Teater og teater, fru Blom.

Karusell av Alex Brinchmann er en gammel kjenning, men det er neppe noe man vil kalle en klassiker, til det er historien for overfladisk og forglemmelig. Skuespillet hadde urpremiere i 1940, og har vært satt opp på teatret fire ganger siden det i ulike regier, senest i 2000. Stykket har stått for flere publikumssuksesser og er opphavet til munnhellet «piller og piller, fru Blom», som Per Aabel skal ha improvisert frem. Nationaltheatrets nyeste oppsetning er oppdatert med mer musikk og spekket med storbandslagere fra 1940- og -50-tallet. Moralen i skuespillet var utdatert allerede da stykket hadde urpremiere i 1940, med et kvinnesyn som hadde fått Ibsen til å snu seg i graven. Kvinnehelse blir satt på dagsorden, men perspektivet er mannens, og føles utdatert. Teater behøver ikke alltid å være tung dramatikk med behov for tolkninger og dypere intellektuell innsikt. En dypere analyse er også bortkastet på Karusell, som er en forestilling blott til lyst. Det er av og til helt greit med gjensyn med rene farser eller «lykkepiller», som Nationaltheatret selv betegner oppsetningen som. Underveis tenker jeg allikevel at det finnes lykkepiller som også gir litt mer innhold og substans enn dette. Spørsmålet blir derfor hvorfor det igjen er på repertoaret.

Handlingsforløpet er syltynt: Ekteparet Blom bor i en stor flott leilighet på Oslo vest på 1950-tallet. Jean (Jacob Jensen) er arkitekt og ønsker å leve utelivet etter lange dager på jobb, mens kona Helene (Henriette Marø) heller vil nyte kveldene i tosomhet. Under Blom bor Doktor Fredrik Holm (Jan Gunnar Røise). Han er «kvinnelege». På si forsker han på et hormopreparat for høner som vil gi «det svake kjønn» en uant seksuell oppvåkning. Jean mener det vil være et perfekt preparat å gi Helene, og han overtaler Dr. Holm å teste det på kona. Helene overhører imidlertid denne planen, og på legekontoret bytter hun ut hormonpreparatet med vann og later deretter som hun er en seksuelt ny-oppvekket kvinne med hønetendenser.

I Karusell frekventerer karakterene den ærverdige restaurantenen Regnbuen i Klingenberggata etter arbeidstid. Stedet var Oslos største dansegulv, hadde eget orkester og var i drift helt fra 1938 til 1983. I stykket er det stedet der crooneren Max Dweller (Petter Vermeli) og Ellinor (Maria Ómarsdóttir Austgulen) skaper forviklinger. Vi møter også hushjelpen/legesekretæren (Seda Witt) og pasienten Fru Sandemann (Ingjerd Egeberg). Even Børsums scenografi er innbydende med en flott Barbie-rosa storslagen leilighet og fungerer også snedig som Restaurant Regnbuen. Børsums kostymer er tilsvarende innbydende og viser frem en lekker 50-talls nostalgi med stilige debbeltspente dresser, glamorøse kjoler og hatter og elegante fritidsantrekk. Det visuelle uttrykket er gjennomgående tiltalende og in vogue. På scenen er det syv skuespillere som hverken kan synge eller danse, men som gjør det allikevel. Det er ikke så avgjørende fordi det kompenseres med gjøglerier fremført med full overbevisning og med ustoppelig energi. Kim Haugen spilte rollen som doktor Holm i oppsetningen i 2000 da Carl Jørgen Kiønig hadde regi. Haugen er en av vår tids beste komedieskuespillere med uovertruffen timing, og i den nye oppsetningen har han regien. Sin teft for komikk har han klart å overføre til skuespillerne. Alle de eminente skuespillerne er i storform.  Spillestilen er preget av bevisst overspill, hoftevrikk, gestikulering, blunking til publikum og fjollerier over en lav sko. Men publikum lar seg sjarmere, og som farse fungerer det hele overraskende godt. De tre hovedpersonene, ekteparet Blom og Doktor Holm, øser av et overflødighetshorn og overspiller stilistisk så det er en fryd. Jacob Jensens Jean Blom er den perfekte sjarmør med lyst på «noe mer» fra sin kone. Henriette Marø som Helene gir publikum noen uforglemmelige latterkuler når hun later som om hun er blitt «hønefisert» og kåt av doktorens hormonbehandling. Men aller størst inntrykk gjør Jan Gunnar Røise som Dr. Holm. Han klarer å skape en karakter med større utvikling enn det egentlig finnes i manuset – det er en stor prestasjon. I tillegg er han hysterisk morsom, noe han kombinerer med fine sårbare øyeblikk. Et høydepunkt i forestillingen er hans Elvis-imitasjon når han synger slageren «The Great Pretender». Etter en nølende og småsur start tar den seg opp til uante høyder. Den kraften han legger i låtens siste del viser at han har stemme som holder i massevis. Det er et nummer som har potensial til å bli en klassiker hvis noen bare lærer ham å beherske de svakere partier i starten. Orkesteret spiller i denne versjonen av Karusell også en av hovedrollene, og syv-mannsbesetningen er i toppslag, uklanderlig ledet av kapellmester Simon Revholt. Vi får servert en rekke evergreens med flotte arrangementer og forbløffende gode gjendiktninger av Tore Nysæther. Koreograf Kristin Ryg Helgebostad har laget en stilig, funksjonell og besnærende koreografi som passer til skuespillernes (manglende) danseferdigheter. Hun har lagt større vekt på sjarm, overskudd og energi – enn på terping av unødig presisjon, noe som skaper en umiddelbarhet og løssluppen lekenhet som kler forestillingen. Karusell er i 2024 blitt en herlig bagatell med stilig storbandmusikk i en moderne effektiv regi. Nostalgien er bittersøt, og man savner nesten Wenche Foss’ overdrevne diksjon som var vid-underlig. Men Jan Gunnar Røise er for alt jeg vet kanskje vår tids Per Aabel, og i en oppsetning av Karusell i 2060, vil det fremtidige publikummet kanskje savne hans karakteristiske spillestil. For Nationaltheatrets ledelse føles Karusell sikkert som en del av den stolte teaterarven, og som en naturlig del av repertoarbunken. Men stykket tåler større omskrivninger neste gang, for det er ikke for storforlangende å ønske seg både i pose og sekk; – en lykkepille med innhold som har et akseptabelt og moderne kvinnesyn og et mer seriøst krav til sangen for en så musikalsk tilrettelagt oppsetning.