Karusell på ville veier

På sin hjemmeside beskriver Nationaltheatret lystspillet Karusell som et stykke som stiller spørsmål ved vedtatte kjønnsroller, kvinnens plass og etablerte relasjoner. Ettersom handlingen i Karusell er gjennomsyret av et utdatert verdisyn, blir dette rett og slett for dumt. Skuespillet ble skrevet av barnelegen og forfatteren Alex Brinchmann i 1940. Vi møter en kvinnelege som forsker på høner ved å gi dem kvinnelige kjønnshormoner. Når kameraten betror ham at han er lei av kona si, Helene, foreslår legen å gi henne en sprøyte med hormonene. Selv om Helene overhører planen og lurer mennene trill rundt, sitter hun, til tross for at hun nettopp har klart å redde seg selv fra et forsøkt overgrep, igjen som en trøstende og forståelsesfull kone. De andre kvinnerollene er tegnet opp som stokk dumme. Vi kan for eksempel la oss underholde av stuepiken som stadig glemmer hvor kjøkkenet er. Teatrets dramaturger har gjort flere omskrivinger av det opprinnelige manuset. I sin anmeldelse av forestillingen i Aftenposten skriver teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen at stykket er skrevet om, “slik at det ender godt for Helene Blom". Tross endringene strander handlingen i sitt eget utdaterte verdisyn, og Karusell ender opp med å bli en slags parodi på seg selv. Parodien er i tillegg dørgende kjedelig. 

Brinchmann var på sin tid styreleder i Norske Dramatikeres forbund og formann i Den norske Forfatterforeningen. Han var en autoritetsfigur, en sentral skikkelse i kultureliten og medlem av Norsk kvinnesaksforening. Stykket fikk han besatt av de største stjernene. Det er nærliggende å tenke at det er de samme patriarkalske strukturene som holder liv i stykket idag. For hva er det som gjør at noen bringer en slik handling til scenen i 2024? Både teateret og flere kritikere mener at dette patriarkalske lystspillet skal gjøre befolkningen vår glad. Jeg ble trist og flau. Jeg skjønner at en «nostalgi-trip» har kraft til å forføre mange, og at «tripen» for disse gjør det iboende verdisynet irrelevant. Hvis det er slik, at det å hylle sin egen historie innebærer å miste evnen til selvrefleksjon, blir historiene vi forteller, historieløse. Nationaltheatret mener selv at skuespillet er legendarisk og trekker fram den velkjente replikken «Piller og piller fru Blom» som ble et munnhell i norsk språk etter urfremføringen da Per Aabel improviserte den fram. Dette kunne jo vært til inspirasjon for å skrive ny og forfriskende tekst. Besetningen består av skuespillere med store komedie- og skuespillertalenter. Med noen riktige føringer kunne de utvilsomt bidratt å snu opp ned på noen maktstrukturer og skape et brennhett lystspill. Å flyte på nostalgien og ikke gjøre et verdig forsøk på aktualisering er ren plankekjøring. Med en reversering av kjønnsrollene kunne kanskje lystspillet fungert som en selvrefleksiv kommentar og som et pek til sitt eget latterlige plott. Nationaltheateret bruker verdifull plass på å fronte noen helt bakstreverske kjønnsroller. Når det gjelder den påståtte samfunnsrelevansen så er det misvisende og skjemmende. I beste fall gir Nationaltheatret oss et eksempel på hvor ignoranse kommer fra. De verdiene vi vanligvis proklamerer forkastes her lett i en handling av selvforherligelse. Og teatret er vel trygg på at kjernepublikummet ukritisk lar seg rive med. Foreningen Nationaltheatrets venner ble også stiftet av Brinchmann selv. Nationaltheatret beskriver seg for øvrig selv som en av Norges viktigste kulturinstitusjoner, og da er det rett ut trist at de tror billettinntektene må sikres ved å fråtse i et for lengst utdatert og fiendtlig kvinnesyn.