Våkner til liv

Den russiske komponisten Igor Tsjajkoviskij fullførte musikken til Tornerose i 1889, og året etter hadde balletten med koreografi av Marius Pepita premiere i St. Petersburg. I Nasjonalballettens nyeste oppsetning har tyskeren Christian Spuck skapt en helt ny koreografi. Oppsetningen i Bjørvika er en samproduksjon med operaen i Zürich og hadde urpremiere i der i 2020.

Rufus Didwiszus’ scenografi ser ut som forvokst realisme med høye, lukkede dører som minner meg om titteskapsteater og borgerlige scenografier. Men så er et noe med størrelsen som løfter scenografien ut av denne assosiasjonen og åpner for tanken på europeiske hoff. At alt er holdt i hvitt skaper allikevel forsiktig visuell estetikk. Scenen dreier nesten kontinuerlig, og det bidrar til å skape et rom som er i stadig utvikling og fungerer som et sted der dansen kan få stå i sentrum. Når forestillingen begynner, er scenen full av barnevogner. Det er helt stille og orkesteret har ikke begynt å spille ennå. Kongen og dronning lister seg inn gjennom den ene døren og tar med seg en baby fra én av barnevognene. Etterpå kommer det en rekke feer som triller med seg hver sin vogn. Når den til vanlig onde feen, Carabosse, kommer inn som sistemann, er vognen tom.

Denne innledningen danner grunnlaget for Spucks nytolkning av eventyret. Kongen og dronningen har ikke klart å få barn selv og stjeler derfor et spebarn fra feenes verden, men når Carabosse oppdager at barnet hen skal ta vare på, er blitt stjålet, forbanner hen barnet og kaster en trolldom på det. Jeg kommer tilbake til pronomenbruken om litt. Det er altså ikke bare ondskap som skaper en dramaturgisk motivasjon, men et tap av kjærlighet. Dette fører til at det blir vel så mye den unge prinsessen Auroras foreldre som skal klandres for forbannelsen som den overnaturlige, onde feen.

Spucks ballettspråk har en lekenhet ved seg som både forholder seg til den klassiske ballettens tradisjoner og åpner dem opp. Dette er særlig merkbart i de første scenene som skal være forberedelsene til Auroras dåp. Her danser tjenerskapet synkront, men med bevegelser som kan se ut som de er inspirert av musikaldans eller jazzballett. Dansen inneholder her noen tilsiktede unøyaktigheter, og den har komiske og personlige preg som gir mer rom for å bygge karakterer. Dronningen danser med abrupte bevegelser og løfter benet med flekset fot. Et par steder er det nesten tilløp til jazz hands. Alle tjenerne er kledd i svart og utgjør en kontrast til den hvite scenografien, og dansen og de klare kontrastene skaper et interessant samspill med Tsjajkovskijs mer drømmeaktige musikk.

Det er til sammen åtte feer, og alle disse har også hver sin karakteristiske måte å danse på. I programmet til forestillingen brukes pronomenet «hen» om feene, og de har alle androgyne trekk, kostymer og måter å danse på. De er kledd i hver sin sterke farge, og alle har vinger og er dekorert med glitter. Jeg setter pris på at Spuck utfordrer tradisjonelle balletters ofte stereotype og satte kjønnsfremstillinger av vevre kvinner og sterke menn. Men selv om feene er androgyne, danses alle sammen av menn, og jeg klarer ikke å la være å tenke på det nedsettende engelske ordet fairy brukt om homofile menn. Det er derfor en fare for at kjønnsfremstillingen faller ned i en annen stereotypi i sitt eget forsøk på å åpne opp. Men det er også mulig å lese det som en lek med nettopp dette, og det er livs- og dansegleden disse danserne formidler jeg synes blir sittende igjen.

Det er lett å lese eventyret om Tornerose som en fortelling om seksuell oppvåkning all den tid hun er en 16 år gammel jente som vekkes av et kyss fra en mann hun umiddelbart gifter seg med. Det er det også i denne forestillingen, men at de har fått inn andre aspekter av det å bli voksen, som å bryte med foreldre og ta makt over egen skjebne, er sympatisk. Den viktigste endringen er forholdet mellom Carabosse og Aurora. Når Aurora skal vekkes fra søvnen, fungerer ikke kysset fra prins Desiré, men det er Carabosse sin kjærlighet som opphever trolldommen. Og selv om Aurora umiddelbart forelsker seg i Desiré når hun våkner, har vi her en eventyrprinsesse som har fått mye mer agens enn det vi er vant til fra det tradisjonelle eventyret og Disney-filmen. Hun oppdager at hun selv har overnaturlige evner siden hun egentlig stammer fra feene, og nå har hun mulighet til selv å fryse situasjoner og karakterer hvis de handler mot hennes vilje. Selv om handlingen dras ut i det lengste, noen av dansepartiene ikke har en helt tydelig motivasjon, og det ikke er instinktivt forståelig hva det er som skjer med Aurora mot slutten, er det fint å se henne stoppe trolldommen og fremstå som en karakter med kontroll.

I februar anmeldte jeg Nasjonalballettens oppsetning av Askepott av Sergej Prokofjev, også det en russisk eventyrballett. Den oppsetningen hadde urpremiere i 1996, og det var merkbart i alle ledd. Dansen var forsiktig, og scenografi og kostymer var lite spennende og utforskende. Med Tornerose sitter jeg i mye større grad igjen med en opplevelse av at det finnes utviklingsmuligheter også for de klassiske eventyrballettene. Det går an å utfordre bestående praksiser både i dansespråk og fortelling uten at det går på bekostning av de kvalitetene som ligger i verket fra før.