Evner og tradisjon

Den klassiske ballettradisjonen har et tyvetalls virkelige klassikere, hvorav Marius Petipas Don Quixote fra 1869 er en av dem som med jevnlige mellomrom tas opp igjen. Balletten er basert på Miguel de Cervantes roman fra 1603, en tekst som har vært regnet som den første romanen i vestens litterære kanon. Innen ballettrepertoaret blir klassikerne ofte gjenoppsatt med modifikasjoner av nye koreografer og dansere. Nasjonalballettens Don Quixote er en variasjon koreografert av Rudolf Nurejev fra 1981, som en videreføring av Petipas original. Endringene Nurejev gjorde er primært justeringer som er basert på hans egne dansestyrker og sans for mer intrikate og ofte komplisert koreografi i høyt tempo. I Barcelona bor Don Quixote de la Mancha, den «skarpsindige lavadelsmannen» som Cervantes på ironisk vis kalte ham. For Don Quixote er alt annet enn skarpsindig; han er en forvirret eldre mann som drømmer om sin tapte ungdomskjæreste, Dulcinea, og om å være en ridder som kan gjøre store romantiske heltedåder. Han gjør nabobonden Sancho Panza til væpner, og sammen begir de seg ut i verden for å kjempe Den Godes Sak. De kommer ikke lenger enn til havnen og det lokale vertshuset som drivers av Lorenzo. Hans vakre datter, Kitri, er lovet bort til den gamle aldelsmannen Gamache, til Kitris fortvilelse, for hun er forelsket i barbereren Basilio. Inn kommer Don Quixote, og i sin forvirring ser han Dulcinea i Kitris skikkelse. Han tar derfor på seg oppdraget om å redde de unges ekte kjærlighet og kjempe ned den fæle Gamache. Resultatet blir forvikling og komikk, og på veien nedkjempes vindmøller (som Don Quixote tror er fiendens uhyrer), og han forvirres inn i drømmer, før det hele løses og kjærligheten vinner. Scenebildene varier mellom det konkrete Barcelona på 1600-tallet, med torget, havnen, vertshuset og landskapet utenfor, og visuelle fremstillinger av Don Quixotes indre syn. Scenografien av Sandra Woodall er tradisjonelt løst med fargerike scenekulisser av hus, interiører og landskap, og den fungerer godt som konkrete beskrivelser av miljøene. I de mer abstrakte delene er scenografien langt mer fantasifullt løst som i «Dryadenes hage», hvor et enormt krokete eiketre blir til et heldekkende visuelt mønster som dekker horisonten. Woodall står også for kostymene, og de er et av oppsetningens sterkeste kort. De illuderer godt tid og sted, som med kvinnene i lange flagrende «spanske» skjørt, menn i piratskjorter med rysjer og matadorer i stramme nikkers og caper. Også i kostymene er det betydelig fargebruk, og opplevelsen av scenebildene veksler derfor stort bare når danserne byttes ut. Ballettkostymer er krevende fordi det må tas så store hensyn til bevegelsesfrihet for danserne. I Don Quixote har Woodall klart å skape kostymer som både er visuelt vakre og samtidig funksjonelle. I Nasjonalballettens oppsetning danser Ole Willy Falkhaugen rollen som Don Quixote. Han faller ikke for fristelsen til å gjøre ham til en narr. I stedet blir Don Quixote en mann med verdighet, som selv i sin forvirring først og fremst ønsker å rette opp i all verdens urettferdigheter. Falkhaugen klarer å fremstille Don Quixote som en troverdig og distingvert karakter som man får medfølelse med. Han er hele tiden rakrygget og elegant og klarer å formidle en stoisk ro i bevegelsene som en fin kontrast både til ablegøyene til Sancho (Niklas Gundersen) og Gamache (Kenji Wilkie) og til ensemblets ofte heseblesende tempo. I rollene som det sentrale kjærlighetsparet Kiril og Basilio, har Nasjonalballetten to dyktige dansere: Sonja Vinograd gjør en sterk danseprestasjon i rollen som Kitri. Dette er hennes første store hovedrolle for Nasjonalballetten, og hun fyller den godt både teknisk og dramatisk. Krevende solopartier, som den kjente «kastanjett-soloen», gjøres med en letthet og presisjon som er befriende å observere. Hennes forelskelse i Basilio virker også