vil huskes lenge. Jeg regner med at det er de økonomiske begrensningene som gjør at all musikken er på tape. Savnet av levende musikere blir stort, og mangelen på det gjør at skuespillerne må følge den ferdiginnspilte musikken og ikke omvendt. Det fører også til at de musikalske innslagene sjelden kommer helt naturlig og organisk, men mer kalkulert planlagt når det trykkes på «play». Første akt varer i en time og et kvarter. Så kommer en helt unødvendig lang pause før en kort annen akt som stort sett kun er en altfor lang moralsk finale. Hvorfor er det pause? Er det for å selge kaffe og brus? Det var ingen sceniske eller praktiske grunner, barna kommer ut av handlingen, og slutten ødelegger helhetsinntrykket. Forestillingens første akt var morsom, spennende og underholdende, mens annen akt var tam og moraliserende. Med en litt fortettet forestilling uten pause, vil Riksteatret ha en aldeles nydelig forestilling på turné som vil glede både store og små.