Merkelig gammeldags

Balletten Manon er basert på en roman av Abbé Prevost fra 1731. Den handler om fattigjenta Manon som velger et liv i luksus fremfor den sanne kjærligheten. Romanen vakte stor oppstandelse da den kom ut grunnet temaet og beskrivelser av dekadanse, prostitusjon og overgrep. I 1974 skapte koreografen Kenneth MacMillan et ballettverk basert på romanen til musikk av Jules Massenet fra 1884, og balletten blir av mange sett på som en moderne klassiker. Den er storslått, men likevel merkelig gammeldags og minner mest om balletter skapt 150 år tidligere. Koreografien er i klassisk tradisjon basert på tåspissdans og vekselbruk av ensemblenumre, pas de deuxer og soloer, og Massenets musikk fra 1884 er i tilsvarende romantisk tradisjon. Dramaet som utspiller seg er at Manon kommer til et vertshus utenfor Paris for å møte sin bror Lescaut. Der møter hun den unge fattige studenten Des Grieux, og de forelsker seg. Samtidig får den rike Monsieur GM, som er en bekjent av Lescaut, øynene opp for den vakre Manon og overtaler Lescaut til å arrangere et møte. Den overdådige luksusen og rikdommen Monsieur GM tilbyr Manon blir for fristende, og hun blir med ham til Paris som hans elskerinne. På en fest i Paris hos Monsieur GM, dukker Des Grieux opp igjen, og Manon blir dratt mellom forelskelsen til Des Grieux og pengene til Monsieur GM. Denne gangen velger hun kjærligheten, og de flykter sammen. Snart blir de imidlertid fanget av politiet som anklager Des Grieux for tyveri og Manon for prostitusjon. De klarer etter hvert å rømme, men i villmarken klarer ikke Manon de vanskelige forholdene og dør i Des Grieuxs armer. På scenen i Den Norske Opera & Ballett har scenograf John-Kristian Alsaker, kostymedesigner Ingrid Nylander, lysdesigner Kristine Bredal og videodesigner Torbjørn Ljunggren skapt vakre scenebilder. Alsakers sobre og elegante sceneelementer fungerer godt som bilder av torg, vertshus, og parisiske salonger. Nylanders kostymer gir assosiasjoner til fransk 1700-tall inkludert stilriktige kjoler med kø og menn i sjakett. Til tross for dette gammelmodige, oppleves kostymene nåtidige og nyskapende fordi det er brukt stoffer med trykkede bilder av antikke bygninger. Nylander har også benyttet seg av hele fargeskalaen. I tillegg er det tydelig å se at kostymene er sydd med stor håndverksmessig kompetanse og gir nødvendig bevegelsesfrihet for danserne. På mange av de store ballett- og operaproduksjonene på Den Norske Opera & Ballett blir scenografi og kostymer en av de viktigste kunstopplevelsene, og i Manon er det visuelle uttrykket vinneren. Temaet om å søke penger over kjærlighet kan være aktuelt også i dag. Sånn sett er det forståelig at koreograf Kenneth MacMillan valgte Manon som utgangspunkt for en stor ballettproduksjon. At han bruker det klassiske bevegelsesrepertoaret er også naturlig siden det er hans bakgrunn, og det fungerer greit, men hvorfor velge det klassiske formspråket med ren frontal koreografi og tradisjonelle opptrinn? På 1970-tallet var man langt inne i den moderne balletts tidsalder – etter Balanchine, Graham, Tharp, Béjart og andre, og måten man formidlet en dramatisk historie på hadde utviklet seg voldsomt. Men i Manon er det lite som skiller forestillingen fra andre klassiske balletter som er 100 til 200 år eldre, og som er utdaterte både som kunstneriske rene dansescener og som handlingsbærere. Første akt er preget av klassiske tablåer som mangler dramaturgisk fremdrift eller dypere innblikk i persongalleriets psyke. Når det heller ikke gir særlig store danseriske opplevelser, så virker det traurig og repeterende. Det eneste som i store partier skiller Manon fra balletter som er over 100 år eldre, er konkret kyssing (i eldre balletter kysses det bare til nød på hånden) og ganske eksplisitte overgrepsscener. Unntaket er tredje akt, som starter med barbente kvinnelige fanger. Da blir plutselig dansen langt mer interessant med større variasjon i uttrykket; bruk av gulvet og frigjøring fra det strengt klassiske bevegelsesrepertoaret. Akten er bedre koreografisk og dramaturgisk, men den virker også som den ikke helt hører til resten av forestillingen. Derfor skaper den en sprikende totalopplevelse. Samtidig er avslutningen med Manons dødsdans gripende. Her viser Manon sin kjærlighet til Des Grieux samtidig som hun er utslitt etter fengsling og harde kår. MacMillan viser i avslutningsscenen sine koreografiske styrker ved å føre bevegelser sømløst og musikalsk sammen og at han har evnen til å sprenge ut av den klassiske tradisjonen, noe han med hell kunne gjort mer i de to første aktene. Denne oppsetningen viser at Nasjonalballetten fortsatt har en vei å gå når det gjelder nivået på de mannlige danserne kontra de kvinnelige. Både i soloinnslagene og i de større ensemblenumrene er det merkbar nivåforskjell. De kvinnelige danserne briljerer i langt større grad enn mennene i presisjon, linjeføring, dramatisk innlevelse og musikalitet i både corps de ballett og i solonumrene. Anaïs Touret gjør en sterk dansetolkning av Manon som alene gjør oppsetningen verdt å se. Hun formidler Manons indre kamp om kjærlighet kontra begjær for rikdom på troverdig vis, og hun har en letthet i dansen kombinert med fjellstø teknikk og musikalitet som er besnærende å se. Også Gina Storm-Jensen som Mistress (Lescauts elskerinne) gjør en god danseprestasjon med en utstråling og tilstedeværelse som smitter over på publikum. Mens Tourets Manon er fjærlett og skjør, er Storm-Jensens Mistress sensuelt overdådig. Dessverre er de mannlige danserne Ricardo Castellanos (Des Grieux), og Lucas Lima (Lescaut) ikke på sitt beste i denne oppsetningen. Kanskje var det premierenerver eller mer enn vanlig intrikat koreografi som gjorde at de begge virket usikre og til tider hastet bevegelsene over musikken i solopartiene. Det er synd, for Castellanos og Lima har alle fysiske forutsetninger med flotte rene linjer og sterke sprang, men deres styrker forsvinner når koreografien blir forsert. Heller ikke Erik Murzagaliyev har en vellykket opptreden, men blir en parodi på en skurkeskikkelse. Med overdreven sminke og et urørlig stivt ansiktsuttrykk som aldri viser tegn til følelser, blir han en karikatur på en antagonist. Jeg velger å tro at det er innstuderingsledelsen som har krevd et slik todimensjonal fremføring, ikke Murzagaliyevs dramatiske evner. Heldigvis er Castellanos og Lima langt bedre som pas de deux-partnere. Her virker spesielt Castellanos stødig og er med på å skape store danseøyeblikk sammen med Anaïs Touret. Også koreograf MacMillan er på sitt beste i pas de deux-ene som både er teknisk krevende og avanserte, men også organiske og kunstnerisk spennende. Manon er en 50 år gammel ballett som virker mye eldre enn alderen skulle tilsi, og den mangler mye av klassikernes storslagne partier som har gjort dem til nettopp klassiskere. Nasjonalballettens oppsetning blir reddet av visuelle tablåer i scenografi og kostymer og de kvinnelige dansernes høye tekniske og kunstneriske nivå.