overbevisende. Dinkai Bai som Basilio står på sin side for mange av forestillingens høydepunkter. Bai kom til Nasjonalballetten i fjor høst, og har på kort tid gjort seg bemerket som en solist på høyt nivå. Han virker trygg og sterk i pas de deuxene, og han er troverdig i de dramatiske partier. Bai er en høy danser og har til tider problemer med å følge Nurejevs hurtige koreografi, men han har til gjengjeld nydelige linjer, sterk musikalitet og imponerende sprang. Jeg har sett ham i Balanchines Jewels, og ikke minst i Fortellingen om Svanesjøen hvor han var meget sterk i en krevende dramatisk rolle. I Don Quixote får han anledning til å vise styrke i de store solopartiene. Dramaturgien er delt mellom fortellende partier hvor historien skal ivaretas, og drømmesekvenser som er mer abstrakte og koreografisk friere. I de fortellende partiene blir det farlig nært amatørmessig mimeteater der gestikuleringene og geberdene overforklarer handlingen. Humoren blir også overdreven og oppleves som påtvunget, gammeldags og utdatert. Heldigvis føles ikke dansen like anakronistisk. Det danses med overskudd og folkelig lekenhet som kler koreografien, og som ikke legger vekt på presisjon og rette linjer. Også musikken av Ludwig Minkus er fremført med overskudd og spilleglede, stødig ledet av Kevin Rohdes. Musikken er tydelig bruksmusikk som er beskrivende og tilpasset de ulike scenene, men er lett iørefallende og har noen partier som har selvstendige musikalske kvaliteter. Rhodes skal også ha honnør for å følge dansen og danserne fremfor å kreve det omvendte. Don Quixote er i det henseende et ypperlig eksempel på hvor viktig det er med et tilstedeværende levende orkester. Forestillingen varer i tre timer, og den hadde nok vært tjent med å bli kuttet noe ned. De partiene som da først ville bli kuttet er de mer abstrakte scenene som ikke innvirker på den dramatiske utviklingen, som Nomadeleiren og Dryadenes hage. Men disse partiene er også forestillingens beste. Når handlingen ikke lenger er det sentrale, og dansen og koreografien får løsrevet seg fra historien, løftes også den kunstneriske opplevelsen: Romer-dansen med en vital Gabriel Gudim i spissen er en livsbejaende og fengende scene, og Dryadenes hage hvor Leyna Magbutay, Nae Nishmura Skar og Anais Touret teknisk krevende tåspiss-sekvenser er utført med imponerende hurtighet og presisjon. I disse scenene viser Petipa og Nurejev sine beste koreografiske kvaliteter. I andre scener blir det for mye fokus på det fysisk spektakulære, og det oppleves som en rekke sirkusnumre. Til tider gjør Nurejev det også unødvendig trangt i sin koreografi, og man kunne med hell ha brukt dansernes plassering i rommet bedre . Jeg så Nurejev danse Basilio i Don Quixote i 1985, og selv om det var stort å se en legende i levende live, så var opplevelsen noe av det samme den gang som i dag: Grandiose og akrobatiske bravurnumre, men mye knotete og trang koreografi der selve historien blir litt borte i opptrinnene. Cervantes' Don Quijote er en litterær klassiker, ikke bare på grunn av de komiske aspektene, men like mye på grunn av kampen mellom det gode og det onde – det imaginære og det reelle, og fortvilelsen man opplever når fornuften svinner hen i alderdommen. Don Quijote er en omfattende bok med en endeløs rekke av korte scener. Petipas ballett er preget av å være koreografert på slutten av 1800-tallet og legger vekt på det komiske og den ytre handlingen, og er i så henseende en lettvekter. Nurejevs versjon gjør lite for å dykke mer ned i de psykologiske problemstillingene romanen også rommer Det er kanskje ikke noe poeng i seg selv at det skal tilføres noe nytt til de klassiske ballettene, men det hadde vært interessant å se hva dagens unge dansere og koreografer kunne tilført Petipas originale koreografi. Da kunne de i større grad fremmet egne danseferdigheter og styrker i stedet for å måtte prøve å mestre Nurejevs spesialiteter.