Uten mål og mening

På 1980- og -90-tallet var mange komiserier på tv «fornorskede» engelske serier. Noen ganger fungerte det – som for eksempel i Fleksnes, hvor Rolf Wesenlund skapte en norsk karakter av det engelske utgangspunktet. Fredrikssons Fabrikk, som er basert på The Rag Trade av Ronald Wolfe og Ronald Chesney, ble til en av tidenes mest sette tv-serier i Norge. Det skyltes nok i stor grad de gode komedieskuespillere som Aud Schønemann, Elsa Lystad, Britt Elisabeth Haagensli, Anne Marie Ottersen, Geir Kvarme og svenske Magnus Härenstam.  Det er forståelig at man vil dra veksler på en tidligere tv-suksess, men hvorfor velger Oslo Nye Teater så å sette opp Fredrikssons fabrikk på Centralteatret nå? Det må være mer enn bare det å trekke publikum som er motivet? Etter å ha sett oppsetningen, er jeg usikker. I forestillingen er det plass til litt klassekonflikt og til litt utflagging av bedrift og kamp for arbeidernes rettigheter, men ikke så mye mer. Tiden har heller ikke fart vel med komiserien. Den virker i dag som sakte-tv, med stive «one-liners». Klasseskillene som Fredrikssons Fabrikk viste og problematiserte som komedie, var knapt et godt utgangspunkt den gang, siden det føles mer hjemme i England, og som «nostalgieksempel» er det ganske uinteressant. Historien i Matilde Holdhus’ nyskrevne stykke bygger videre på historien der tv-serien slutter. Den svenske fabrikkeieren Hans «Hasse» Fredriksson (Andreas Stoltenberg Granerud) driver en konfeksjonsfabrikk i et grått produksjonslokale et sted i Oslo. I de nedslitte leide lokalene er det fire ansatte syersker og altmuligmannen Tommy (Marius Lien). Fabrikken sliter økonomisk, men får muligheten til å redde situasjonen ved å være med i en konkurranse om å få sy kostymene til selveste OL på Lillehammer. Hasses kone Ulla (Mari Hauge Einbu) er bortskjemt og grisk, og hun prøver å få Hasse til å outsource businessen til Bangladesh. Syerskene er stort sett late og mest glad i pause – bortsett fra den eldre Margit (Helle Haugen) som samtidig synes at Fredriksson er en veldig kjekk mann. Det er fagforeningskvinnen Pia (Ingvild Holthe Bygdnes), den yngre festglade Kari (Karoline Schau) og den fjerne Oddveig (Melina Tranulis). Når de får greie på ekteparet Fredrikssons planer, blir det selvsagt STREIK. For på Fredrikssons fabrikk er solidaritet mot overklassen mye av grunnlaget for komikken – og streik er det middelet kvinnene på gølvet har, så de streiker i tide og utide. Problemet denne gangen er at hvis de ikke får oppdraget med OL-kostymene, går fabrikken konkurs, og da mister de jobben. Så «flickorna» må i hemmelighet sy kostymene samtidig som de liksom-streiker. De klarer selvfølgelig brasene, får oppdraget, og Fredriksson lover at han ikke skal flagge ut bedriften. Men inn fra siden kommer plutselig Tommy som har arvet penger. Han kjøper hele fabrikken og starter hamburgersjappe, og snipp-snapp-snute, så ender det ikke godt heller. Det er vanskelig å forstå hva Fredrikssons fabrikk kan si oss i 2024. Forestillingen kunne gitt et bilde på optimismen som rådet på 90-tallet da OL på Lillehammer var den ultimate kulminasjonen på at «det er typisk norsk å være god», som Brundtland sa det. Men forestillingen blir hverken optimistisk, nostalgisk eller særlig morsom.

Jeg mener ikke at teater på død og liv skal være aktuelt, men komedien og farsen er noe av det vanskeligste å iscenesette, for når latteren uteblir, har man ingenting annet å lene seg på. Komediens mål er latteren, og er den der, godtar man at problemstillingene ellers er uaktuelle. Men faller latteren bort, fokuserer man på andre ting, som at det er basert på nostalgi eller at situasjonen faktisk er mer relevant i en engelsk setting.

Varmen jeg (kanskje feilaktig) husker fra tv-serien er helt fraværende – bortsett fra i den litt oversentimentale slutten. Jeg ser ikke nostalgi i hverken musikk, spill eller scenografi, og poengene er fortsatt gammeldagse. Det virker ikke som om stemningen er særlig god blant de ansatte og ledelsen, og slutten hvor de prater varmt om viktigheten for solidaritet på arbeidsplassen blir kun påklistret. Scenografien av Gjermund Andresen hjelper ikke på komedieformatet – for den er fargeløs med en endeløs rekke klær i grå klesposer som danner bakteppet, og på scenen er det noe flyttbare arbeidsbenker. Kostymene til Stine Bergo er fin forglemmelig 90-talls, men hun slipper seg i alle fall løs når vi får se Fredrikssons fabrikks utkast til Vettekostymene til OL. Selv Kari Gravklev som tegnet de originale kostymene til åpningsseremonien for OL på Lillehammer vil nok nikke anerkjennende til de morsomme og fargerike versjonene. Det virker innimellom som skuespillerne har fått instruksjon på å tilnærme seg å spille kopier av tv-karakterene istedenfor å skape egne sterke og selvstendige rolletolkninger. Å etterligne dem er dessverre dømt til å mislykkes. Når de stoler på egne evner til karaktertolkinger fungerer det mye bedre som når Karoline Schau som Kari viser glimt på en original karakterrolle og har komedieformat, Helle Haugen er troverdig som Margit når hun prøver å både være lojal mot Fredriksson og sine arbeidskollegaer, og Ingvild Holthe Bygdnes som fagforeningslederen Pia viser tidvis i annen akt mer styrke enn bare den standardiserte klisjéen. Andreas Stoltenberg Granerud som Fredriksson viser etter hvert vilje til solidaritet med sine ansatte, og Mari Hauge Einbu som kona Ulla er en fin som selvsentrert «gold digger». De snakker i beste fall svorsk, og det kan kanskje forklares med at de er «innvandrere», men det blir merkelig når de snakker dårlig norsk-svensk med hverandre. Å sette opp Fredrikssons fabrikk som teater er et merkelig valg. Å dramatisere kjente litterære verk er nesten som en egen kunstform, og å dramatisere filmer eller tv-serier er blitt populært, men det er sjelden særlig vellykket. Når problemstillingene som løftes frem er like utdaterte som selve tv-serien, blir det lite igjen å glede seg over. I Centralteatrets versjon er det dessverre lite som fungerer – hverken som gjensyn med 90-tallet eller som komedie.