Mektige Bolsjoj

Kulturhuset i Tromsø kokte nesten over av forventningsfulle publikummere da et av verdens mest kjente og renommerte ballettkompanier gjestet Nordlysfestivalen i slutten av januar 2014.

Billettene ble revet vekk i løpet av få minutter da de ble lagt ut for salg høsten 2013, men ikke uten debatt omkring sponsorbilletter som angivelig tok opp store deler av setene i salen før salget begynte. En liten påminnelse om denne debatten oppstod da det viste seg at galleriet på Kulturhuset var overbooket og publikummere ble tilfeldig plassert lenger bak enn plassen de hadde kjøpt, en frustrerende start for de som opplevde det. Men alt sinne over dårlig logistikk forsvant idet Bolsjoj gjorde sine første trinn på scenen. Et magisk, mektig og stort øyeblikk inntraff i lille Tromsø.

En fysisk opplevelse Kvelden startet med Anastasia Gorjatsjeva og Igor Tsvirko som entret scenen i Pas d´ésclave fra Le Corsaire. Gorjatsjeva mottok stor applaus for balansen hun holdt alene i attitude – det virket som en evighet passerte. Tsvirko fikk samme respons for luftige svev – som om tyngdekraften ikke eksisterte. De andre danserne i kompaniet sto ikke tilbake for dette, men skaper ballettkunst på høyeste nivå. Bolsjoj er virkelig synonymet på klassisk ballett. Enhver prima ballerina og mannlig solist i ballettkompanier rundt om i verden kan selvsagt også stå lenge på tåspissen, hoppe høyt og ta flotte piruetter. Men ballettdansen er mer enn den tekniske virtuositeten. Man får følelsen av at disse danserne innehar en nesten umenneskelig kraft til å strekke seg akkurat litt mer, for å fremkalle uendelig lange sekunder i en balanse eller henge i luften i et hopp akkurat litt lenger enn det man tror er mulig. Perfeksjonismen, fokuset, detaljene og linjene i kroppen; danserne gir denne publikummeren et ekstra hopp i mellomgulvet gjennom si rå styrke og kunstnerisk uttrykk. Slik blir opplevelsen sterk både fysisk og estetisk.

foto: Marius Fiskum

Sømløs tidsreise Bolsjoj presenterte et program bestående av utdrag fra Spartacus, Svanesjøen, Don Quixote, La Sylphide og Diamonds, for å nevne noen. Alt koreografert av de store koreografene fra tidligere århundrer, henholdsvis Jurij Grigorovitsj, Marius Petipa, Auguste Bournonville og George Balanchine. Altså en parademarsj fra de mest kjente koreografene som har satt dans til historier og eventyr som har overlevd både verdenskriger og den kalde krigen. En levende fremstilling av ballettens historie gikk sømløst over i ulike tablåer og stilepoker i det klassiske ballettrepertoaret. Repertoaret utføres av alle ballettkompanier i verden, men det hører til sjeldenhetene å bli presentert for en slik bredde i løpet av én kveld; fra den romantiske sylfiden, via den sterke svarte svanen til den bekymringsløse og sjarmerende Tarantella av Balanchine. Med unntak av danske Bournonville hadde samtlige av koreografene russiske røtter. Det er ikke vanskelig å forstå den klassiske ballettens sterke stilling i Russland.

Hva er det med denne dansen som aldri ser ut til å slutte å fascinere og å henføre publikum inn i eventyrlige verdener? Hva ved Svanesjøen gjør at man ennå holder pusten når den svarte svanen utfører sine obligatoriske fouette-piruetter? På den ene siden er det som om tiden har stått stille; gestene, kostymene, mannen som løfter og støtter en vakker og yndig ballerina. På den annen side er teknikken, dansen og uttrykket stadig i utvikling i takt med vår økende forståelse for kroppens fysikk. Ballettdansen er en tradisjon som hele tiden blir perfeksjonert gjennom generasjoner av dansere. Denne tradisjonen er også viktig for det som skapes av ny dans i dag; det moderne både bygger på det gamle og bryter med det. Dagens dansere tilfører den gamle ballettkanon nye impulser og er med på å holde den levende, samtidig som de bringer tradisjonen videre til neste generasjon. Slik representerer Bolsjoj-danserne både fremtid og tradisjon i klassisk ballett.

De innehar i så måte en viktig oppgave. Når kompaniet velger å reise til steder i verden som ikke har de største scenene, slipper de også inn nye publikummere i denne prosessen.

Den fortellende balletten Programmet var som skapt for å begeistre et publikum, og publikum i Tromsø var i ekstase over det de fikk se. Bolsjoj kom ikke uforberedt på publikums respons, men hadde lagt inn applauspause etter fouettepiruettene til den svarte svanen og i Don Quixote. Det føltes litt underlig å stoppe opp midt i en drivende coda, men det fungerte.

Helhetlig sett ble imidlertid forestillingen litt ensidig. Den fulgte stort sett det samme mønsteret: pas de deux, solo ballerina/mannlig solist, coda. Derfor ble det ekstra forfriskende mot slutten i Don Quixote der vi fikk en smakebit av hva hele ensemblet hadde å by på. Det var rett og slett befriende å se flere enn to dansere sammen på scenen. Ikke bare fordi øyet trenger variasjon i løpet av vel to og en halv time, men også fordi Bolsjoj med dette stadfestet at de ikke bare er én eller seks dyktige dansere, de er mange.

Dramaturgi og musikk på boks Med seg hadde de Nordnorsk Symfoniorkester, dirigert av Bolsjojs egen Aleksej Bogorad. Orkesteret spilte vakkert og samstemt og utfylte den flerdimensjonale opplevelsen av dansen. Kontrasten ble derfor stor når noen av utdragene ble danset til innspilt musikk. Musikken er svært ofte komponert til librettoen og følger på denne måten en dramaturgisk kurve som dansen forsterker og utfyller. Dette samspillet henger nøye sammen og forsvant da høyttalerne tok over.

En stor opplevelse og mange trampeklapp senere er det likevel noe uforløst og smått frustrerende ved å kun få se utdrag fra de kjente ballettene. Ballettens styrke som kunstart er også dens form for historiefortelling, noe Bolsjoj ikke fikk vist denne kvelden. Jeg vil bli dratt inn i en historie, jeg vil ha hele pakken nettopp på grunn av det jeg fikk se av dansernes kvaliteter. Bolsjoj viste denne kvelden i Tromsø at de kan danse på en hvilken som helst scene, liten som stor, slik ballettdirektør Sergei Filin har sagt.

Kanskje kunne det være en tanke å vise at de også kan sette opp en helaftens ballett her i fremtiden også? Det ville virkelig vært noe å se frem til.

Teksten er et resultat av at Scenekunst.no og Danseinformasjonen har lyst ut fem skrivestipend til kritikk av dansekunst. Med dette ønsker vi å oppmuntre nye kritikerstemmer.