Sviktende storm

Riksteaterets Stormfulle høyder åpner med at Catherines hviskende, men innstendig, sier «slipp meg inn». Replikken viser til den minneverdige marerittscenen fra tidlig i Emily Brontës roman med samme navn hvor Cathys gjenferd skraper på vinduet til den vettskremte Mr. Lockwood, som forsøker å sove når han besøker den dystre eiendommen Wuthering Heights nærmere to tiår etter hennes død.

Boken er narratologisk strukturert med ulike fortellerlag, både Mr. Lockwood og husholdersken Nelly Dean fungerer som jeg-fortellere. Førstnevnte er en utenforstående karakter som blir fortalt historien om de dystre skjebnene på det værbitte godset. I Riksteatrets teaterversjon har regissør Rebekka Nilsson … kuttet bort den utenforstående gjesten. Mye av handlingen er også valgt bort og foregår her på ett tidsplan og beskjeftiger seg i all hovedsak med én generasjon. Dermed blir vi kjent med et langt mer begrenset persongalleri enn i Brontës roman.

Den grøssende spøkelsesscenen spilles heller ikke ut. I stedet glir «slipp meg inn»-replikken over til sang, en versjon av Kate Bushs megahit «Wuthering Heights». Det låter fint, men samtidig oppleves det noe forutsigbart å åpne med denne, særlig fordi teaterets forhåndsomtale er nøye med å påpeke romanverkets påvirkning på senere populærkultur.

Ikke værbitt nok Som i romanen, møter vi i Riksteatrets Stormfulle høyder Earnshaw-familien: søsknene Catherine og Hindley bor på Wuthering Heights med sin far og guvernanten Nelly. En dag kommer Mr. Earnshaw hjem fra en forretningsreise, og med seg har han en forlatt og forkommen smågutt, som får navnet Heathcliff. Hindley legger straks gutten for hat, men mellom Catherine og ham vokser det frem et nært forhold. På scenen kommer dette fint til uttrykk idet de to barna først lekeslåss med iver, før de glir over til å holde hardt i hverandre.

Handlingen utspiller seg i første del på en plastkledd scene, som etter pausen erstattes av en enklere scenografi idet handlingen forflytter seg til den mer fasjonable nabogården Thrushcross Grange. Plasten klistrer seg til gulvet, og det bidrar til å skape et fuktig og guffent inntrykk. Bak på scenen er plastforheng festet til en konstruksjon, og vifter som er plassert bak disse bidrar til å skape bevegelser som minner om vind. Scenografien fungerer et stykke på vei i å mane frem et værbitt sted, men likevel oppleves det som det fortsatt er en ganske lang vei å gå til det stormfulle og forbitrede landskapet som Emily Brontë maner frem. Noe av det forfatteren lykkes særlig godt med i den gotiske romanen er nemlig å skrive frem en helt særegen stemning som omslutter leseropplevelsen og nærmest smitter over på leseren. Denne stemningen skorter det dessverre en del på i Riksteaterets forestilling

Ujevnt Skuespillerprestasjonene er noe ujevne. Riktignok er det flere scener som er gode. For eksempel når Catherine returnerer etter et sykeopphold på nabogården, ridende på en hest, i en overdådig kjole, mens Heathcliff på den andre siden av scenen mutt tar ut sinnet sitt på en trestubbe som han hamrer løs på. Scenen formidler klasseskillene samtidig som vi får se hvordan gutten ikke aner hvordan han skal uttrykke følelsene sine med ord.

Noe annet som også fungerer godt, er skuespiller Emma Bones’ evne til å formidle Cathys nivåer av sinnelag, og særlig er måten hun mot slutten sømløst glir over fra hysterisk til sinnssyk fint portrettert. Men det er synd at Cathy i denne regien ellers langt på vei reduseres til en tenåringsjente. Ravdeep Singh Bajwas tolkning av Heathcliff lider også av å bli fremstilt i overkant barnslig. Det er som om det ulmende hatet i ham ikke får rom til å vokse seg større i takt med at han blir voksen og mektigere. Det er synd, for jeg vet Bajwa har mer i seg enn dette. For eksempel imponerte han stort i fjorårets Dette livet eller det neste, hvor han bar monologforestillingen på egne skuldre.

En ting som imidlertid kommer frem er hvordan begge har ekstremt korte lunter og strever med å håndtere egne følelser. Sånn sett er de virkelig tvillingsjeler. Problemet er at kjærlighetshistorien for ofte glir over i det melodramatiske. Jeg blir ikke tilstrekkelig investert i Catherine og Heathcliff, og jeg skulle ønske det slo mer gnister mellom dem. Disse karakterene rommer egentlig veldig mye – de er både ofre og overgripere – og forestillingen kunne tjent med å lodde enda dypere både i dem individuelt og i relasjonen mellom dem.

Enkel Nelly Nelly er en annen sentral karakter som kommer noe til kort i forestillingen. I romanen er det husholdersken som formidler fortidens historie i størstedelen av boken. Hun har inngående kjennskap til det som har skjedd fordi hun var til stede hele tiden. Det er hun også på scenen, men i romanen figurerer hun med en større kompleksitet. Der blir hun sett utenfra av Mr. Lockwood. Til ham deler hun velvillig de andres mest intime detaljer, og hun setter pris på at den fremmede herren er svært interessert i å lytte. Hun har også, som eneste aktør i historien, muligheten til å bestemme hvordan hun fremstiller karakterene, og alt hun sier vil være preget av denne upåliteligheten. Det aktualiserer interessante spørsmål om hennes troverdighet. I forestillingen blir det ikke gjort noen særlige forsøk på verken demonstrere eller problematisere dette, og det oppleves som en forenkling av Nelly-karakteren, som i stedet fremstår som nærmest utelukkende ukomplisert, fornuftig og grei.

Mer problematisk er det at neste generasjon nærmest er strøket helt bort i denne tolkningen. Det fortelles om hvordan Hindleys kone Frances døde i barsel og etterlot seg sønnen Hareton. Men etter å så vidt ha vugget det morløse barnet, bretter Nelly ut tøybunten som symboliserte det, og etter det verken ser eller hører vi noe mer til arvingen. I denne versjonen rekker heller ikke Catherine å føde en datter før hun dør, og dermed er neste generasjons pinsler kastet ut som barnet med badevannet. Det er helt forståelig at en teaterforestilling ikke kan behandle alt i den omfangsrike boken, men det er synd at generasjonsperspektivet – vissheten om, og utforskningen av, at traumer og hevn går i arv – dermed forsvinner.

Selv om det er en del som lugger i oversettelsen fra roman til scene, glimter forestillingen tidvis til med overbevisende scener. Likevel blir det samlede inntrykket at Stormfulle høyder er en ujevn oppsetning, og det er synd at historien om de forbitrede menneskene på det værbitte godset ikke kommer til sin rett på scenen.