Parallellunivers

Dataspillet Minecraft er tidenes mest solgte. Spillet skiller seg ut i landskapet av dataspill fordi det i utgangspunktet ikke er konkurransepreget, men basert på å bygge egne univers med et uendelig antall kuber som kan bli til alt man ønsker å bygge. Spillets allsidighet har gjort det populært også som utdanningsverktøy i skolen. I tillegg finnes det et overlevelsesmodus med større utfordringer. Det er ikke en dum idé å prøve å formidle noe av spenningen i dataspillet til fysisk teater. Riksteatrets Det mørke fortet blir imidlertid mer som en opplevelse av multimediateater fra 90-tallet. Vi møter Vegard (Arjan Nilsen) – en gutt på snart 13 år som det er «veldig synd på». Han har problemer hjemme, faren er helt fraværende og moren (Siren Jørgensen) har store psykiske problemer. Vegard blir derfor plassert av barnevernet hos storebroren Kristoffer (Jonas Lihaug Fredriksen) for sommeren. Og Vegard har flere problemer – han har sosial angst, føler seg mistilpasset og har ingen venner – hans eneste fristed og følelse av mestring er når han som Veguard spiller Minecraft. Men i motsetning til mange andre dataspill som forener spillere over hele verden og ofte oppleves som et sosialt møtested, er Vegard like asosial i sin Minecraft-verden hvor han har bygget opp et eget univers. Den eneste som får innpass der er storebroren Kristoffer. Han har ikke overskudd eller tid til å være sammen med Vegard, og får Vegard motstridende til å melde seg på en sommerleir som har temaet «overlevelse» både i naturen på dagtid, og om overlevelse i Minecraft om kvelden. På sommerleiren møter Vegard den uredde jenta Marah (Albertine Lundgren), som klarer å hjelpe Vegard ut av sin boble.  I Det mørke fortet vises både den fysiske verdenen med Vegard, broren, moren og sommerleiren parallelt med Minecraft-verdenen. Der bygger ungdommene et eget univers hvor Det Mørke Fortet plutselig dukker opp og «gjør venner til fiender». Forestillingen bytter mellom å vise publikum de to verdenene. Den ene vises scenisk som tradisjonelt teater – den andre som video av dataspillet projisert på scenografien. I Minecraft-miljøet må alle spillerne – Marah, Vegard og seks ungdommer, som er nye på hvert sted forestillingen spilles, sammen med «gamemaster» (Raymond Corrado Knutsen) samarbeide om å ødelegge Det mørke fortet, og først når Vegard tør å stole på de andre, blir det onde (Fortet) destruert. Opplevelsen av samhold inne i Minecraft gir Vegard mot til å stole på de ekte menneskene rundt ham, og han tør å konfrontere moren og får en levende venn i Marah. Gjermund Andresens scenografi består av store stålkuber som stilig og effektivt fungerer som ulike scenerom. De fungerer både som stillas å klatre på og som skjermer som viser den parallelle verdenen. Kubene gir også visuelle assosiasjoner til Minecraft. Lysdesigner Elisabeth Kjeldahl Nilsson og videodesigner Thomas Gallagher lager fine scenerom og spennende video-effekter, og skiftningene fra «vår» verden og inn i Minecraft er sømløst og godt laget. Komponist og lyddesigner Raymond Enoksen har laget en trolsk atmosfære som kler oppsetningen fint. Problemet med opplevelsen av Minecraft-verdenen i teatret er at det ikke blir spennende eller underholdende nok. Det blir litt som å se over skulderen til noen som spiller dataspill: For den som spiller er det intenst og spennende – for den som bare ser på blir det fort uinteressant og langtekkelig. På 90-tallet var «multimediaforestillinger» det nye store, og video i alle mulige former ble brukt for at teatret skulle fremsrå moderne og banebrytende. Det mørke fortet gir meg dessverre mest slike assosiasjoner, og lange scener med video vist på et lerret blir bare kjedelig. Jeg tror vi i dag er så blaserte av vår tids visuelle nivå på film og TV at det skal veldig mye til for å bli interessert og fascinert av å se et dataspill-univers på en teaterscene. Selv om Minecraft er morsomt å spille for de som er med, oppleves projiseringen av Minecraft i Det mørke fortet som gammeldags og passé. Teaterdelen i «vår» verden er langt mer interessant å følge. Selv om historien om den sosialt mistilpassede gutten er velkjent og de dramatiske problemene løses på et litt i overkant enkelt vis, fungerer mange av tablåene godt. Vi ønsker å se Vegard komme ut av sitt skall, bli gjenforent med moren og få venner og et sosialt liv. Arjan Nilsen som Vegard er troverdig som en 12-13-åring og har en fysisk spillestil hvor han bruker hele scenerommet som en turner, noe som fungerer som et godt bilde på en gutt med indre uro forløst med utagerende fysisk adferd. Møtene mellom Vegard og Marah er vakre øyeblikk. Albertine Lundgren spiller Marah på en frisk sprudlende og sjarmerende måte, men hun går opp i pitch på slutten av hver eneste replikk – som om alle replikker er et spørsmål. Jeg vet ikke om det er regissørenes (Frode Gjerløw og Håkon Dalsbø) valg for å få henne til å virke mer barnlig, men det blir veldig ensformig i lengden og ødelegger en ellers fin tolkning. Jonas Lihaugen Lundgren er god som broren Kristoffer, men blir anonym – noe som mest skyldes manglende utvikling for ham i manuset. Siren Jørgensen spiller alle «voksne» roller –den psykisk ustabile moren, barnevernets velmenende representant og den overenergiske lederen på sommerleiren. Hun gjør morsomme og imponerende karaktertolkninger som fungerer bemerkelsesverdig godt. Med enkle grep; skifte av parykk og kostyme og med ulike dialekter klarer hun fint å skille rollene fra hverandre og gir stykket både sårt tiltrengt humor som barnevernspedagog og leirleder og sarte øyeblikk som den ustabile moren. At Vegards problemer blir løst ved at han opplever samhold i et dataspill, er kanskje litt i overkant enkelt og klisjépreget, men det viser i hvert fall at dataspill kan ha en videre betydning for ungdom og at spillets verden har flere lag enn vi voksne ofte oppfatter det som. Riksteatret skal ha ros for å sette fokus på omsorgssvikt og sosial angst. Idéen med å koble det til et dataspill og å vise hvordan et parallelt digitalt univers kan ha innvirkning på det virkelige liv er spennende. I denne oppsetningen fungerer det ikke hele veien til mål, og forestillingen får aldri det helhetlige grep og sceniske formspråket som ville gjort det til virkelig godt teater.